Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge
Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge foregikk mellom 1901 og 1913. Stemmerett for kvinner ble et tema i Norge i 1880-årene, og stemmeretten for kvinner ble innført gradvis. Kvinner med skattbar inntekt fikk stemmerett ved kommunevalg i 1901, og stemmerett ved stortingsvalg i 1907. Det ble innført kvinnelig stemmerett på like vilkår som menn ved kommunevalg i 1910 og så til slutt ved stortingsvalg i 1913. Norge var blant de første landene i verden til å innføre allmenn stemmerett for kvinner, etter New Zealand (1893) og Finland (1906).
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Utvidelser av stemmeretten for menn frem til 1900
[rediger | rediger kilde]Frem til Stortingsvalget 1900 hadde menn i Norge kvalifisert stemmerett. Grunnloven av 1814 gav stemmerett til menn over 25 år som hadde bodd i riket i minst fem år, og som enten var embetsmenn, selveiende bonde, hadde eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn fem år, var kjøpstadsborger eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler; kun et fåtall av befolkningen tilhørte noen av disse kategoriene, og husmenn, arbeidere og tjenestefolk var utelukket fra å stemme. Personer som mente de var stemmerettskvalifiserte måtte oppsøke manntallsfører i sitt distrikt for å bli stemmeberettiget. I perioden 1815–1882 var bare 5,21% av befolkningen stemmeberettiget.
I 1880- og 1890-årene ble det diskutert utvidelser av stemmeretten for menn, parallelt med diskusjonen om kvinnelig stemmerett. I 1885 fikk menn som betalte 500 kroner eller mer i skatt i distriktene eller 800 kroner eller mer i kjøpstedene og hadde bodd der en viss tid stemmerett, men bare dersom de ikke var tjenestefolk. I 1896 fikk menn allmenn stemmerett i kommunevalg. Allmenn stemmerett for menn ved stortingsvalg ble vedtatt i 1898, og Stortingsvalget 1900 var det første valget der alle menn kunne stemme. Debatten om utvidelser av stemmeretten, og særlig innføringen av allmenn stemmerett, hadde en sterk sosial dimensjon ved siden av kjønnsdimensjonen.
Lovverk om kvinners stilling
[rediger | rediger kilde]Kvinner var i Norge umyndige fra 1604, da Christian IVs Norske Lov bestemte at kvinner var underlagt vergemål. Kvinner var dermed underlagt sin fars myndighet frem til hun ble gift. I opplysningstiden på 1700-tallet kom det nye idéer om at også kvinner skulle ha rettigheter på linje med menn. Disse idéene fikk i liten grad støtte i Norge, og da Grunnloven ble skrevet i 1814 var det ingen diskusjon om kvinners rettigheter. Mange mente økonomiske og politiske rettigheter til kvinner var imot naturens orden.
Etterhvert ble likevel enkelte lover som bedret kvinners rettigheter innført. Loven om at kvinner var underlagt verge gjaldt til 1845, da den ble erstattet av Lov om større myndighet for ugifte kvinner. I 1854 fikk døtre arverett på lik linje med sønner, og næringsfrihet for kvinner ble gradvis innført mellom 1840 og 1870. Full økonomisk myndighet for ugifte kvinner ble innført i 1863, og for gifte kvinner i 1888, etter initiativ fra Søren Jaabæk (Venstre).[1]
Kvinnebevegelsen i Norge
[rediger | rediger kilde]Fra 1870-årene fikk kvinnebevegelsen større oppslutning. Den bestod først og fremst av ugifte middelklassekvinner som var i arbeid, mange av dem som lærerinner eller telegrafistinner. Diktere og forfattere som var en del av det moderne gjennombrudd (da realismen avløste nasjonalromantikken) hadde også stor betydning, som Henrik Ibsen og Alexander Kielland.[1]
