Imperialisme

Imperialisme er en stats bestrebelse for å skaffe seg politisk, kulturell, økonomisk eller militært herredømme utover sine egne grenser. I klassisk, vestlig form hadde den sitt høydepunkt fra 1870 til 1914. Ordet kommer av latin (imperare – å befale). Imperialismen var en maktkamp mellom stormaktene, der det handlet om å skaffe seg råvarer, arbeidskrefter og skatter fra de innfødte. Samtidig ønsket man å påvirke koloniene med ens egen religion, språk, kultur og teknologi. Mens imperialisme gir assosiasjoner til politisk, økonomisk og kulturell undertrykkelse, har imperium en sammensatt betydningshistorie, og brukes blant annet som et analytisk begrep for å fange trekk ved dagens globale politikk.

Imperialisme er intet nytt fenomen. Fenomenet er kjent i alle verdensdeler til alle tider. Det har forekommet i den antikke historien fra Romerriket, antikkens Hellas, Det persiske rike, det ottomanske imperiet, det gamle Egypt, det aztekiske imperiet, det britiske imperiet, Djengis Khan og i andre områder. Selv om praksisen har eksistert i tusener av år er terminologien «imperialismens tidsalder» knyttet til kappløpet om Afrika på 1800-tallet, fremmet i verket Imperialism: A Study (1902) av den engelske økonomen John Atkinson Hobson (1858–1940).^[1]

Sentrale forutsetninger for imperialismen

Det finnes ingen enkeltstående grunner til imperialismen. En rekke teorier er lansert for å forsøke å forklare fenomenet. Årsakene kunne variere alt etter «avsenderland» og situasjonen i «mottakerlandet». Noen land har hatt råvarer som sitt viktigste mål, og for andre har for eksempel nasjonalismen spilt en avgjørende rolle. Å modernisere koloniland har også vært oppgitt som en drivkraft.

Nye medisiner

Utviklingen i legevitenskapen bidro til nye medisiner som kunne beskytte imperialistene fra eksotiske sykdommer slik som malaria. Kinin er det eldste antimalariamidlet og det eneste frem til 1940-tallet.

Motiver

Sosialimperialisme

Ta bort fokus fra innenriksproblemer slik som store ulikheter og dyp fattigdom. Økte inntekter fra kolonier kunne brukes hjemme til sosiale ordninger og hadde støtte i den sterkt voksende arbeiderklassen.^[2]^{[trenger bedre kilde]}

Sosialdarwinisme

En tolkning av Darwins lære med målet om å «sivilisere de svake» innebar i at den rike vesten hadde plikt til å hjelpe de «fattige» og «uvitende» med å få «skikk» på seg selv. Dette kommer til uttrykk i Rudyard Kipling's dikt The White Man's Burden fra 1899. Der tar han til orde for at den hvite mann har en plikt til å sivilisere de usiviliserte som han betegner som en blanding av halvt djevel og halvt barn.^[3] Ettersom man trodde lavt utviklingsnivå skyldtes dårlige arveanlegg hos de innfødte, måtte de som hadde kommet lenger i utviklingen påta seg ansvaret for å styre. Kampen mot barbariske straffemetoder og slavehandelen var også argumenter som ble brukt. Spesielt kampen mot de arabiske slavehandlerne ble viet stor oppmerksomhet og ble den første store opinionsbevegelsen i europeisk historie.^[4]

Etter første verdenskrig ble den offisielle begrunnelsen for videre kolonistyre «velferd», «omsorg» og «tilsynsstyre» til områdene kunne stå på egne ben. Etter hvert ble det også bevilget midler til «utvikling» i koloniene. Slik går det en linje fra imperialismen til dagens u-hjelp.

Kirkens ønske om misjonering

Noen kristne bevegelser så det som en plikt å omvende hedningene i «usiviliserte» land ut ifra Bibelens misjonsbefaling, Matteus 28:18-20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» For de troende ble det ansett som en plikt enten å støtte eller selv delta aktivt i misjoneringsarbeidet overfor fremmede kulturer.^[5]

Etterspørselen etter råvarer

Etterspørselen etter råvarer som følge av industrialiseringen ble stadig viktigere utover på 1800-tallet.

