Festning
En festning er en militær konstruksjon eller bygning beregnet til forsvar i krig. Mennesker har bygget defensive konstruksjoner i mange tusen år og i ulike komplekse utgaver. Det gir en forsvarer mulighetene til å utnytte sine ressurser, vanligvis mannskaper og våpen, bedre. Festningen sørger for å utnytte terrenget og omgivelsene på en bedre måte. Begrepet kommer fra latin, fortis, «sterk» og facere, «å lage».
Festningsverk deles vanligvis inn i to grupper, nemlig permanente festningsverk og feltbefestninger. Permanente festningsverk blir vanligvis bygget i fredstid med de ressurser en stat har; og er som regel kraftige bygningsverk i sten eller betong. Feltbefestninger er midlertidige stillinger som bygges av styrker under krig og med forgjengelige materialer, som tømmer. Det er og en mellomkategori som kan kalles semipermanente festningsverk. Slike blir bygget hvis en under en krig ønsker å beskytte et område så godt en kan, og har tid og ressurser til det.
Middelalderfestninger ble vanligvis utdatert da kanonene kom i det 14. århundre. Festningsverk i stål og betong fikk en renessanse i det 19. århundre, men utviklingen i moderne krigføring siden den første verdenskrig har i hovedsak gjort festninger overflødige. Kun dype underjordiske bunkere kan fremdeles gi noe beskyttelse i moderne krigføring. Mange historiske festningsverk har i moderne tid blitt store turistattraksjoner, som for eksempel Oscarsborg festning.
Befestning
[rediger | rediger kilde]
Befestning er et militært begrep som viser til å forbedre eller bedre et områdes betingelser for å forsvare det eller å gjøre det vanskeligere å erobre. Befestning er ikke nødvendigvis en festning, men kan i enkelte tilfeller være det. Dette kan gjøres ved å gjøre terrenget vanskelig å komme gjennom for angriperen, samt å lage kunstige anlegg for forsvareren, for eksempel dekningsrom og festningsanlegg. Dette siste er både for å beskyttere forsvareren og hans materiell og forsyninger, samt å gi bedre betingelser for å bruke forsvarsvåpnene. Et eksempel på dette kan være gode skuddfelt. Se også skyttergravskrig
Teknisk oppbygging
[rediger | rediger kilde]Festninger er ofte plassert på dominerende punkter i terrenget. Terrenget og de naturlige hindringene er utbedret med steinmurer, palisader eller jordvoller som danner den ytre grensen for hovedfestningen. Disse skal gjøre det vanskeligere for fienden å angripe. Terrenget utenfor den ytterste muren eller vollgraven kalles glacis. Dette ble planert slik at forsvarerne uhindret kunne beskyte fienden. Glaciet holdt vanligvis en vinkel på ca 6 grader. Glaciet var ryddet for bygninger, trær hekker og så videre Forhøyninger og groper ble jevnet ut. Glaciet kunne også bli utstyrt med fotangler for å forsinke en eventuell fremrykning fra fienden.
Grunnplanen til de fleste festninger opp til og inkludert middelalderen var oftest enkle. De besto av en enkel geometrisk form. To hovedsystemer fantes, bastionsystemet og tenaljesystemet.
Bastionsystemet
[rediger | rediger kilde]
I bastionsystemet er festningen en kvadrat, femkant eller åttekant. Uregelmessige femkanter stikker ut fra hovedomrisset. Disse heter bastioner, og er plassert der det er hensiktsmessig, ofte i brytningspunktene. Mellom bastionene går forbindelsesmurer kalt kurtiner. Fra bastioner kunne kanoner bestryke (skyte) langsetter kurtinene. En kurtines lengde var avgjort av våpnenes rekkevidde; man skulle kunne bestryke kurtinens lengde fra hver bastion.
Kurtinmurene kunne være rette eller krenellerte. Noen ganger sprang lavere forsvarsverker, kalt kaponier, ut fra muren (eskarpen) mot vollgraven.
