Hopp til innhold

Fin de siècle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fin de siècle, omslag på tidsskriftet Le Pèlerin, 1900

Fin de siècle (fransk for «slutten av sekelet»)[1] er et fast fransk uttrykk for «århundres slutt» som kom i anvendelse fra 1890[2] og brukes også om slutten på en æra; en tid som går mot slutten i påvente av en ny tid. Uten kontekst brukes begrepet typisk for å referere til slutten av 1800-tallet. Denne perioden ble antatt å være en periode med sosial degenerasjon, men samtidig en periode med håp om et nytt begynnelse.[3] Uttrykket «århundreskifte» brukes av og til som et synonym, men dette er et mer nøytralt uttrykk, som mangler noen eller de fleste av de kulturelle konnotasjonene beskrevet under. Begrepet synes å opptre for første gang i Frankrike mellom 1886 og 1890.[4][2]

Uttrykket fin de siècle henviser som oftest til årene fra 1890 til 1914 i Europa. Det har konnotasjoner av dekadanse som ses som typisk for de siste årene i en fruktbar epoke (La Belle Époque), og en forventning om forandring når et århundre eller en epoke går mot slutten. At uttrykket er fransk skyldes trolig at fin de siècle spesielt knyttes til bestemte fransktalende kretser i Paris og Brussel på slutten av 1800-tallet, representert ved kunstnere som Stéphane Mallarmé, bevegelser som symbolismen, og kunstverker som Oscar Wildes Salomé (1891), en tragedie i en akt, opprinnelig skrevet på fransk, som knytter ideen om fin de siècle til estetisismen.

Fin de siècle representerer ikke bare et spesifikt historisk tid eller øyeblikk, men også en del av sensibiliteten og av periodens kulturelle produksjon. Det er særskilt utfordrende å definere fin de siècle innenfor den kunstneriske verden, da det verken tilsvarer en bevegelse rundt en ledende skikkelse, eller til en sammenslåing av delte og uttalte estetiske prinsipper i form av et manifest.[5][6]

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer påvirket kulturen under fin de siècle.
Det estetiske, l'art pour l'art, pessimisme og dekadente, her representert ved forfatteren Oscar Wilde.
Skrik (1893), et ekspresjonistisk maleri av Edvard Munch, og er fremmet som et framstående kulturelt symbol på fin de siècle.[7]
Ved Moulin Rouge (1895), maleri av Henri Toulouse-Lautrec som fanger den levende og dekadente samfunnsånden under fin de siècle.

Framskritt eller undergang

[rediger | rediger kilde]

Slutten av 1800-tallet var Frankrike preget av politiske skandaler, sosial uro, uenighet og «dekadanse». Likevel var fin de siècle også en epoke med store sosiale og vitenskapelige framskritt, en tid da fordeler som tidligere var forbeholdt de privilegerte begynte å bli delt av mange, i henhold til forfatteren Eugen Weber.[8] Offentlig transport, elektrisk belysning, standardtid og en forbedret vannforsyning endret radikalt livet til folk flest, særlig middelklassen. Det ble tid til å reise og fritidsaktiviteter, også sport som eksempelvis sykling. Fin de siècle brakte en rekke vurderinger av århundret. En samstemthet i troen på «framskrittet» var favorittene til statlige tjenestemenn og talspersoner for mellom- og øvre lag av samfunnet. Bæret av darwinistiske evolusjonsteorier, fokuserte de på forskjellige bevis på sivilisasjonens bevegelse til et «høyere» nivå.[4]

Samtidig ble også tidsånden i fin de siècles jevnlig referert til det motsatte med de kulturelle kjennetegnene som ble anerkjent som framtredende på 1880- og 1890-tallet, blant annet manglende livsglede, kynisme, pessimisme og «en utbredt tro på at sivilisasjonen fører til dekadanse».[9][10]

Begrepet fin de siècle brukes jevnlig for å beskrive fransk kunst og kunstnere ettersom egenskapene til kulturen først dukket opp der, men mange andre europeiske land var påvirket.[11][12] Begrepet fin de siècle ble gjeldende for følelsene og trekkene knyttet til kulturen, i motsetning til å fokusere utelukkende på begrepets første anerkjennelse i Frankrike. Ideene og bekymringene utviklet av kunstnere innenfor fin de siècle ga drivkraften til kunstneriske bevegelser som symbolisme og modernisme.[13]

