Hopp til innhold

Hvalross

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hvalrossfamilien»)
Hvalross
Hvalross (Odobenus rosmarus)
Nomenklatur
Odobenus rosmarus
Linnaeus, 1758
Synonymi
Odobenus
(Odobenidae)
Populærnavn
hvalross[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
GruppeHundelignende rovpattedyr
InfraordenSeler
OverfamilieOtarioidea
FamilieOdobenidae
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
Utilstrekkelig informasjon for vurdering

DD — Data mangler

Norsk rødliste:
For fastlandet:
(arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken) NA — Ikke egnet
Artsdatabanken (2021)[2]
-----
For Svalbard:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: marint, arktisk klima
Utbredelse:
Sirkumpolar (iskanten og drivisen i Arktis)
Inndelt i

Hvalross (Odobenus rosmarus) er eneste art i hvalross-slekten (Odobenus) og i hvalrossfamilien (Odobenidae), som er søstergruppen til øreselfamilien (Otariidae). Begge er således hundelignende rovpattedyr. Hvalross er store sjøpattedyr med enorme støttenner, som lever i nær tilknytning til iskanten og i drivisen i Arktis, vanligvis nord for 58. breddegrad. Arten er en toppkonsument i sitt økosystem.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Hvalross har stive værhår
Hvalrosshann (okse)
Hvalrossen følger iskanten og drivisen

Hvalross kjennetegnes av sin enorme kropp og de lange, karakteristiske støttennene som vokser ned fra overkjeven. Hanner kan veie betydelig mer enn 1 200 kg, mens hunnene kan veie mer enn 850 kg. Stillehavshvalrossen er større enn atlanterhavshvalrossen, mens laptevhvalrossen (som ikke aksepteres som egen underart[4]) er en mellomting i størrelse.

Huden er tykk og spekklaget kan bli opp mot 15 cm tykt. Den er vanligvis enten brun eller gulbrun i fargen og har spredt hårvekst. Når den har vært lenge i vannet blir huden nærmest rosa, men brunfargen kommer tilbake med økende kroppstemperatur. Hodet er lite og snuten bred og dekket av stive, relativt korte værhår. Hvalrossen har ekstra store framluffer som gjerne kalles sveiver (som hos hvalene). Sveivene kan utgjøre hele 25 % av kroppslengden. Og akkurat som øreselene har også hvalrossen evnen til å vende bakluffene innunder kroppen og bruke dem til å gå med på land. Men til forskjell fra øreselene mangler hvalrossen visuell ørebrusk.

De store støttennene kan bli over én meter lange og veie mer enn fem kilo. Det er kjent at hvalrosser kan knuse opp mot tyve centimeter tykk is med disse støttennene, som også benyttes i slåsskamper og til å holde seg fast i isen når de sover. De er også et egnet redskap til å rote på bunnen med og til å komme seg opp på iskanten fra vannet. Hvalrosser svømmer med en fart på ca. syv km/t, men kan komme opp i en toppfart på hele 35 km/t.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Arten har sirkumpolar utbredelse i Arktis, der arten deles inn i to underarter - Atlanterhavshvalross og Stillehavshvalross. I tillegg finnes det en variant av Stillehavshvalross, Laptevhvalross, som lever isolert i Laptevhavet.[5] Sistnevnte er ikke særlig tallrik. Nylig har også russiske forskere oppdaget en hittil ukjent bestand på cirka 3 000 dyr langs kysten av Jamalhalvøya i Karahavet.[6]

Atlanterhavshvalrossene i det nordøstlige Atlanterhavet finnes i gruntvannsområder langs kysten av Øst-Grønland, Svalbard og Frans Josefs land og ned til det sørlige Barentshavet og Karahavet. Mest tallrik er den rundt Svalbard. I vest finnes den fra østkanadisk Arktis til Vest-Grønland, inkludert Davisstredet og Baffinbukta. Bestanden teller cirka 20 000–30 000 dyr. Svalbardbestanden tellet cirka 2 500 dyr i 2006, men bestanden ved Frans Josef Land er ukjent. Hvalross ble fredet i 1952 i Norge.

