Internasjonal engelsk
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
- «Vanlig engelsk» omdirigeres hit, se også engelsk og standard engelsk
Internasjonal engelsk er det engelske språkets konsept om global kommunikasjon mellom en rekke engelske dialekter, og også bevegelsen mot en internasjonal standard for språket. Det omtales også som global engelsk, verdensengelsk, vanlig engelsk og generell engelsk. Noen ganger viser disse uttrykkene til mønsteret i variasjonen av engelsk som snakkes rundt om i verden.
Noen ganger viser internasjonal engelsk og flere av de relaterte ovennevnte uttrykkene til en ønsket standard, nemlig standard engelsk, men det er ingen konsensus for dette målet.
Historisk bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det moderne konseptet med internasjonal engelsk finnes ikke isolert sett, men er produktet av århundre med utvikling av det engelske språket.
Engelsk utviklet seg fra en rekke vestgermanske dialekter talt av anglerne, sakserne og jydene, som ankom fra Europas fastland i det 5. århundre. Disse dialektene ble i begynnelsen kjent som Englisc (bokstavelig «anglish»), språket som i dag blir kalt anglosaksisk eller gammelengelsk (språket som diktet Beowulf er skrevet på). Engelsk er derfor nærmere relatert til vestfrisisk enn noe annet moderne språk, selv om mindre enn en fjerdedel av moderne engelsks vokabular deles med vestfrisisk eller andre vestgermanske språk på grunn av omfattende låning fra norrønt, normannisk, latin og andre språk. Det var under vikinginvasjonene under den anglosaksiske perioden at gammelengelsk ble påvirket av kontakten med norrønt, en gruppe vestgermanske språk talt av vikingene, som kom til å kontrollere en stor region nord i England kjent som Danelagen. Deler av ordforrådet som kom inn i engelsk fra norrønt (blant annet pronomenene she, they og them) kan derfor tilskrives vikingokkupasjonen – som kom og gikk – av Nord-England i løpet av århundrene før normannererobringen (se f.eks. Knut II av Danmark). Like etter normannererobringen i 1066 opphørte englisc språket å være et litterært språk og ble erstattet av normannisk, som da ble det skrevne språket i England. I løpet av normannerperioden opptok engelsk en betydelig bestanddel av det franske vokabularet (anslagsvis en tredjedel av moderne engelsks vokabular). Med dette nye ordforrådet, ytterligere vokabular lånt fra latin (med gresk, ytterligere en tredjedel av moderne engelsks vokabular, selv om det var noen låninger fra latin og gresk fra lenger tilbake i tid), en forenklet grammatikk og bruk av de franske ortografiske konvensjonene i stedet for gammelengelsk ortografi, ble språket til mellomengelsk (Geoffrey Chaucers språk). Engelskens «problemer» som et skriftlig språk begynte derfor i Høymiddelalderen, når franske ortografiske konvensjoner ble brukt for å stave et språk hvis originale og mer passende ortografi hadde blitt glemt etter århundrer uten å ha vært brukt.