Temaene for den politisk kultur innenfor fin de siècle var svært kontroversielle og har blitt sitert som en stor innflytelse på fascismen[14][15] og som en generator av vitenskapen om geopolitikk, blant at den destruktive teorien om Lebensraum.[16] Professor i historisk geografi ved Universitetet i Nottingham, Michael Heffernan og Mackubin Thomas Owens skrev om opprinnelsen til geopolitikk: «Ideen om at dette prosjektet krevde et nytt navn i 1899, reflekterte en utbredt tro på at endringene som fant sted i det globale økonomiske og politiske systemet var seismisk viktige.»[17] Den nye verdenen i det tjuende århundre må forstås i sin helhet som en integrert global helhet. Teknologi og global kommunikasjon gjorde verden «mindre» og gjorde den til et enkelt system; tiden var preget av pan- eller enhetsideer og en utopisk tanke om «verden som én», noe som gikk lenger enn panideer.[17][18]

Det vi nå tenker om geopolitikk hadde sin opprinnelse i fin de siècles Europa som svar på teknologiske endringer ... og opprettelsen av et «lukket politisk system» ettersom europeisk imperialistisk konkurranse utslettet verdens «grenser».[19]

Tidens hovedpolitiske tema var opprør mot materialisme, rasjonalisme, positivisme, det borgerlige samfunnet og det liberale demokratiet.[14] Fin-de-siècle-generasjonen støttet emosjonalisme, irrasjonalisme, subjektivisme og vitalisme,[15] mens tidens tankesett så på sivilisasjonen som en krisetilstand som krevde en massiv og total løsning.[14]

Det var også de i samtiden som avviste hele forestillingen om fin de siècle, som den tyske forfatteren, samfunnskritikeren og legen Max Nordau:

Det er ikke nødvendig med bevis for begrepets ekstreme dumhet. Bare hjernen til et barn eller en villmann kunne utforme den klønete ideen om at århundret er et slags levende vesen, født som et dyr eller en mann, som går gjennom alle stadier av tilværelsen, gradvis eldes og avta etter blomstrende barndom, gledelig ungdom, og kraftig modenhet, til å dø med utløpet av det hundrere året, etter å ha blitt plaget i det siste tiåret med alle skrøpelighetene til sorgfull senilitet.
— Max Nordau, Degeneration, 1895[2]

Litterære konvensjoner

[rediger | rediger kilde]

I den viktorianske fin de siècle uttrykkes temaene degenerasjon og angst ikke bare gjennom det fysiske landskapet som ga et bakteppe for gotisk litteratur hvor skrekk og romantikk blandes,[20] men også gjennom selve den legemlige menneskekroppen. Verk som Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde (1886), Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray (1891), Arthur Machens The Great God Pan (1894), H.G. Wells’ Tidsmaskinen (1895), og Bram Stokers Dracula (1897) utforsker alle temaer som endring, utvikling, evolusjon, mutasjon, korrupsjon og forfall i forhold til menneskekroppen og sinnet. Disse litterære konvensjonene var en direkte refleksjon av mange evolusjonære, vitenskapelige, sosiale og medisinske teorier og fremskritt som dukket opp mot slutten av 1800-tallet.[21]

Kunstneriske konvensjoner

[rediger | rediger kilde]

Verkene til dekadentene og estetene inneholder kjennetegnene som er typiske for kunsten under fin de siècle. I avhandlingen The Eighteen Nineties (2017) beskrev Holbrook Jackson[22] egenskapene til engelsk dekadanse, som er: perversitet, kunstighet, egoisme og nysgjerrighet.[23] Den første egenskapen er bekymringen for det perverse, urene og unaturlige.[24] Romantikken oppmuntret publikum til å se fysiske trekk som en indikasjon på ens indre selv, mens kunstnerne under fin de siècle aksepterte skjønnhet som grunnlaget for livet, og verdsatte også det som ikke var konvensjonelt vakkert.[23]

Denne troen på skjønnhet i det elendige og usle førte til besettelse av kunst og symbolikk, da kunstnere avviste uutsigelige ideer om skjønnhet til fordel for det abstrakte.[23] Gjennom symbolikk kunne esteter framkalle følelser og ideer hos publikum uten å stole på en ufeilbarlig generell forståelse av verden.[25]

