Hopp til innhold

Haraldssønnenes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Haraldsønnenes saga»)

Haraldssønnenes saga, også kalt Inges saga eller sagaen om Inge og brødrene hans (norrønt Inga saga ok bræðra hans), er den femtende sagaen i sagasamlingen Heimskringla. Den ble skrevet rundt 1230 av den islandske høvdingen, historikeren og skalden Snorre Sturlason. Sagaen handler om de tre brødrekongene Inge, Sigurd og Øystein, alle sønner av kong Harald Gille. De tre brødrene var konger i den konfliktrike borgerkrigstiden i Norge.

Om sagaen

[rediger | rediger kilde]

Haraldssønnenes saga består av 32 kapitler. Den starter med at Inge og Sigurd blir tatt til konger i 1136, og slutter med Øysteins død i 1157. Sagaen handler også om brødrenes fetter, Magnus Blinde og tronpretendenten Sigurd Slembe. Inge var den av brødrene som levde lengst, og fortellingen om resten av livet hans finnes i Håkon Herdebreis saga, sagaen om Sigurds sønn Håkon. Sagaen inneholder flere skaldekvad, de fleste diktet av skalden Einar Skulason.

Handlingen i Haraldssønnenes saga forutsetter at man kjenner til handlingen i Magnus Blindes og Harald Gilles saga. I sistevne saga kan vi lese om kampen mellom Haraldssønnenes far Harald Gille og deres fetter Magnus Blinde. Harald og Magnus kjempet om hvem som skulle være konge etter at Haralds bror og Magnus' far Sigurd Jorsalfare døde. Magnus seiret først over Harald ved slaget ved Fyrileiv i 1134,[1] men Harald slo tilbake og fikk Magnus lemlestet (derav Magnus' tilnavn «Blinde») og avsatt.[2] Kort tid etter dukket Sigurd Slembe opp og påstod han var Haralds bror. Harald nektet å dele kongeriket med Sigurd, noe som førte til at Sigurd drepte Harald.[3]

Haraldssønnenes saga starter med at Haralds lendmenn og hird ble enige med konen hans, Ingerid Ragnvaldsdatter, om hvordan de skulle organisere seg etter Haralds død. De sendte først beskjed om dødsfallet til Trøndelag, der Haralds sønn Sigurd var til oppfostring hos Såda-Gyrd Bårdsson. Deretter reiste Ingerid til Viken, der hennes og Haralds sønn Inge var til oppfostring hos Åmunde Gyrdsson. Trønderne tok Sigurd til konge, mens folket i Viken tok Inge til konge på Borgartinget i Borg (Sarpsborg).[4] Harald hadde dødd ung, og Inge og Sigurd var på denne tiden bare småbarn, 2 og 3 år gamle.

Sigurd Slembe og Magnus Blinde
[rediger | rediger kilde]

På samme tid var Sigurd Slembe, mannen som hadde drept guttekongenes far, på Møre etter å ha blitt tatt til konge i Sogn og Fjordane. På Møre fikk han imidlertid ingen støtte, siden folket der allerede hadde gitt seg under Haralds sønner. Sigurd Slembe dro derfor til Trondheim, hvor den avsatte kongen Magnus Blinde satt på Munkholmen. Sigurd tok med seg Magnus, og flere menn fulgte dem. På Opplandene fikk Magnus mye støtte, og hæren hans møtte hæren til Inge i slaget ved Minne. Ifølge sagaen skal en av Inges menn, Tjostolv Ålesson, ha båret den 2-årige Inge i en pose under slaget. Inge var sterkt funksjonshemmet, med pukkelrygg og en lam fot, og skadene skal ifølge tradisjonen ha stammet fra hans deltakelse i dette slaget. Inges menn fikk seier, og Magnus flyktet til Gøtaland.[5]

Sigurd Slembe og hæren hans herjet rundt i landet, og mennene som styrte på vegne av Inge og Sigurd Haraldssønner skjønte at de måtte samarbeide for å få overmannet dem. Så reiste Sigurd og mennene hans til Viken og møtte Inge og hans menn der.[6] Høsten 1139 kom Sigurd Slembe og Magnus fra Danmark med tretti skip og møtte Inges og Sigurds menn ved Hvaler i slaget ved Holmengrå. Her ble Magnus drept, og Sigurd Slembe ble tatt til fange og siden torturert og drept av Inges menn.[7]

Haraldssønnene
[rediger | rediger kilde]