Tenaljesystemet
[rediger | rediger kilde]I tenaljesystemet er omrisset stjerneformet. Spissene som vender utover kalles tenaljer.
Snitt gjennom festningsverket
[rediger | rediger kilde]Det nederlandske system har ingen murer, men to graver, hvorav den ene er en vanngrav. I midten av denne finnes en fordypning kalt kynetten:
Det italienske system:
| AB | Vollgaten | HI | Ytre vollskråning |
| BC | Vollgatens indre skråning | IK | Eskarpemur |
| CD | Vollgangen | KL | Vollgravbunnen |
| EF | Bankett for kanoner | LM | Kontraeskarpemur |
| FG | Brystvernet | MN | Dekket vei |
| GH | Brystvernskrone | OP | Glacis |
Historie og utvikling
[rediger | rediger kilde]Vest-Europa
[rediger | rediger kilde]
I Vest-Europa startet utviklingen av festningsverk med antikkens Roma. Romerne laget sin enkle castra, et rektangel i mur med rette hjørnetårn og halvrunde tårn, kalt rondeller, i kurtinene. Etter romerrikets fall går utviklingen videre i Østromerriket. Her kom vindebroen, fallgitter, og utkragede tårn med krenelering og skyteskår. Utviklingen gikk fram til Bysants i 1453 blir erobret av tyrkerne.
Da maurerne begynte erobringen av Spania i 711, overtok de de gamle romerske castrum. Deres ledere flyttet inn i disse. Perioden mellom 700 og 1200 ble høydepunktet i festningsbyggingens historie. I perioden fram til 1492 blir det i Spania reist 3 000 festninger og 10 000 befestede steder. Da ble punktum satt ved at spanierne omsider fikk erobret tilbake sitt gamle land. Også i Frankrike er det stor byggeaktivitet.
Et typisk trekk er et stort og kraftig forsvarstårn, kalt donjon, som blir plassert i sentralt i festningen. Denne blir også brakt til England med Wilhelm Erobreren. Han begynte i 1078 med White Tower i London og Windsor Castle. Denne konstruksjonen er egentlig en videreføring av normannerenes motte-and-bailey, et enkelt festningsverk som var lett å sette opp. Det besto av et område med en grøft rundt og en oppkastet høyde inni. På toppen av høyden lå gjerne et trekastell. Senere gikk man over til å bygge i mur.
Fra 1277, når Edvard I erobret Wales, gikk festningsbyggingen framover. Man begynte å bygge for forsvar i dybden, med den ene muren på utsiden av den andre. Det bygges også selvstendig portbygninger som kan fungere også etter at hovedfestning er falt. Et eksempel er Harlech Castle med sine to rondeller på hver side av en lang passasje som inngang.
Fra korstogene mellom 1096 og 1291 får man i Vesten også nye impulser til festningsbygginingens kunst. Korsfarernes første festninger var enkle rektangler, men senere blir de mer kompliserte. Et trekk var også å flytte donjonen, som opprinnelig var innerst, ut i den ytterste muren. Den kunne da også fungere mer offensivt. Krak de Chevaliers i Syria er et eksempel på senere store anlegg med konsentriske murer.
Da kruttvåpen kom i allmenn bruk rundt 1350 ble festningenes karakter endret for alvor. Kruttvåpnene var til å begynne med ikke så imponerende, men raske forbedringer, slik som at steinkuler ble byttet ut med jernkuler, påvirket festningenes konstruksjon. Høye tårn var lite motstandsdyktige mot kruttartilleri, og ble erstattet av lavere utbygg, kalt bastioner. Disse ga også bedre plass enn tårnene for kanoner. Festningene måtte derimot ikke være for lave, for da mistet man oversikt over terrenget rundt. For å skjule festningen og gjøre den mer motstandsdyktig så bygget man opp terrenget rundt, glasien, mot murene.
Det var i Italia den nye generasjonen festninger også ble tatt fram. Fra Italia tok ingeniørene med seg bastionfestningene til England, Frankrike og Nederlandene, dit de reiste for å jobbe. Allerede rundt 1500 hadde Castel Sant Angelo i Roma blitt bygget ut med bastioner. Yarmouth Castle sto ferdig i 1546 og Antwerpens Citadel sto klart i 1568. Disse danner mønster, og rundt 1600 kommer trendene også til Norge, med utenlandske ingeniører og arkitekter.