Flere foreninger for kvinner ble stiftet; Norsk Kvinnesaksforening og Kvindestemmeretsforeningen i henholdsvis 1884 og 1885, med Gina Krog som leder. Foreningene arbeidet for å innføre stemmerett for kvinner i Norge. Det første forslaget om kvinnelig stemmerett ble lagt frem for Stortinget i 1890 av stortingsrepresentant Viggo Ullmann, sammen med åtte partifeller fra Venstre.[2] Flere av disse var i familie med kvinner i kvinnebevegelsen, og de fleste i Venstre støttet kvinnelig stemmerett, sammen med den voksende arbeiderbevegelsen. Da Det forenede norske arbeiderparti ble stiftet i 1887 vedtok møtet å kreve allmenn stemmerett for både menn og kvinner. Partiets første styre fremmet kravet i en resolusjon til Stortinget i desember 1887. [3] De fleste av Høyres representanter var i mot, og et av argumentene var at kvinner selv ikke ønsket stemmerett og var uinteresserte i politikk. I 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn, og dette førte til splittelse i kvinnebevegelsen. I utgangspunktet hadde kvinnebevegelsen arbeidet for stemmerett for bedrestilte kvinner, men etter loven om allmenn stemmerett for menn måtte man vurdere hvorvidt man ønsket dette også for kvinner. De som ønsket stemmerett for alle kvinner dannet Landskvindestemmeretsforeningen samme år, med Fredrikke Marie Qvam som leder.[4]
Stemmerett for kvinner innføres
[rediger | rediger kilde]Inntektsavhengig stemmerett for kvinner innføres
[rediger | rediger kilde]
I 1901 ble det gitt kommunal stemmerett til kvinner som betalte skatt av inntekt over et visst nivå, enten de forsørget seg selv eller hadde en ektemann som oppfylte kravene, og i 1907 ble denne loven utvidet til å gjelde også ved stortingsvalg. Loven gjaldt bare halvparten av kvinnene over stemmerettsalderen på 25 år, men var likevel et viktig gjennombrudd.[4]
Tanken bak den inntektsavhengige stemmeretten for kvinner var å dempe de mest radikale politiske kreftene etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898. Det ble sett på som risikabelt å innføre stemmerett til personer som i liten eller ingen grad bidro økonomisk til staten ved å betale skatt. Også Høyre, som tidligere hadde vært imot kvinnelig stemmerett, gikk inn for inntektsavhengig stemmerett for kvinner. Ved kommunevalget i 1901 utgjorde kvinner 36 % av de stemmeberettigede. På landsbasis ble 100 kvinner valgt inn i bystyrene og herredsstyrene. 42 representerte Høyre, 21 representerte Venstre, 7 Arbeiderpartiet eller andre sosialistiske lister og resten lokale lister.
Ved stortingsvalget i 1909 fikk Norge sin første kvinnelige stortingsrepresentant; Anna Rogstad (Frisinnede Venstre). Kvinnenes valgdeltagelse var lavere enn menns, både i 1901 og i 1909. Det var imidlertid stor forskjell på bygd og by; bykvinnene benyttet seg av stemmeretten i langt større grad enn bygdekvinnene, og deres valgdeltakelse var ofte like stor som mennenes.[5]
Allmenn stemmerett for kvinner innføres
[rediger | rediger kilde]I 1913 vedtok et enstemmig storting å innføre stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn.[4]
Selv om allmenn stemmerett nå var innført, var det likevel fortsatt personer som ikke fikk stemme ved valg. Dersom man mottok, eller hadde mottatt, noen form for offentlig økonomisk støtte, fikk man ikke stemme ved valg. Dette var stort sett uføre eller arbeidsløse personer, og mange av dem var kvinner. I 1919 ble loven endret, slik at offentlig understøttelse ikke lenger var grunnlag for å miste stemmeretten.
Det var også slik at selv om myndighetsalderen var 21 år, var stemmerettsalderen 25 år. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, og først i 1946 senket til myndighetsalderen på 21 år.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b , Hageman, Gro: «Kvinneemansipasjon». Norgeshistorie.no Hentet 23. des. 2016.
- ^ «Underskriftsaksjonen i 1890», Stortinget
- ^ Torstveit, Joh.G. (2013): «Eit steg på vegen mot røysterett for kvinner». Aust-Agder-Arv, s. 101-103
- ^ a b c Hageman, Gro: «Kvinnenes vei til stemmerett». Norgeshistorie.no Hentet 23. des. 2016.
- ^ Larsen, Eirinn: «Kvinnevalgene før 1913». Norgeshistorie.no Hentet 23. des. 2016.
- ^ Hageman, Gro: «Fra halvt til helt demokrati». Norgeshistorie.no Hentet 28. des. 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Kampen for kvinners stemmerett», Stortinget
- «1913: Endelig får kvinner stemmerett», Kvinnehistorie
- Kvinnedagen, stemmerett og Grunnloven, Lovdata. Artikkel av Line Tveter 8. mars 2019