Frisere
Friserne bor i det nederlandske distriktet Friesland og i de tyske områdene Øst-Friesland (i Niedersachsen) og Nordfrisland (i Schleswig-Holstein).[1][2][3] I Nederland og Schleswig-Holstein oppfattes friserne som mindretall på like fot med sorberne i Øst-Tyskland og danskene i Schleswig-Holstein. Omtrent 400 000 mennesker snakker i dag frisisk. Det siste tallet på antall talere av nordfrisisk stammer fra 1976, da det ble anslått til cirka 10 000 mennesker.
Historie
[rediger | rediger kilde]Friserne er et germansk folk nært slektet med angelsaksere. Frisere er et typisk marskfolk, som siden oldtiden har vært i uavbrutt kamp mot havet. De er kjent for sitt sterke rettsvesen og sin frihetssans. Deres historiske tilholdssted er marsklandet fra Zuidersjøen til Ems.
Den romerske historiker Tacitus nevner i sin bok Germania friserne som et folk han grupperer under ingveonerne.[4] Tacitus nevner to typer eller klasser av frisere, maioribus frisii og minoribus frisii.
Friserne ble underlagt Roma av Nero Claudius Drusus Germanicus, og tjente på romernes flåte. De klarte å løsrive seg fra Romerriket i år 28 e.Kr. De ble i lang tid også kuet av andre folkeslag.
Radbod eller Redbad (drept i 719) regnes som den siste selvstendige frisiske regenten før frankerne underla seg området. Radbod nedkjempet Karl Martell i slaget ved Köln i 716,[5] det første slaget under Karl Martells ledelse og det eneste nederlaget i hans liv. Radbod fordrev også misjonæren Willibrord av Utrecht fra Friesland.[6]
I årene 775–785 var friserne underlagt Karl den stores styre helt opp til elven Elben. De ble i kortere perioder underlagt danske vikinger, men kom i år 888 under tysk styre. Frisernes lover som Karl den store opptegnet, bevarte likevel mye av sitt gamle rettsgrunnlag.
De sørlige friserne ble kristnet på 700-tallet av Willibrord av Utrecht og Luidger, og ble underlagt bispene i Utrecht, Münster og Bremen. Friserne som oppholdt seg ved Rhinen ble tidlig assimilert av frankerne. Tidlig på 800-tallet bosatte noen frisere («nordfrisere») seg i Sønderjylland mellom Eider og Vidå og ble undersåtter av Danmark. Her spilte de en viktig rolle i handelssamkvemmet mellom Norden og resten av Europa.
I karolingertiden var frisernes område sentrum for Nord-Europas livligste handelsvirksomhet. Med væpnede kogger seilte frisiske kjøpmenn langs tyske elver ut i Østersjøen og beriket seg i en slik grad at de på slutten av 800-tallet bodde i den vakreste delen av Mainz. Også i Worms, Strassburg, Duisburg og Köln vokste det frem «friserkvarterer». I Norden hadde de interesser særlig på Björkö i Mälaren, en slags filial av Dorestad, og i Hedeby og Schleswig ved Slien, der de lastet om sine varer fra Nordsjøen til Østersjøen.[7]
De syv «sjøland» fra Zuidersjøen til Elben fikk på 1100-tallet selvstyre under 12–16 dommere, med forbundssentrum i Aurich rundt Upstallsboom» – «høyting-treet», der representanter fra de syv frisiske kystlandene samlet seg hvert år ved pinsetider.[8] Mellom 1200- og 1500-tallet ble sjølandene styrt av nederlandske og tyske makthavere; bare de som bidro til koloniseringen av Øst-Friesland (slavisk grunn) på 1000-1100-tallet, hevdet seg lenger.
Språk
[rediger | rediger kilde]I dag, på 2010-tallet, er friserne en minoritetsgruppe i Nederland og det nordvestlige Tyskland, som kjemper for å gjenvinne den språklige, kulturelle og delvis politiske selvstendighet som de hadde inn på 1500-tallet. Frisernes språklige mål er å få frisisk offisielt likestilt med nederlandsk innenfor provinsen Friesland. Det oppnådde de delvis i 1996–2002.[9]
Identitet
[rediger | rediger kilde]I dag, på 2010-tallet, eksisterer det en tredelt inndeling av friserne: nordfrisere, østfrisere og vestfrisere, forårsaket ved Frislands tap av landområder i middelalderen. Vestfrisere ser generelt seg ikke nødvendig som en del av en større frisisk fellesskap, og i henhold til en folkeavstemning i 1970, identifiserer de seg mer med nederlendere generelt enn med øst- og nordfrisere.[10] Begrepet «frisisk», som benyttes på alle de tre frisiske språkene, er således et lingvistisk, etnisk og/eller kulturelt konsept, men ikke et politisk.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nordfrisisk Forening: Frisernes historie Arkivert 13. oktober 2010 hos Wayback Machine.
- ^ «Nordfriisk Instituut: Kort over Frislandene». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 30. desember 2007.
- ^ Nordtysk radio: Nordfrislands historie
- ^ «Ingveoner», Uppslagsverk
- ^ Karl Martell, Catholic encyclopedia
- ^ Store norske leksikon (2005-07); Weihe, Hans-Jørgen Wallin: «Willibrord» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. juni 2023 fra [1]
- ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 273), Gyldendal, Oslo 1963
- ^ «Aurich», 1911 Encyclopædia Britannica
- ^ Sproget i Nederland Arkivert 13. mars 2005 hos Wayback Machine., Streektaal.net
- ^ Tamminga, Douwe A. (1970): Friesland, feit en onfeit [«Frisland, fakta og fiksjon»], Leeuwarden: Junior Kamer Friesland.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Fryske Akademy, det frisiske akademi (vestfrisisk og nederlandsk)
- Lex Frisionum (latin, nederlandsk og engelsk)