Germanus av Auxerre

Germanus av Auxerre
Født		378 Auxerre
Død		31. juli 448 Ravenna
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop
Embete		Roman Catholic Bishop of Auxerre biskop (418–)
Nasjonalitet		Romerriket
Germanus av Auxerre på Commons

Germanus av Auxerre eller Germain (walisisk: Garmon; født ca. 378, død 31. juli 448) var biskop av Auxerre i Gallia (dagens Frankrike) i senantikken. Han oppga en karriere som myndighetsperson av høy rang for å hengi sin store energi for å fremme kirken og beskyttelsen av sin «flokk» i farlige tider: hans personlige konfrontasjon av barbaren Goar, konge av alanere. I Britannia er han best husket for hans reise for å bekjempe pelagianisme i tiden rundt 429. Den britiskfødte munken og teologen Pelagius som avviste blant annet arvesynden. Nedtegnelsene av hans reise har gitt verdifull informasjon om etableringen av den post-romerske samfunn i Britannia. Han spilte også en viktig rolle i etablere og fremme helgenkulten av den første britonske martyren Alban. Alban skal ha avslørt historien om hans martyrium til Germanus i en drøm eller hellig visjon, og Germanus beordret den nedskrevet for offentlig visning. Germanus ble selv helgenkåret av både den katolske som de ortodokse kirkene med minnedag den 31. juli.

Hovedkilden om hendelser i livet hans er Vita Germani, helgenbiografien som ble skrevet av Constantius av Lyon en gang rundt 480. Constantius var en venn av biskop Lupus, som fulgte Germanus til Britannia og således ga førstehåndsinformasjon til biografien. Den angelsaksisk munken og forfatteren Beda skriver også om Germanus i Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Det engelske folks kirkehistorie).

Liv og virke

Tidlig liv

Germanus ble født i Auxerre i Yonne i Frankrike. Han var sønn av en velstående galler av romersk bakgrunn, Rusticus, og hans hustru Germanilla. Han dro til Roma og studerte jus og veltalenhet, og etter endt utdannelse ble han kristnet. Etter at han kom tilbake til Auxerre arbeidet han med jus som sakfører, giftet seg med en rik kvinne, Eustachia, en vel ansett ved keiserhoffet, gjorde karriere og ble utnevnt til den høye stillingen som guvernør for grenseprovinsen Armorica (Bretagne). Han bosatte seg i Auxerre.

Det fortelles at han var en ivrig jeger som satte de drepte dyrenes hoder opp i et tre midt i byen, noe som plaget Amator, biskopen i Auxerre, som fikk treet hogd ned og trofeene brent. Deretter fryktet han raseriet til guvernøren, som helst ville slå ham i hjel, og flyktet til prefekten Julius som anmodet om få ordinert Germanus ved å gi ham tonsur (kronraking). Det ble innvilget, og da reiste Amator tilbake. Da Germanus kom til kirken ble dørene sperret bak ham og med tvang ble toppet av hodet hans raket for hår, og formelt gjort til diakon. Da Amator døde i 418 ble Germanus ordinert til den neste biskop av Auxerre den 7. juli 418. Hva som var grunnen til hans geistlige karriere er usikkert, men kanskje lå det en personlig opplevelse bak. Hans hustru hadde ikke annet valg enn å gå i kloster og han ga sin formue til kirken. Selv levde han et strengt, asketisk liv og avsto fra vin, salt og olje. Hans utdannelse kom ham til gode i administrasjonen av sitt bispesete, som han tilsynelatende tok fatt i med stort alvor. Han bygde et stort kloster dedikert helgene Kosmas og Damian ved bredden av elven Yonne.

Besøket i Britannia

En gang rundt 429, ikke lenge etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia, begynte en mann ved navn Agricola, sønn av en biskop, å lede de britiske kristne mot Pelagius’ lære. En samling av biskoper i Gallia valgte Germanus og Lupus, biskop av Troyes, til å besøke Britannia for å bekjempe den teologiske trusselen, som ble betraktet som kjetteri, og berolige pave Celestin I om at den britiske kirke ikke ville bli bryte med den augustinske lære om den himmelske nåde.

Germanus og Lupus konfronterte tilhengerne av Pelagius ved et offentlig møte foran en stor menneskemengde i Britannia. Tilhengerne av Pelagius ble beskrevet som å være «påfallende rike, kostbart kledd og omgitt av en smiskende flokk», noe som indikerer at den postromerske herskerklasse ikke hadde forsvunnet og fortsatt hadde rikdom og innflytelse. Alternativt kan beskrivelsen være en bevisst forskjønnelse av Constantius som ønsket å forstørre bedriften til Germanus og baktale Pelagius. Biskopene debatterte og til tross for at de ikke hadde noen populær støtte greide Germanus å overvinne tilhengerne av Pelagius ved hjelp av sin overlegne retorikk.