Stillehavshvalrossene finner man generelt i Beringhavet og Tsjuktsjerhavet, med sørlig utbredelse ned til Bristol Bay i Alaska på østsiden og Kamtsjatka i Russland på vestsiden. Om sommeren når isen trekker seg tilbake finnes de også i Beauforthavet og i Østsibirhavet. Bestanden teller omkring 200 000 dyr, men bestandsestimatet er svært usikkert.

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Hvalrossen holder til på isflak i stille områder, nær kysten i arktiske strøk. Migreringsmønsteret tilpasses isens forflytninger. Om vinteren migrerer derfor hvalrossen sørover med isen, mens de drar mot nord sommerstid. Det er kjent at hvalross kan reise hele 3 000 km med isens forflytninger.

Atferd

[rediger | rediger kilde]
Hvalrosskoloni

Hvalrossen er et selskapelig dyr som kan danne enorme flokker, som av og til kan telle opp mot 2 000 eller flere individer. Arten trives i relativt grunne farvann og dykker typisk til mindre enn 50 meter. Det lengste dykket som er registrert ved Svalbard varte i 37 minutter og nådde ned til 450 meter.[7]

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent omkring hvalrossens reproduksjonsmønster og vaner. Store voksne hanner har eksklusiv tilgang på et harem av hunner for 1–5 dager i strekk i paringstiden, som er i januar og februar. Selve paringsakten skjer trolig i neddykket tilstand. Hunnens egg utvikles ikke til et foster før 4-5 måneder senere, som regel i juni-juli. Fødselen skjer etter en drektighetstid på ca. 11-12 måneder (15-16 måneder om man regner inn utsettelsen), i april-juni året etter.

Hunnen føder et tidlig utviklet avkom, kalt «kalv». Kalven er omkring 113 cm lang og veier rundt 63 kg ved fødselen. Den er grå og kan svømme med det samme. De sosiale båndene mellom mor og kalv er meget sterke. Hun vil forsvare kalven med alle midler. Kalven dies i ca. to år, men spiser som regel selv lenge før avvenning skjer. Unge okser regnes som voksne i 8-10-årsalderen, men er som regel ikke store nok til konkurrere om hunnene før de er omkring 15 år gamle. Unge kuer regnes som kjønnsmodne når de er ca. 6-7 år gamle og fullt utvokste i 10-12-årsalderen. De er mest produktive i 9–11-årsalderen, da de som regel kan føde en kalv hvert år.

Levealderen er opp mot 40 år.

Ernæring

[rediger | rediger kilde]

Hvalrosser jakter etter føde på bunnen fra iskanten. De tilbringer omtrent halve tiden i vannet og er meget dyktige svømmere. Et dykk varer gjennomsnittlig i 2-10 minutter på dyp mellom 10 og 50 meter. De spiser for det meste muslinger, men kan også ta fisk, sel og småhval. Lukt og hørsel er dårlig utviklet, men de har godt syn. Når de ikke er i vannet er hvalrosser ofte svært støyende.

Hvalrosstann i kunst og økonomi

[rediger | rediger kilde]

Ved arkeologiske utgravninger fant en små biter av hvalrossens overkjever i nesten alle ruiner etter gårder fra den norrøne bosetningen på Grønland. Folk hadde bearbeidet støttennene til skrin, reisealtre og sjakkbrikker. På Bryggen i Bergen var et par støttenner verd tre kuer. Bispen på Grønland betalte i 1327 korstogstiende til pave Johannes XXII med 560 hvalrosstenner, som i verdi tilsvarte bortimot 800 kuer. Vesterbygd var Grønlands utpost for hvalrossfangsten, men ble funnet fraflyttet på slutten av 1300-tallet.[8] Lille istid i årene 1250-1750 forårsaket økende mengder drivis som sperret adkomsten til hvalrossens domene i Diskobukta. Dette rammet kjernen i grønlandsk eksportøkonomi - uten hvalrosstenner hadde nordboerne på Grønland lite å handle med. I tillegg førte korstogene til at elfenben fant veien til Europa.[9]

Spesielt kjent er Lewisbrikkene, som er skåret ut av hvalross- og narhvaltenner og oppbevares på British Museum og det skotske nasjonalmuseum i Edinburgh.[10]