Våpenoverlegenhet

Det var helt avgjørende for erobringer at vesten hadde total våpenteknisk overlegenhet. Amerikaneren Hiriam Maxim fant opp maskingeværet i 1880-årene. Maxim-geværet er blitt omtalt som imperialismens vidunderverktøy. Dette gjorde det mulig for et fåtall soldater og offiserer å stå i mot en «horde» av innfødte som stormet mot en sikker død.

Imperialistiske nasjoner i Europa

Tyskland, Belgia, Spania, Frankrike, Italia, Portugal og Storbritannia var landene som deltok i kampen om territorier. Imperialismen gikk verst utover de dårlig utviklede landene i Afrika og Asia. I 1885 på Berlin-konferansen møttes de europeiske stormaktene for å diskutere hvordan koloniseringen av Afrika skulle foregå. Det var ingen representanter for noen av landene i Afrika til stede på denne konferansen.

Marxistisk syn på imperialismen

Der historikerne setter opp lister over årsaker som virker i forskjellige og tildels tilfeldige kombinasjoner, så søker andre en mer systematisk forklaring, slik som Lenin. Kort fortalt mente han at imperialismen var en naturlig videreutvikling av vestens kapitalisme.

I marxistisk språkbruk betegner imperialisme det Lenin omtalte som kapitalismens høyeste stadium, med følgende kjennetegn:

Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet
Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne finanskapitalen blir det skapt et finansoligarki
Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig
Internasjonale monopolistiske kapitalsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg
Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalistmaktene er fullført

Lenin mente videre at imperialismen vil bære med seg en stadig kime til krig siden de imperialistiske stormaktene kun kan ekspandere på bekostning av hverandre. Dette synspunktet har blitt kritisert av enkelte nye marxister, blant andre Kees van der Pijl som mener at utviklingen av et transnasjonalt borgerskap med felles interesser opphever denne motsetningen og gir grunnlag for en imperialistisk fred. I henhold til en marxistisk analyse er altså ikke imperialismen avhengig kolonialisme, det dreier seg fremfor alt om at rike stater, imperialiststater, benytter seg av sin styrke til å generere profitt fra og vinne markedsandeler i den fattige verden.

Se også

Referanser

^ Cain, Peter (2021): J. A. Hobson and Economic Imperialism, The Palgrave Encyclopedia of Imperialism and Anti-Imperialism, Online ISBN 978-3-030-29901-9; s. 1397–1403.
^ Enver Hoxha (1978). «The theory of "three worlds": A counterrevolutionary chauvinist theory» (på engelsk). Besøkt 22. januar 2019.
^ Rudyard Kipling, The White Man's Burden (1899), Washington State University, av 24 november 2008
^ Aschehougs Verdenshistorie, 2. utgave, Bind 12 1870-1914, s.139, ISBN 82-03-22368-0
^ Sven Wisløff Nilssen (1938). «Hedningemisjonen i tverrsnitt : kortfattet populær misjonsteori». Lutherstiftelsen.

Kilder

Aschehougs Verdenshistorie, 2. utgave, Bind 12 1870–1914, s. 134–151, ISBN 82-03-22368-0

Eksterne lenker

(en) Imperialism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Empire In The Pre-Industrial World», foredrag av professor Richard J. Evans
Cappelens nettsider om temaet
Apollon Forskningsmagasin fra Universitetet i Oslo – Kolonitiden: Bedre enn sitt rykte

[1] Cain, Peter (2021): J. A. Hobson and Economic Imperialism, The Palgrave Encyclopedia of Imperialism and Anti-Imperialism, Online ISBN 978-3-030-29901-9; s. 1397–1403.

[2] Enver Hoxha (1978). «The theory of "three worlds": A counterrevolutionary chauvinist theory» (på engelsk). Besøkt 22. januar 2019.

[3] Rudyard Kipling, The White Man's Burden (1899), Washington State University, av 24 november 2008

[4] Aschehougs Verdenshistorie, 2. utgave, Bind 12 1870-1914, s.139, ISBN 82-03-22368-0

[5] Sven Wisløff Nilssen (1938). «Hedningemisjonen i tverrsnitt : kortfattet populær misjonsteori». Lutherstiftelsen.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]