Etter folkemøtet besøkte Germanus og Lupus helligdommen til den hellige Alban, noe som kan tyde på at folkemøtet hadde vært ved Verulamium (sørvest for dagens moderne by St Albans i Hertfordshire) eller kanskje London. Constantius har også nedtegnet den mirakuløse helbredelsen av sønnen til «en mann med tribunisk makt». Bruken av ordet «tribun» kan antyde en form for postromersk regjeringssystem, men på Constantius' tid hadde ordet fått en løsere betydning og ble ofte brukt for antyde en hvilken som helst militær offiser, enten det var i den keiserlige hær eller som del av en bymilitsen.

Germanus ledet de innfødte britene til en seier mot en piktisk og saksisk hær ved en sted på et fjell i nærheten av en elv. Mold i nordlige Wales er det stedet som tradisjonelt blir nevnt. Etter å ha døpt sine soldater, hvilket betyr at de ikke var kristne, beordret han dem å skrike «Alleluia!» Lyden av dette ropet skal etter sigende ha vært så avskrekkende på angriperne at de flyktet før slaget kom i gang. At Germanus skal ha tatt kommandoen kan bety at den herskende klassen hadde blitt diskreditert etter folkemøtet, eller at de hadde selv vervet sakserne og pikterne. Den samtidige krigsherren Vortigern hadde faktisk benyttet seg av saksiske leiesoldater og de politiske aspektene av Pelagius kan ha blitt mye diskutert. Det har blitt foreslått av den engelske historikeren Peter Salway at slaget ble utkjempet for å sikre at Britannia forholdt seg støttende til den romerske generalen Flavius Aetius og hans forsøk på å kontrollere det vestlige Romerriket. Slaget har gått inn i engelsk historie som The Alleluia Victory, «Hallelujaseieren».

Bedas fortelling om Germanus, som opptar tre kapitler i hans engelske kirkehistorie, er mest preget av fremstille Germanus som helgen. Allerede i sjøfarten over Den engelske kanal la Beda Germanus stille en storm med sin bønner, han helbreder også en krøpling og gir synet til en blind pike, foruten å slukke en brann ved bønners hjelp. Også Beda nevner «Hallelujaseieren», men er mindre interessert i de historiske årsakene som å fremstille Germanus som Kristus’ soldat. Det er ikke mulig å vite hvilken betydning Germanus’ besøk egentlig hadde på Pelagius’ lære i Britannia. Selv om Germanus tradisjonelt har blitt kreditert for etableringen av Sodor og Man bispedømme på øya Man i Irskesjøen er det mest sannsynligvis gjort av en helt annen mann med et likelydende navn. Forbindelsen til Sankt Patrick av Irland, som tradisjonelt har blitt fremstilt som hans elev, er også et avvist av moderne forskning.

Germanus og Alban-kulten

Umiddelbart etter debatten med pelagianistene takket Germanus for sin seier på graven til den hellige Alban, som var en form for grav eller basilika. En del oversettere benytter ordet «helligdom»; dette ordet, som ikke er original latin, vil antyde at kulten for Alban hadde allerede blitt etablert før Germanus’ besøk til Britannia.

Denne natten hevdet Germanus at Alban kom til ham i en drøm, og avslørte detaljer om hans martyrium. En del forskere har faktisk tolket den relevante avsnittet i et etterskrift til Passio Albani for å antyde at helgenens navn var ukjent før det ble avslørt til Germanus, men andre forskere har bestridt dette. Da Germanus våknet opp fikk han drømmen nedskrevet, muligens gravert på veggene eller på illustrerte plakater ved kirkestedet, enten i Britannia eller i Auxerre.

Det har blitt foreslått at denne fortellingen har utgjort grunnlaget for Passio Albani, helgenbiografien som utgjør all kjent informasjon om Alban: mens dette er ikke kan bevises, er det sterke hentydninger på at Passio Albani har sitt opphav innenfor sirklene til Germanus ved Auxerre. Germanus lagret en del relikvier av bein fra kontinentale helgener i kirken, og tok med seg noe jord fra stedet av Albans martyrium, som det hevdes fortsatt hadde merker av martyrens blod. Mens en del forskere har argumentert for at kulten til Alban var gammel, har andre konkludert med at det var kunstig opprettelse fra de siste årene av romersk Britannia; at Germanus selv var ansvarlig for både opprettelsen og promoteringen av den. En annen tolkning er at kulten hadde sine reelle røtter i før-kristen og hedensk kunnskap, men tilpasset og endret for å fungere en politisk funksjon som et nytt kristent symbol for det britiske fellesskapet.