Også endel av figurene til nordmannen Jørgen Christensen Garnaas (1723–1798) var skåret i hvalrosstann; Garnaas' figurer var inspirasjonen og forlegget til statuene som kong Frederik V fikk oppført i Nordmandsdalen ved Fredensborg slott.[11]

Trusler

[rediger | rediger kilde]

Arten trues av klimaendringer, forurensning, isbjørn og mennesker. Hvalross er på Norsk rødliste for arter 2021 for Svalbard listet som sårbar VU. Arten besøker iblant Norges fastland, men er ikke rødlistet her, da den ikke formerer seg her.[2]

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Anetre

[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[12]

   Arctoidea   
   

Hemicyonidae†



Ursidae




Pinnipedia

Enaliarctidae†



   

Phocidae



   

Otariidae



Odobenidae





   Musteloidea   
   

Ailuridae



   

Mephitidae



   

Procyonidae



Mustelidae








Slektstre

[rediger | rediger kilde]
Pinnipedia

Phocidae (selfamilien)



Otariidae





antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella)




guadalupepelssel (Arctocephalus townsendi)



Juan Fernández-pelssel (Arctocephalus philippii)






galápagospelssel (Arctocephalus galapagoensis)



New Zealand-pelssel (Arctocephalus forsteri)






australsk sjøløve (Neophoca cinerea)



New Zealand-sjøløve (Phocarctos hookeri)





tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)



sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus)



søramerikansk sjøløve (Otaria flavescens)








californiasjøløve (Zalophus californianus)



galápagossjøløve (Zalophus wollebaeki)




japansjøløve (Zalophus japonicus) (†)




stellersjøløve (Eumetopias jubatus)





nordlig pelssel (Callorhinus ursinus)



Odobenidae

   hvalross (Odobenus rosmarus)




Kladogrammet over viser slektskapet mellom noen pinnipedier.[13]

Underarter

[rediger | rediger kilde]

Tre underarter er beskrevet, men kun to aksepteres av WoRMS. Laptevhvalross (O. r. laptevi) blir ikke akseptert som en egen underart.[4] Den regnes som en variant av stillehavshvalross (O. r. divergens).[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. mars 2022. Besøkt 2. mars 2022. 
  2. ^ a b c Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av hvalross Odobenus rosmarus for Svalbard»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023. 
  3. ^ Lowry, L., Kovacs, K. & Burkanov, V. (IUCN SSC Pinniped Specialist Group) 2008. Odobenus rosmarus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. Besøkt 2015-04-28
  4. ^ a b c Berta, A.; Churchill, M. (2015). Odobenus rosmarus laptevi Chapskii, 1940. Besøkt 2015-04-23
  5. ^ a b Lindqvist, C. et al. (2009). "The Laptev Sea walrus Odobenus rosmarus laptevi: an enigma revisited". Zoologica Scripta 38 (2): 113–127. doi:10.1111/j.1463-6409.2008.00364.x. Besøkt 2015-04-23
  6. ^ Maria Vasilyeva/Reuters (2020) Russian scientists discover huge walrus haulout in Arctic circle. Reuters, NOVEMBER 6, 2020. https://www.reuters.com/article/us-russia-animals-walruses-idUSKBN27M1TL
  7. ^ Kit M. Kovacs & Christian Lydersen. Hvalross (Odobenus rosmarus). Norsk Polarinstitutt. Besøkt 2015-04-28
  8. ^ Christian Keller: «Hvorfor bosatte vi oss på Grønland?», P2-akademiet bind XXXVI (s. 110-11), ISBN 9788275961608
  9. ^ Christian Keller: «Hvorfor bosatte vi oss på Grønland?», P2-akademiet bind XXXVI (s. 113)
  10. ^ Lewisbrikkene
  11. ^ «Jørgen Christensen Garnaas». Store norske leksikon (på norsk). 13. mai 2020. Besøkt 6. desember 2022. 
  12. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). Phylogeny of the Carnivores. Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28. Besøkt 2014-08-21
  13. ^ Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review. 42 (3): 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hvalross&oldid=23816332»