I Nederland ble også den nye teknikken forbedret. Foranledningen var den nederlandske frigjøringskampen mot de spanske habsburgerne. Rike nederlandske borgere hadde råd til å sette opp festninger med jordvoller. Disse lå langs angrepsaksene langs landets mange kanaler og elver.
Bøker ble også skrevet om det nye fagfeltet. I 1587 utga Daniel Speckle fra Strasbourg verket Architectura von Vestungen hvor han beskrev åtte systemer for å bygge festninger. Ingeniøren Fransesco di Marchi fra Italia utga i 1599 et verk kalt Architecttura Militare. I dette kan man se avviklingen av runde tårn.
Mot slutten av 1500-tallet fikk man det som kaltes den nederlandske skole. Maurits av Nassau, prins av Oranien hadde stor påvirkning på denne. Kjennetegn er brede og lave festninger, noe som var grunnet at Nederland er flatt land hvor man ikke trengte høye festningsmurer for å ha godt utsyn.
Den mest kjente festningsbyggeren var Sebastian Vauban (1633–1707) fra Frankrike. Han hadde ansvaret for å bygge 33 festninger, og utbedret 300. Alle hans 53 beleiringer var vellykkede. Et kjennetegn for hans arbeid var en dobbelt ring av kanaler eller vollgraver rundt festningene han anla. Slik ble ikke festningen nødvendigvis tatt selv om den ytre ringen av bastioner ble tatt.
Andre kjente festningsbyggere var svensken Erik Dahlbergh (1625–1703), nederlenderen Menno van Ceohoorn (1641–1704) og René de Montalembert (1714–1780). Den siste av disse er kjent for publikasjonen La fortification perpendiculaire fra 1766, hvor han innførte tårn med kasematter og plasserte kanonene i flere høyder og tettere sammen. Hans idéer hadde lang fartstid, og var i bruk i Europa til langt ut på 1800-tallet.
På 1800-tallet kom også det prøyssiske system. Kjennetegnet her var mangel på bastioner. De ble erstattet av kapionerer, små separate tårn som hadde skyteskår som kunne bestryke vollgraven og veggene. De byene som tok systemet i bruk anla en sagtakket linje med voller. Köln og Mainz benyttet dette systemet. Paris hadde også et slikt festningsverk, men i krigen i 1870–71 var det til ingen nytte.
En rekke forbedringer gjorde store omveltninger i festningkunsten. Rundt 1850 kom baklademekanismen for kanoner, og rundt 1870 så kom sprenggranatene. Samtidig begynte man å utvikle teknikker for indirekte ild, altså hvor man ikke behøvde å se målet fra standplassen. Alt dette bidro til det franske nederlaget ved Paris.
Maskingeværer og annen teknologi førte en periode til at forsvaret ble uforholdsmessig kraftigere enn angrepet, noe som ledet til skyttergravskrigen under første verdenskrig. Stridsvognene kom på banen, men fikk ikke vist sitt fulle potensial under krigen. Dette ledet til en større interesse for linjeforsvaret, noe som blant annet førte til konstruksjon av den svært kostbare franske Maginotlinjen. Denne ble raskt omgått og erobret i 1940. Samme skjebne led den antatt kraftige belgiske befestningen Eben Emael. Den ble tatt av et lite antall glidefly som satte ned 87 soldater på taket av festningen.
Etter dette hadde festninger to roller. Den ene var politisk, for å markere en stats interesser eller overmakt i et område. Den andre var som kystfestninger, som var relativt vanlig fram til presisjonsvåpen gjorde enhver festning umoderne på 1980-tallet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Kavli, Guthorm: Norges festninger, Universitetsforlaget 1987, ISBN 82-00-18430-7
- Grüner, Hans Jacob: Beretninger om Norges Befæstninger, 1902