Et tredje trekk til kulturen er egoisme, et begrep som ligner på «egomania», som betyr uforholdsmessig oppmerksomhet på ens egne bestrebelser. Dette kan resultere i en form for fremmedgjøring og angst, som i Charles Baudelaires tilfelle, og demonstrerer hvordan estetiske kunstnere valgte bylandskap framfor land som et resultat av deres aversjon mot det naturlige.[24]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «fin de siècle», NAOB
  2. ^ a b c «fin de siecle (adj.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Schaffer, Talia (2007): Literature and Culture at the Fin de Siècle. New York: Longman, s. 3.
  4. ^ a b «Fin De Siècle», Encyclopedia.com
  5. ^ Martens, David (2016): «Fin de siècle», Routledge
  6. ^ Laqueur, Walter (januar 1996): «Fin-de-siecle: Once More with Feeling», Journal of Contemporary History, 31 (1), s. 5-47
  7. ^ West, Shearer (1994): Fin de Siecle: Art and Society in an Age of Uncertainty. Overlook Press.
  8. ^ Weber, Eugen (1988): France, Fin de Siècle, Harvard University Press, ISBN 9780674318137
  9. ^ Meštrović, Stjepan G. (1992 [1991]): The Coming Fin de Siecle: An Application of Durkheim's Sociology to modernity and postmodernism. Oxford; New York: Routledge, s. 2
  10. ^ Pireddu, Nicoletta (2006): «Primitive marks of modernity: cultural reconfigurations in the Franco-Italian fin de siècle», Romanic Review 97 (3–4), s. 371–400.
  11. ^ McGuinness, Patrick, red. (2000): Symbolism, Decadence and the Fin de Siècle: French and European Perspectives. Exeter University Press, s. 9.
  12. ^ Pireddu, Nicoletta (2002): Antropologi alla corte della bellezza. Decadenza ed economia simbolica nell'Europa fin de siècle. Verona: Fiorini.
  13. ^ Has-Ellison, J.Trygve (2008): «Nobles, Modernism, and the Culture of fin-de-siècle Munich», German History 26(1), s. 1–23, 2. doi:10.1093/gerhis/ghm001.
  14. ^ a b c Sternhell, Zeev (1998): "Crisis of Fin-de-siècle Thought". International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus. London and New York, s. 169.
  15. ^ a b Payne, Stanley G. (1995, 2005): A history of fascism, 1914–1945. Oxford: Routledge, s. 23–24.
  16. ^ Kern, Stephen (1983): Culture of Time and Space, 1880–1918, Massachusetts & London: Harvard University Press
  17. ^ a b Heffernan, Michael (2000): «Fin de Siècle, Fin du Monde? On the Origins of European Geopolitics; 1890–1920», Dodds, Klaus & Atkinson, David A., red.: Geopolitical Traditions: A Century of Geopolitical Thought, London & New York: Routledge, , s. 28, 31.
  18. ^ Heffernan. Michael (2002): «The Politics of the Map in the Early Twentieth Century», Cartography and Geographic Information Science, 29(3), s. 207.
  19. ^ Owens, Mackubin Thomas (1999): In Defense of Classical Geopolitics, Naval War College Review, 50(4), s. 65. JSTOR 44643038.
  20. ^ The Gothic Arkivert 25. mai 2018 hos Wayback Machine., ''Bl.com
  21. ^ Buzwell, Greg (2014): «Gothic fiction in the Victorian fin de siècle: mutating bodies and disturbed minds» Arkivert 2. mai 2023 hos Wayback Machine., The British Library
  22. ^ Jackson, Holbrook (2017): The Eighteen Nineties: A Review of Art and Ideas at the Close of the Nineteenth Century, Edward Everett Root, ISBN 978-1911204923
  23. ^ a b c Goldfarb, Russel (1962): «Late Victorian Decadence», The Journal of Aesthetics and Art Criticism 20(4), s. 369–373. JSTOR 427899.
  24. ^ a b Hambrook, Glyn (2006): "Baudelaire, Degeneration Theory, and Literary Criticism", The Modern Language Review. 101(4), s. 1005–1024. JSTOR 20467025.
  25. ^ Critic (1893): «What Is Fin de Siecle?», The Art Critic 1(1) : 9. JSTOR 20494209.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fin_de_siècle&oldid=24123992»