Frederik Moltke
| Frederik Moltke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. jan. 1754[1] Odense | ||
| Død | 4. juli 1836[1] (82 år) Vallø | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Margrethe Løvenskiold[2] | ||
| Far | Johan Georg Moltke | ||
| Søsken | Adam Ludvig Moltke | ||
| Barn | Herman Georg Moltke Wilhelm Moltke | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Utmerkelser | Elefantordenen | ||
Frederik Moltke (født 18. januar 1754 i Odense, død 4. juli 1836 i Aalborg) var en dansk embetsmann og statsminister.
Han ble utnevnt til amtmann i Bratsberg i 1781 og deretter til stiftamtmann i Kristiansand i 1788. I 1790 ble Moltke stiftamtmann i Kristiania.
I 1785 fant han det nødvendig på grunn av den utbredte misnøye blant allmuen i Telemark å rekvirere militærhjelp ved mulige uroligheter. I 1787 ble han valgt sammen med lagmann Hagerup til å undersøke allmuens klager over embetsmennene og i 1792 ble han innvalgt i kommisjonen som skulle undersøke og pådømme saken til Kristian Lofthus.
I 1795 vendte Moltke tilbake til Danmark, hvor han ble kansellipresident, ridder av Elefantordenen og statsminister. I 1814 ble han avsatt, etter sigende fordi han hadde altfor sterkt uttalt sin sympati for nordmennene. Han ble senere igjen tatt til nåde og utnevnt til stiftamtmann i Aalborg 1816.
Moltke var kammerherre og sønn av Johan Georg Moltke. Han ble første gang gift i 1786 med Margrethe Løvenskiold, datter av kammerherre Herman Løvenskiold på Fossum. Hun var født i 1772, og var dermed kun 14 år gammel da de ble gift. Hun døde i 1808, og Moltke giftet seg igjen i 1811 med sin svigerinne Margrethe Sophie Hauch, enke etter generalløytnant Adam Ludvig Moltke.
I sin ungdom hadde Frederik Moltke hatt Johannes Ewald til lærer og var senere hans trofaste venn. Han hjalp således den ulykkelige dikter til et bedre oppholdssted og i det hele til bedre kår i hans siste levetid (død 1781).
Dikteren Carsten Hauch omtaler Moltke i sine ungdomserindringer; han sier blant annet om ham: «Han var en i høi grad fin, dannet og aandelig opvakt personlighed. I hvilket selskab han end befandt sig, blev han betragtet som selskabets sjæl og midtpunkt; thi han besad en stor vittighed og kløgt, dertil en usedvanlig bevægelighed i sjælen og et stort konversationstalent. Dette forenede han med en sterk begeistring for alt, hvad han betragtede som skjønt og udmerket, og uagtet han let fandt sig tilrette, hvor han kom hen, saa var det dog hans fornøielse at omgaaes med kunstnere og digtere, av hvilke sidste han tidt blev betragtet som et slags Mæcenas». Hauch sier videre om ham: «Han var ogsaa meget ømtfølende med hensyn til den udvortes ære; denne hans maaske noget overdrevne æresfølelse havde i hans ungdom havt en duel til følge, hvori han tabte brugen av to av sine fingre. Ved siden av hans glimrende begavelse i mange retninger kunde man ikke frikjende ham for et slags letsind, især i pengesager. Uagtet sin store gage var han bestandig i pengeforlegenhed, dog dette tog han sig ikke meget nær, og naar han blot kunde skaffe sig, hvad han i øieblikket behøvede, saa tænkte han lidet paa fremtiden».
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Eneveldets menn i Norge, side(r) 249[Hentet fra Wikidata]
- ^ Danmarks Adels Aarbog[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- J. L. Quisling: Gjerpen. En bygdebok, Kristiania, 1917
- C. F. Bricka: Dansk biografisk Lexikon, 1887–1905