Hopp til innhold

Hjortebiller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hjortebiller
eikehjort (Lucanus cervus)
Nomenklatur
Lucanidae
Latreille, 1804
Populærnavn
hjortebiller[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
OverfamilieSkarabider (Scarabaeoidea)
Økologi
Antall arter: ca. 1300, fire i Norge
Habitat: terrestrisk, mest i løvskog
Utbredelse: hele verden
Inndelt i

Hjortebiller (Lucanidae) er en familie av til dels meget storvokste biller som hører til gruppen skarabider (Scarabaeoidea). De kan kjennes på knebøyde, avlangt vifteformede antenner og på til dels sterkt forstørrede kjever (mandibler), særlig hos hannene. Larvene lever i morken, død ved. Disse billene finnes derfor helst i urskogslignende habitater med mye død ved. Slike habitater er sjeldne i Europa i dag, noe som gjør flere av hjortebillene til truede arter. I tillegg er disse store og spektakulære billene ettertraktede blant samlere, noe som kan være en trussel mot små bestander. Flere av artene er derfor fredet i mange land.

Utseende

[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til store (5–115 mm) biller, hannene gjerne med sterkt forstørrede kjever (mandibler). Kroppsformen er noe flattrykt i underfamilien hjortebiller (Lucaninae), sylindrisk i underfamilien valsehjorter (Syndesinae). Hodet er stort og bredt, hos hannene meget stort for å gi feste for de store kjevene, fasettøynene temmelig små og runde. Antennene er forholdsvis lange (mye lengre enn hos andre skarabider), særlig det første leddet er langt, antennen er knebøyd mellom dette og de følgende leddene. De tre–fire ytterste leddene danner en løs vifte. Kjevene (mandiblene) er store og kraftige hos begge kjønn, ekstremt hos hannene som vanligvis også er betydelig større enn hunnene. Kjevene kan ofte være gevir-lignende, dette har gitt opphav til familiens norske navn, og til latinske artsnavn som alces (elg), cervus (hjort), tarandus (rein) og capreolus (rådyr). Hos hannene av noen arter er kjevene lengre enn resten av kroppen til sammen. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, hårløst, blankt eller matt, vanligvis uten tydelige furer, men ofte med tenner på sidekanten. Dekkvingene er mer eller mindre parallellsidige, hårløse, blanke eller tett punktert og mikroskulpturert. Hos en del arter er hele oversiden metallglinsende. Beina er kraftige, varierende i lengde, leggene (tibiae) har pigger på utsiden og en kraftig spore i spissen. Larvene er fete, lyse med tynt skinn, C-formede med en stor hodekapsel men (paradoksalt nok) ganske små kjever, tre par korte og kraftige bein.

Hunn av valsehjort Sinodendron cylindricum har ikke noe langt horn på hodet, bare en liten kul.
Foto: Magne Flåten

Levevis

[rediger | rediger kilde]

Hjortebillene er skogsinsekter med larver som utvikler seg i morken, død ved, for eksempel gamle stubber. De europeiske artene er knyttet til løvtrær. Larvene spiser trefibre, som er svært næringsfattige, og utviklingen går derfor ganske langsomt – de kan bruke 3–4 år eller enda lengre på larveutviklingen. Til slutt forvandler larven seg til en puppe i et kammer fôret med opptygde trefliser. De voksne insektene er forholdsvis kortlivede og spiser lite, men de kan ta til seg noe nektar og saft fra frukt. De er aktive om natten. Tross sine tunge kropper er de fleste artene bra flyvere. Hannenes svære kjever er ubrukelige til å spise med – de brukes bare i kamp om hunnene. To kjempende hanner prøver begge å få tak rundt motstanderens kropp og kaste ham på rygg. Selv om de fleste hjortebille-artene er uvanlige er disse oppsiktsvekkende dyrene relativt velkjente og de ha tidlig vakt oppsikt. Albrecht Dürers kjente tresnitt av en eikehjort er et av de tidligste eksempler på et realistisk tegnet insekt i kunsten.

