Nisse

Nissen har i moderne folketro og populærkultur blitt knyttet til «tradisjonell» julefeiring i Skandinavia. Bildet viser en dansk nissefigur som juledekorasjon ved siden av en fjøslykt.

Nisse er en skikkelse som ifølge skandinavisk folketro særlig holdt til i uthusene på en bondegård. Nissen i norsk tradisjon overtok for den norrøne gardvorden, et vette som passet på gården. Andre navn på gardvorden eller nissen kunne være «tuft», «tuftekall», «tomt», «gardsbonde», «godbonde», «haugebonde», «gardrud», «rudkall» eller «rundbonde». I tillegg til den østnorske «fjøsnissen» fantes det ellers både «skipsnisse», «kirkenisse» (blant annet nevnt hos H. C. Andersen) og flere. Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid knyttet figuren til jul.

Fjøsnissen

Utdypende artikkel: Gårdsnisse

I Norge ble fjøsnissen eller gårdnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager, en draktskikk som lever videre i skandinaviske mannsbunader. Men stort sett var nissen usynlig, selv om han aldri var langt unna, og fikk med seg det som skjedde.^[2]^[3] Forestillingene om skikkelsen stammer fra eldre fortellinger i nordeuropeisk tradisjon om gardvorder, tuftekaller og tomter. Nisser blir ofte framstilt som små, skjeggete menn kledt i tradisjonelt norsk gårdsantrekk fra 1700- og 1800-tallet. Drakten består typisk av karakteristiske nisseluer (røde toppluer), grove trøyer eller jakker, vest, knebukser og lange strømper. Gårdsnissen sies å være svært liten, fra noen centimeter høy, til størrelsen av en katt.

Som de underjordiske kunne han være til nytte på gården ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig, og kunne gjøre ugagn som skadet folk og fe hvis han følte seg dårlig behandlet. I Peder Paars skriver Holberg om nissen:

Med nisser må man et oppriktig vennskap holde,

de ellers i et hus kan meget ondt forvolde;

ei nisse, underjordisk gjør noen sjel imot,

så lenge som de ser, mot dennem [dem] folk er god.^[4] Det var viktig å ikke forarge nissen, for den kunne fort finne på pek og gjøre skade for gårdsfolket, som f.eks. å sparke bort stolen for budeie når hun skulle melke, eller slippe ut dyrene ved å åpne grinden til innhegningen som stengte dyrene inne. En måte å blidgjøre gårdsnissen på var å sette ut grøt på juleaften.^[5] Grøten ble satt ut i låven, og mange gårdsbruk holder denne tradisjonen ved like også i dag, til glede for mange barn.

Det er også sagt at en pike på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten, ble så sint at han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården.^{[trenger referanse]}

En annen gang var en bonde i nød og måtte stjele høy fra nabogården. På hjemvei så han en grå tuftekall med rød topplue, som drog høy. Bonden sa til nissen at det lille lasset der var til liten hjelp. Det bonden ikke visste, var at det lille lasset gav stort resultat. Men nissen ble sint, og dagen etter var bondens løe tom for høy. Da forstod bonden at nissen hadde straffet han ved å dra alt høyet bort i løa på nabogården.

Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte,^{[trenger referanse]} og sørget for å sette ut grøt til ham julenatta. Noen steder lot man også rester av julematen stå framme på bordet natta over, så nissen kunne forsyne seg. Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at fjøsnissen hadde vært på ferde.

I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er det registrert fem vandresagntyper om nissen.