Senere liv

Germanus dro to ganger til England. Første gang i årene 429-430 sammen med Lupus. En gang rundt år 445 reiste han til England på nytt da det såkalte kjetteriet fortsatt eksisterte og skremte de britiske biskopene. Han hadde med seg Severus, biskopen av Trier, og møtte Elafius, beskrevet av den engelske forfatteren og munken Beda den ærverdige som «en høvding for den regionen». Germanus skal på mirakuløst vist å helbredet høvdingens forkrøplete sønn og dette miraklet tjente til å overtale befolkningen om at den galliske katolisismen var langt bedre enn «den falske lære». I tillegg fikk Germanus landsforvist sine motstandere. Beda forteller at deretter «ble troen bevart uplettet på disse kanter i lang tid».

På sine gamle dager dro Germanus til keiserbyen Ravenna i Italia for å forelegge for keiseren saken til folket i Armorica (nå Bretagne), som Flavius Aetius hadde sendt alanerne mot på en straffekspedisjon. Germanus døde i Ravenna den 31. juli 448, men ulike forskerne har argumentert, basert på magert bevis, at hans død skal ha vært datert til henholdsvis 445, 446, 447 eller 448.

Kult

Sankt Germanus’ gravsted er i klosterkirken i Auxerre som i dag er en del av bymuseet, men holder åpent for besøkende ved bestemte tider. Det er tradisjon for lovtale på søndagen forut hans festival i juli. På 500-tallet reiste frankerdronningen Klothilde en katedral over hans grav, lenge var den en av de mest betydelige valfartskirker i Frankrike. Dagens kirke Saint-Germain er bygd senere.

Germanus’ kult spredte seg i nordlige Frankrike og således har kirken overfor Louvre i Paris hans navn. Hans kult blir atskilt fra den likelydende Sankt Germain av Paris. Germanus blir assosiert med kirken i Charonne i østlige Paris og kulten til Sankt Geneviève (Genoveva) i kommunen Nanterre i vestlige Paris, begge plassert langs den sene romerske vegnettet. Germanus’ reiser til Britannia er minnet ved hans dedikasjoner i Siouville og landsbyen St. Germans i Cornwall i sørlige England har navn etter Sankt Germanuskirken til St. Germanus priorinnekloster. Tilsvarende også i St. Germain les Vaux på Cotentinhalvøya i Normandie.

Forskere har bestridt den tradisjonelle identifikasjonen med den walisiske Sankt Garmon som er reflektert i nordwalisiske stedsnavn som 'Llanarmon'. I nyere tid har en kirke dedikert til denne helgenen blitt reist i den østlige forstaden til Cardiff.

Fiktive portrett av Germanus

Germanus opptrer i den lite historiske filmen King Arthur fra 2004, karakteristisk nok skjedde hans reiser til Britannia rundt tyve år før det tidsrom som filmen plasserer seg i. Germanus reiser til Britannia er også emne for et walisisk radiohørespill av Saunders Lewis kalt Buchedd Garmon. Han opptrer også flere ganger i Jack Whytes serie «A Dream of Eagles» (En drøm om engler). I tillegg refererer Hilaire Belloc til Germanus i sitt humoristiske dikt The Pelagian Drinking Song:

And with his stout Episcopal staff

So thoroughly whacked and banged

The heretics all, both short and tall --

They rather had been hanged.

Litteratur

• Hoare, F.R. (1965): The Western Fathers (New York: Harper Torchbooks. En oversettelse av «Life of St Germanus» finnes på sidene 283-320.
• Beda (1991): Ecclesiastical History of the English People. Red. D.H. Farmer, Ronald E. Latham, & Leo Sherley-Price. Penguin Classics, ISBN 978-0140445657
• Bowen, E.G. (1954): The Dedications of the Celtic Saints in Wales, Cardiff: University of Wales Press
• Thompson, E.A. (1984): Saint Germanus of Auxerre and the End of Roman Britain, Woodbridge.
• Wood, I.N. (1984): «The End of Roman Britain: Continental Evidence and Parallels», i: M. Lapidge & D. Dumville, red.: Gildas: New Approaches, Woodbridge, Suffolk ; Dover, New Hampshire, s. 1 – 25.

Eksterne lenker

• «Den hellige Germanus av Auxerre (~378-448)», Katolsk.no
• St. Germain», Catholic Encyclopedia