I 1142 kom Inges og Sigurds bror Øystein til Norge fra Skottland. Han var den eldste sønnen til Harald, og nå ble også han tatt til konge. Dette skjedde på Øretinget i mai 1142. Det ble avtalt at Øystein skulle ha en tredjedel av riket.[8] Øystein var da tenåring. Guttenes far Harald hadde hatt en fjerde sønn også, Magnus. Denne gutten ble også tatt til konge, men han hadde dårlig helse og døde kort tid etter.[9]

Etterhvert som guttene ble voksne, økte motsetningene mellom dem. Da rådgiverne til Inge og Sigurd var døde, fikk guttene seg hver sin hird. Inges fremste mann ble da Gregorius Dagsson, som fikk ansvaret for landsstyringen sammen med Inge. Inge ble regnet som vennlig og gavmild, og var populær på grunn av dette. Både Sigurd og Øystein ble derimot regnet som villstyringer. Øystein skal ha vært «pengekjær og egennyttig», mens Sigurd hadde rykte som kvinneforfører. Bare 14 år gammel ble han far til sønnen Håkon, som han fikk med tjenestejenta Tora.[10] Snorre forteller at Øystein var med i flere slag på i England og Skottland, blant annet i Aberdeen og i Withby i Yorkshire. Her skal han ha brent flere byer og herjet. Snorre lar det skinne gjennom at ikke alle var like begeistret for dette, i det han skriver at «folk dømte svært ulikt om denne ferden».[11]

Midt i sagaen beskriver Snorre de tre brødrene: «Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig.» Den «stygge munnen» var trolig årsaken til Sigurds tilnavn, «Munn». Snorre siterer et kvad Einar Skulasson diktet om Sigurd:[12]

Sigurd, han som farger
sverd i blod, står over
andre i å tale.
Unt har Gud ham seier.

Når raumekongen myndig
røsten løfter til tale,
andre menn må tie,
ære får gladmælt konge.

Snorre beskriver Øystein slik: «Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, han var en klok og skjønnsom mann.» Inge beskrives på denne måten: «Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet

En viktig hendelse i brødrenes regjeringstid var opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros i 1152. I den forbindelse kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear til Norge. Nicholas skal ifølge Snorre ha vært «harm på» Sigurd og Øystein, uten at han forklarer hvorfor. Inge ble derfor favorisert av de tre brødrene, men alle tre var med på opprettelsen av bispedømmet og innsettelsen av Jon Birgersson som erkebiskop.[13]

Konflikt mellom brødrene
[rediger | rediger kilde]

I 1155 hadde de tre brødrene et forliksmøte i Bergen. Øystein og Sigurd hadde på forhånd møttes og blitt enige om at Inge bare trengte noen få gårder og rundt tretti menn, for de syntes ikke han hadde helse til å være konge. På møtet ble det konflikt mellom Inge og brødrene på grunn av dette, en av Inges hirdmenn ble drept.[14] Inges rådgiver Gregorius rådet Inge til å ta opp kampen, og Gregorius og flere andre av Inges menn drepte Sigurd like etter.[15] Gregorius reiste hjem til gården sin, Bratsberg, utenfor Skien. Her kom Øystein etter ham og brente gården hans, men Gregorius greide å flykte. Sommeren etter møttes Øystein og Inge på Seløyene nord for Lindesnes for å forlikes og bli enige om bøtene Øystein skulle betale for hærverket. Øystein mente dette var et tvangsforlik, og dro nordover til Trondheim, og det ble ikke noe av betalingen.[16] Inges menn jagde etter Øystein, og fant ham i Foss i Ranrike i 1157. Der ble han drept av Inges mann Simon Skalp. Ifølge Snorre skal det ha skjedd ulike jærtegn der Øystein døde, blant annet en kilde med helsebringende vann. Øystein ble derfor regnet som hellig etter sin død.[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 2-3
  2. ^ Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 7-8
  3. ^ Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 13-16
  4. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 1
  5. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 2
  6. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 8-9
  7. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 10-12
  8. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 13
  9. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 14
  10. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 18
  11. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 19-20
  12. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 21
  13. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 23
  14. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 26-27
  15. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 28
  16. ^ Haraldssønnenes saga, kap. 29-30
  17. ^ Haraldssønnenes saga, kap 31-32

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Snorre Sturlasson, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, Haraldssønnenes saga. I: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark, Gyldendal, Oslo 1979

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]