Hale
Hale, rumpe, rove, svans, stjert, styv eller skjert er en smal, ofte piskelignende fortsettelse av dyrs bakkropp, nær anus, eller halefjær hos fugl og halefinne hos fisk.
Hos alle virveldyr er halen en naturlig forlengelse av ryggraden (halebeinet). Virkelig hale finnes bare hos ryggstrengdyr.[1] Hos andre dyregrupper med langstrakt form, fortsetter tarmen gjennom hele organismen og ender ut bakerst, eller halen består av hår eller en slags følehorn (haletråd).[2] Hale er sterkt tilbakedannet hos menneske og menneskeaper, og mangler helt hos springpadder.[1] Hos fugler er selve halen kort og krøllet opp i en klump, og det vi kaller hale hos fugl er en stjert eller et vele som vokser ut som lange eller korte fjær (styrefjær) eller som en fjærdusk. Hos hvaler og fisk avsluttes halen med en halefinne. Hos fisk og krypdyr kalles halen også for spord. Hos pattedyr der halen for en stor del består av hårvekst kalles den gjerne svans.
Halens funksjoner
[rediger | rediger kilde]Den originale funksjonen til virveldyrenes hale er å skape framdrift.[3] Ulike haler kan ha flere funksjoner, hos landdyr er den i mange sammenhenger et viktig balanseredskap for dyra, eksempelvis hundedyr og kattedyr som løper fort, hoppende pungdyr som kenguruer og wallabyer, og fugler som flyr og bruker stjerten som balanseror og høyderor. Som sådan styres den til en viss grad av balansesenteret i hjernen, selv om den også kontrolleres av viljen.
Hos noen dyr er halen eller svansen også et viktig redskap for å holde insekter unna (eksempelvis hester og kyr), samtidig som mange arter bruker den aktivt i kroppsspråket sitt (eksempelvis tiur, påfugl, rovpattedyr og hjortedyr). I likhet med fisk bruker hvaler og mange krypdyr halen (halefinnen) til å skape framdrift i vann med. Hos noen insekter fungerer dessuten halen som pusteorgan (eksempelvis vannskorpioner), spiseorgan, gripeorgan (eksempelvis noen apekatter og øgler) eller forplantningsorgan, mens den hos andre fungerer som forsvarsorgan (eksempelvis hos skorpioner, stikkveps og bier).
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Chordata: More on Morphology». University of California Museum of Paleontology. Besøkt 14. mai 2017.
- ^ Barnes & al, (2001). «9: Feeding». The invertebrates : a synthesis (3. ed. utg.). Oxford [u.a.]: Blackwell Science. s. 218. ISBN 978-0-632-04761-1.
- ^ Robert W. Blake (26. mai 1983). Fish Locomotion. CUP Archive. s. 143. ISBN 978-0-521-24303-2.
