Hilarius av Arles
| Hilarius av Arles | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 401[1][2] | ||
| Død | 5. mai 449[1][2] Arles[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Hilarius av Arles, St. Hilarius (født ca. 400, død 5. mai 449 i Arles), var biskop i Arles i Sør-Frankrike. Han æres som helgen i både den romersk-katolske kirke[3] og den gresk-ortodokse kirke.[4] med minnedag 5. mai.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]I 420-årene dro Hilarius til Lerinsklosteret hvor hans slektning, muligens onkel, Honoratus var abbed. Før det bodde han sannsynligvis i Dijon, mens noen hevder han kom fra Gallia Belgica eller Provence. Han kan ha vært en slektning, kanskje sønn, av en Hilarius som var prest i Gallia i 396 og i Roma i 408.[5]
Biskop
[rediger | rediger kilde]I 429 døde Honoratus, og selv om Hilarius sørget over tapet av sin åndelige far, gledet den unge munken seg over muligheten til å vende tilbake til sitt kloster. Han hadde allerede begynt på reisen dit da han ble tatt igjen av budbringere, som kunne fortelle at folket i Arles ville at han skulle bli deres nye erkebiskop. Dette hadde også vært Honoratus' ønske. Hilarius lot seg overtale til å motta valget, og han ble behørig konsekrert, bare 29 år gammel.
Etter mønster fra Augustin av Hippo organiserte han sin kirke i en menighet og brukte mye av sin tid til sosiale aktiviteter og askese. Han fikk rang som metropolitt av Vienne og Narbonne og forsøkte å utøve forrang over kirken i Sør-Gallia).[6]
Hilarius avsatte Chelidonus som biskop av Besançon for å ha forsøkt å motsette seg Hilarius’ forrang, og for å forsøke å selv bli metropolitt. Dette ble klaget inn til Roma, og pave Leo I fradømte Hilarius retten til å innvie biskoper, innkalle til synoder og være overhode i provinsen. Paven godkjente også keiser Valentinian IIIs edikt, som avgjorde at kirken i Wien ikke var underlagt Arles, noe som fikk stor betydning for den galliske kirken. Pavens vedtak var i tråd med keiserlig lov og dermed underlagt strafferettslige sanksjoner.[6][7] Historikeren Léon Clugnet, medforfatter av Catholic Encyclopedia, antyder at uoverensstemmelsene skyldes at Romas domsmyndighet og metropolittmyndigheten ikke var tydelig på denne tiden, og at retten til å klage til paven ikke var godt kjent.[8]
Etter sin død i 449 ble Hilarius’ navn innført i den romerske martyrologien.
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]Hilarius var ansett som svært kunnskapsrik og veltalende, og kjent for sin pietisme. Hans bevarte verker Vita S. Honorati Arelatensis episcopi og Metrum in Genesin holder høy standard i forhold til sammenlignbar litteratur fra perioden.[6]
Et dikt, De providentia, som vanligvis tilskrives den samtidige geistlige Prosper av Aquitaine, blir av noen heller tilskrevet Hilarius.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Hilary of Arles, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Hilary-of-Arles, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Hilary of Arles, SNAC Ark-ID w6vt3jq1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Catholic online
- ^ Synaxarion
- ^ Matthisen, Ecclesiastical Factionalism and Religious Controversy in Fifth-Century Gaul (Washington: Catholic University of America, 1989), s. 77f
- ^ a b c d Chisholm 1911.
- ^ Novellae Valentinii iii. tit. 16
- ^ Clugnet, Léon. St. Hilary of Arles. The Catholic Encyclopedia Vol. 7. New York: Robert Appleton Company, 1910.
Kilder
[rediger | rediger kilde]Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Léon Clugnet, St. Hilary of Arles, vol. 7