Indologi

Indologi betegner det vitenskapelige studiet av Indias historie, språk og kulturer. Den moderne indologiske forskning tok til på slutten av 1700-tallet, ved grunnleggelsen av «The Asiatic Society of Bengal» (1784) ved William Jones. Andre pionerer var Charles Wilkins og Henry Thomas Colebrooke. Indologien hadde sin storhetstid på 1800-tallet, da særlig den tyske indologien spilte en banebrytende rolle.

Historie

Reisende og misjonærer

De første europeerne som beskjeftiget seg med studiet av Indias kultur var reisende og misjonærer på 1600- og 1700-tallet. En av de første var den nederlandske misjonæren Abraham Rogerius, hvis De Open-Deure tot het verborgen Heydendom («Den åpne dør til den skjulte hedendom») utkom i 1651. Jesuittmisjonæren Johann Ernst Hanxleden, som virket på Malabarkysten, lærte seg indiske språk og skrev en utrykt sanskrit-grammatikk. Den viktigste av misjonærene var imidlertid Paolino de St. Bartholomeo, som skrev to sanskrit-grammatikker og flere avhandlinger og bøker, blant andre Systema Bhramanicum (1792).

Engelskmennene i India

Samtidig var også engelskmennene i Det ostindiske kompanis kolonier begynt å interessere seg for indisk språk og litteratur. Generalguvernøren Warren Hastings selv ga støtet til dette, da han lot gamle indiske rettsbøker oversette til engelsk. Den første engelskmannen som lærte sanskrit var Charles Wilkins, som i 1785 utga en engelsk oversettelse av Bhagavad gitā, den første direkte oversettelsen fra sanskrit til et europeisk språk. Viktigere var William Jones, som grunnla The Asiatic Society i Bengal og begynte å utgi sanskrit-verk på originalspråket. Det var også Jones som fastslo det språklige slektskapet mellom sanskrit og latin, gresk og de andre indoeuropeiske språkene. Arbeidet hans ble fortsatt av Henry Thomas Colebrooke og Alexander Hamilton.

Indologien i Tyskland

De første engelske oversettelsene var raskt blitt oversatt til tysk. Georg Forsters oversettelse (1791) av Jones’ engelske oversettelse av Kālidāsas Šakuntalā begeistret for eksempel Goethe og Herder. De tyske romantikerne var begeistret for all fremmed litteratur og følte seg spesielt tiltrukket av India. Den som grunnla den vitenskapelige indologien i Tyskland var Friedrich Schlegel, som 1803–04 studerte under Alexander Hamilton i Paris. I 1808 utga han Über die Sprache und Weisheit der Inder («Om indernes språk og visdom»). Samtidig var broren August Wilhelm Schlegel den første som foresto tekstutgaver og oversettelser av verk på sanskrit i Tyskland. I 1818 ble han Tysklands første professor i sanskrit ved universitetet i Bonn. Studiet av sanskrit ble tatt opp av Franz Bopp, som grunnla den sammenlignende språkforskningen og utforsket indisk litteratur.

Berømte indologer

Norske indologer

Kilder

Moriz Winternitz: Geschichte der indischen Litteratur, Erster Band, Zweite Ausgabe. Leipzig: C. F. Amelangs Verlag, 1909.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.