Nisse i andre land

Ordet «nisse» kommer fra Danmark, der skikkelsen også kunne kalles «Niels», «Niels Gårdbo» eller «Puge». «Nisse» ble ellers brukt i Skåne og i Norge mest på Østlandet. Navnet er en forkortelse av Nikolaus eller Nils, og kom via Tyskland etter reformasjonen. Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen Sankt Nikolaus, og det var antakelig navnelikheten mellom «Nikolaus» og «nisse» som førte til en sammenblanding med julenissen på 1800-tallet og knyttet bondegårdsnissen spesielt til jula. Dikteren H. C. Andersen skriver i sitt eventyr Nissen hos spekhøkeren («Nissen og kolonialhandleren») fra 1853 følgende om nissen: «(...) der var en rigtig Spekhøker, han boede i Stuen og eiede hele Huset, og ham holdt Nissen sig til, for her fik han hver Juleaften et Fad Grød med en stor Klump Smør i!»^[6]

I Sverige blir nissen vanligvis kalt «tomte». I England brukes «goblin» eller «gnome» med omtrent samme betydning som vår nissefigur. Tyskerne kaller sin nisse «Wichtel», sin husnisse «Heinzelmännchen» og sin bergnisse «Kobold».

På Island er troen på underjordiske småfolk fremdeles levende. Der er nisseforestillingene også uttrykt i de rampete julesveinene som kommer med smågaver før jul, de såkalte jólasveinar. De islandske jólasveinar har forøvrig ikke noe slektskap med de skandinaviske nissene, men i likhet med nissene har også disse islandske skremselsvettene smeltet sammen med den moderne og vennlige julenissefiguren.

Nissen i norsk litteratur

Det typiske trekket ved nissen, at han er å finne som skytsånd for gårdene, og som «verner av det gamle», ble tatt i bruk i nasjonalromantikken. Henrik Ibsens tidlige skuespill Sancthansnatten har en slik nisse i en sentral rolle. Nissen ble en kulturgarantist i denne perioden.

Tidligere var nissene nærmest å betrakte fra motsatt utgangspunkt, spesielt hos Henrik Wergeland. Wergelands nisser er ofte skildret med opplysningstidens blikk, og står som symboler på mørkemakter, fordommer og manglende innsikt. Sangen Nisser og Dverge er et typisk eksempel på dette synet. I skuespillet den Constitutionelle er nissene på parti med de negative kreftene, og slåss mot alvene. Endringen i synet på Nissen kom med nasjonalromantikken og den nye interessen for bygdekulturen.

Nissen på lasset

Det er flere fortellinger^{[trenger referanse]}, sanger og ordtak om bonden som vil rømme fra den ondskapsfulle nissen og pakker alle sakene for å flytte, men som får «nissen med på lasset». Dette har blitt et uttrykk for noen som forgjeves prøver å flykte fra problemene sine.

Se også

Referanser

^ H. C. Andersens eventyr Nissen hos Spekhøkeren fra 1853
^ Stovner, Ina Louise: «nisse» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. desember 2021 fra [1]
^ Waale, Ragnhild Bakke (2000). Høytidene. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202193400.
^ Peder Paars, bok 1, linje 145-49
^ Ohrvik, Ane (2004). Nisser. Oslo: Humanist forl. ISBN 8290425856.
^ H. C. Andersens eventyr Nissen hos Spekhøkeren fra 1853

Eksterne lenker

(en) Nisser (Folklore) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nisse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Søkbar digitalkopi av Julenisseboka (Aschehoug, 1992)
Søkbar digitalkopi av Frid Ingulstads og Svein Solems Nissen : den norske nissens forunderlige liv og historie (Gyldendal, 1991)
Eksempler på norske nissekort
Universitetet i Bergen om den norske fjøsnissen

[1] H. C. Andersens eventyr Nissen hos Spekhøkeren fra 1853

[2] Stovner, Ina Louise: «nisse» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. desember 2021 fra [1]

[3] Waale, Ragnhild Bakke (2000). Høytidene. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202193400.

[4] Peder Paars, bok 1, linje 145-49

[5] Ohrvik, Ane (2004). Nisser. Oslo: Humanist forl. ISBN 8290425856.

[6] H. C. Andersens eventyr Nissen hos Spekhøkeren fra 1853

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]