Noen kjente arter

[rediger | rediger kilde]

Eikehjort (Lucanus cervus) er Europas største bille – hannene kan bli opptil 8 cm lange inkludert kjevene. Hunnene har kjever av normal størrelse og måler "bare" 3–4 cm. Hos store hanner er kjevene rundt halvparten så lange som resten av kroppen. Billen er nøttebrun til svart. Hannens kjever er rødlige på farge med tre spisse tenner. Disse billene utvikler seg i morkne stubber av eik, av og til andre løvtrær, og larveutviklingen tar 3–5 år. Dessverre har de blitt svært sjeldne i Europa da deres habitater (døde og døende eiketrær) i dag er sjeldne. De finnes fortsatt noen få steder i Sverige og Danmark, en kjent lokalitet er parken Halltorps Hage på Öland, som også huser flere andre meget sjeldne biller. Arten er nå fredet i de fleste europeiske land. I Norge ble et funn av eikehjorten ved Tvedestrand tidlig på 1980-tallet, publisert i 2009 (Nilsson, Rosseland og Zachariassen 2009), men dette viste seg ved senere undersøkelser å være en trolig innført, nordamerikansk art. Videre skal eikehjorten angivelig være funnet i Vestfold for rundt 200 år siden, men det finnes ingen eksemplarer i samlinger i dag som støtter denne angivelsen. Men man har funnet eikerøtter i en myr på Sørlandet med larveganger som må stamme fra eikehjortens larver, arten må dermed ha vært her i tidligere varmeperioder.

Bøkehjort (Dorcus parallelopipedus) kan ligne på en mindre og mørkere utgave av eikehjort-hunnen (20–32 mm lang). Hannens kjever er større enn hunnens, men ikke på langt nær så store som de til eikehjorten. Den er svart på farge og kroppen er tett punktert og med kraftig mikroskulptur, dermed ganske matt. Larvene utvikler seg i morken ved, helst av eik eller bøk. Bøkehjorten finnes nord til Danmark og Sør-Sverige. Den skal angivelig være funnet i Norge for lenge siden, men det finnes ikke belegg for dette funnet.

Svarthjort (Ceruchus chrysomelinus) er en middelsstor, svart art som finnes i urskogslignende løvskoger. Den ligner bøkehjorten, men har større kjever. Arten ble nylig gjenoppdaget i Norge etter at man trodde den var utryddet, men den er svært sjelden og truet.

Blåhjorter (artene skogblåhjort Platycerus caprea og P. caraboides) er to forholdsvis små (9–16 mm), blålig metallglinsende arter. Kjevene er ikke like store som hos de foregående artene, men fortsatt påfallende. Larvene utvikler seg i råtnende trevirke av ulike løvtrær. lundblåhjort Platycerus caraboides er relativt vanlig over mye av Norge, P. caprea finnes bare på Sør-Østlandet. Artene er ganske vanskelige å skille, men det er visse forskjeller i formen på hannens kjever i tillegg til kjønnsorganene.

Valsehjort (Sinodendron cylindricum) skiller seg fra de andre nordeuropeiske artene på sin sylindriske kroppsform. Hannene hos denne 12–16 mm lange, svarte billen har ikke påfallende store kjever, men derimot et horn i pannen. Larvene utvikler seg i morken ved av ulike treslag, i Norge oftest bjørk. Arten kan være lokalt forholdsvis vanlig i Sør-Norge.

Systematisk inndeling / nordiske arter

[rediger | rediger kilde]
Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 26. oktober 2020. Besøkt 26. oktober 2020. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Nilsson, G., Rosseland, E. og Zachariassen, K.E., 2009. The stag beetle Lucanus cervus (Linnaeus, 1758) (Coleoptera, Lucanidae) found in Norway. Norwegian Journal of Entomology 56: 9-12.
  • Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.
  • Zahdradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om hjortebiller s. 262-267.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hjortebiller&oldid=24808312»