Hopp til innhold

Forollhogna nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forollhogna nasjonalpark
Utsikt nordover fra fjellet Forollhogna
LandNorge
Ligger i
OmrådeInnlandet, Trøndelag
Nærmeste bosetningTynset, Røros, Støren
Areal1 059 kvadratkilometer[1]
Opprettet2001
Kart
Forollhogna nasjonalpark
62°38′00″N 10°40′00″Ø

Forollhogna nasjonalpark (eller Forålhogna) er en norsk nasjonalpark som ligger i fjellområdene på grensen mellom østlige Innlandet og Trøndelag; mellom Orkla, E6, Gauldalen og Glomma. Parken ble opprettet i 2001, som landets 19. nasjonalpark, for å «bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, å bevare i naturlig tilstand landskapsformer og det biologiske mangfoldet med en variert vegetasjon med stort innslag av kravfulle plantearter og et rikt dyreliv med en høyproduktiv villreinstamme, og å verne om kulturminner og kulturlandskapsinnslag.»[2] og den dekker et område på 1 062 km².[3]

Nasjonalparken ligger i kommunene Tynset, Tolga og Os i Innlandet og Holtålen, Midtre Gauldal og Rennebu i Trøndelag; og den grenser opp til Budalen landskapsvernområde, Vangrøftdalen-Kjurrudalen landskapsvernområde, Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde, Ledalen landskapsvernområde, Øyungen landskapsvernområde, Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde, Endalen landskapsvernområde, Forddalen landskapsvernområde. Innenfor nasjonalparkens grenser ligger Grønntjønnan naturreservat. De åtte landskapsvernområdene ligger typisk øverst i dalfører som leder inn i nasjonalparken, og representerer en mellomløsning mellom verneinteresser og bygdenes tradsjonelle bruk av områdene.

Geografi, landskap, geologi

[rediger | rediger kilde]

Landskapet på Gauldalsvidda er rolig med lave topper, sjøer og små bekker. I dalene inn mot nasjonalparken ligger det setergrender. Berggrunnen er næringsrik og forvitrer lett, noe som gir grobunn for en rikholdig flora.

Parkens høyeste punkt er Forollhogna (1332 moh).

Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]

Fjellbjørk, vier og kjerr er den vanlige vegetasjonen i parken.

Alle fire arter av fjellender som finnes i Norge hekker i Forollhogna, og rovfuglene kongeørn, jaktfalk og myrhauk er vanlige. Villreinstammen er stor og stabil, jerv og fjellrev finnes i beskjedent omfang, og ellers er det en variert bestand av smågnagere og gode bestander av lirype, elg og etterhvert også hjort.

Kulturminner

[rediger | rediger kilde]

Fjellet har vært brukt av mennesker i flere tusen år. Rester av boplasser og ofringsplasser er spor etter samisk og annen bosetting. Det er funnet mange dyregraver og fangstanlegg

Pilegrimsleden til Nidaros (Østerdalsleden) går gjennom nasjonalparken. Summen av kulturspor tyder på at den alminnelige ferdselen mellom dalførene i tidligere tider gikk over fjellet. Etter opprettelsen av Røros kobberverk ble det kløvjet kobber over fjellet fra Dalsbygda til Støren, en rute som var lettere enn å ferdes nede i dalene.

Tufter etter slåttebuer viser at området har vært viktig for fjellslåtter for alle bygdene rundt fjellet.

Forvaltning og bruk av området

[rediger | rediger kilde]
To storbukker i nærheten av Gjersjøhøa, lengst sørvest i nasjonalparken

Informasjon om parken gis fra nasjonalparksenter-nettverket iNasjonalparker, som har informasjonssentre i Kvikne, Dombås, Oppdal, Folldal, Otta og Sunndalsøra. Nettverket dekker også Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre nasjonalparker.

Forollhognaområdet er i begrenset grad tilrettelagt for friluftsliv med fjellbuer eller merkede stier, og er et mye brukt høstings- og kulturlandskap for bygdene rundt nasjonalparken. Villreinjakta i området er høyt verdsatt, og det er godt fiske etter fjellørret. Området brukes i sommerhalvåret som beitelandskap for sau og storfe. I seterdalene inn mot Forollhogna drives det fremdeles setring; særlig i Midtre Gauldal, Os og Tolga, hvor mer enn 100 setre fremdeles drives, på ulike vis. Flere steder tilbys opplevelsesturisme: setring, villreinsafari, fiske, toppturer, ridning og sledehundturer.

Nær Forollhogna finnes en av Norges fem nasjonalparklandsbyer: Vingelen.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
Fotnoter
Litteratur

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]