Hopp til innhold

Jakthund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Jakthunder»)
For stjernetegnet, se Jakthundene.
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Jakthund er et fellesbegrep som benyttes om brukshunder som primært er avlet for oppgaver med å jaktevilt, sammen med en eller flere jegere. Det finnes en rekke jakthundraser, både for fuglejakt, småviltjakt og storviltjakt. I Norge defineres en jakthund som en hund det er lovlig å benytte til jakt på arter det er tillatt å jakte på.

Hundegrupper

[rediger | rediger kilde]

Jakthunder kan inndeles på mange måter. I Norge følger man inndelingen fra FCI-systemet. Utenfor dette systemet deler man gjerne jakthunder inn i såkalte hounds og gun dogs.

Innenfor FCI-systemet

[rediger | rediger kilde]

Innenfor FCI-systemet inngår drivende hunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og apporterende hunder som hundegrupper. Dette er hunder som primært bruker luktesansen, sekundært hørselen og synet.

Utenfor FCI-systemet

[rediger | rediger kilde]

Utenfor FCI-systemet inngår de såkalte fuglehundene (støtende-, stående- og apporterende hunder) i gruppen av såkalte gun dogs. I gruppen av såkalte hounds inngår i tillegg til ovennevnte grupper dessuten såkalte hetsende hunder og pariahhunder. Hetsende hunder jakter med synet som viktigste sans og utfordrer selv byttet. Gruppen av pariahhunder bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter. Hetsjakt er imidlertid ikke tillatt i Skandinavia og en rekke andre land i Europa.

Jaktformer

[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere måter å dele inn jakthunder på, for eksempel etter hva slags vilt det skal jaktes på.

Fuglejakt

[rediger | rediger kilde]

Fuglehunder er typisk stående-, støtende- eller apporterende hunder som er avlet for jakt på en eller flere fuglearter. Slike hunder blir i noen grad også benyttet til småviltjakt, for eksempel på rødrev. Noen fuglehunder har de beste forutsetningene til å jakte på skogsfugl, mens andre kan være bedre på fjellfugl, vadefugl eller ender. Typiske stående fuglehunder er typer som pointere og settere. Typiske støtende og apporterende fuglehunder er typer som spaniels og retrievere.

Småviltjakt

[rediger | rediger kilde]

Småvilthunder er typisk såkalte drivende hunder eller kortjagere, selv om det også finnes andre typer som kan benyttes. Disse hundene er primært avlet for jakt på småvilt, men kan i noen grad også benyttes til storviltjakt.

Typisk småvilt er ekorn, mår, hare, rødrev, bever og grevling m.v. Typiske drivende raser for småvilt er f.eks. støvere.

Til småvilt som søker tilflukt i huler og lignende bruker man gjerne såkalte drivende hihunder, eksempelvis dachs, eller hetsende hihunder av terriertypen. Også såkalte treskjellere kan være ypperlig egnet til småviltjakt. Andre typer er såkalte hurtig drivende hunder som mynder, podencoer og flere pariahhunder.

Storviltjakt

[rediger | rediger kilde]

Storvilthunder er typisk skjellende (men ikke alltid) hunder av spisshundtypen, men også noen drivende hunder kan egne seg til storviltjakt. Storviljakt med hund kan også inndeles som jakt med løshund (skjellende hunder) og bandhund (hunder som ikke skjeller).

Eksempler på skjellende hunder er f.eks. grå elghund, sort elghund, jämthund, karelsk bjørnehund, svensk elghund og finsk spets m.fl. Disse hundene er primært avlet for jakt på vilt som stilles f.eks. elg og bjørn (stilles på bakken). Kun hunder med en maksimal boghøyde 41 cm er tillatt brukt til rådyr- og hjortejakt (typisk hunder som dachs, drever, basset, beagle og mindre spaniels).

Cocker spaniel av opprinnelig brukstype.

Eksteriørtyper hos fuglehundraser

[rediger | rediger kilde]

Noen jakthundraser har blitt populære familie- og utstillingshunder, spesielt de britiske fuglehundrasene. Det har resultert i avl på utstillingstyper av rasene, i tillegg til de opprinnelige arbeidstypene. I Norge er brukstyper av setterrasene vanligst, og utstillingstypene er lite kjent. Ved norske utstillinger premieres et bruksmessig funksjonelt eksteriør på disse rasene.

De opprinnelige brukstypene av raser som cocker spaniel, engelsk springer spaniel, labrador retriever og golden retriever er lite kjent i Norge. Dette skyldes jaktkulturen, hvor jakt med stående fuglehunder historisk sett har hatt den sterkeste posisjonen. Jakt med spaniel og retriever er imidlertid vanlig i både Danmark og Sverige, hvor også brukstypene av retrievere og spaniels er vanligere.

Forandringer i for eksempel kroppsvekt, pelsrikdom og hodeform er noen av de mest iøynefallende ulikhetene mellom bruks- og utstillingstyper av rasene. Utstillingstypene av golden retriever og labrador retriever er generelt tyngre enn brukstypen, mens utstillingssettere og -spanieler er betydelig mer pelsrike enn sin brukstype. Amerikansk cocker spaniel er eksempel på en rase hvor spesiell hodeform, ørelengde og pelsrikdom ligger langt fra den opprinnelige, jaktende cocker spanielens eksteriør.
Det er også utviklet en type som kalles dual purpose, for eksempel hos engelsk springer spaniel. Denne typen skal både kunne utføre den opprinnelige jobben, og bli premiert ved utstillinger (dual purpose=to formål). Brukstypen av welsh springer spaniel døde ut under andre verdenskrig. Dagens variant av welch er trolig den utstillingsvarianten av spanielrasene som eksteriørt ligger nærmest den opprinnelige arbeidshunden.

Også mentale særtrekk vil endre seg, dersom utvalgskriteriene for avl ikke er bruksmessige. Denne biologiske lovmessigheten kan vise seg tilfeldig gjennom at hundene ikke lengre bruksprøves, men også dersom man bevisst avler seg bort fra særtrekk hos brukshunden for å gjøre rasen mer skikket som familiehund/utstillingshund. Likevel kan utstillingstypene av rasene fremdeles besitte rudimenter av de arvelige egenskapene som oppdretterne selekterte for den gang rasene kun ble brukt til jakt. Det gjelder i varierende grad for eksempel samarbeidsvilje, apportlyst, vannpasjon og søksmønster.