Feromon
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
 | Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet. |
.jpg)
Feromon (fra gresk pherein å bære eller transportere;Hormone å stimulere eller eksitere)[1] er et duftstoff, et kjemisk signalstoff, som vanligvis utskilles fra spesialiserte kjertler hos noen dyr og som virker mellom individer av samme art.[2] De brukes i noen duftspråk, når dyr formidler beskjeder som duftinntrykk til hverandre. Feromonene har ulike navn etter hvilken funksjon de har. Feromoner skiller seg fra andre luktstoffer ved at vi ikke trenger å oppfatte selve lukten bevisst for at de skal virke. Disse stoffene spiller likevel viktige roller i kommunikasjonen mellom en dyrepopulasjon som forsvarmekansimer, markeringen av territorier, og spesielt i den kjønnsmessige kommunikasjonen.[3]
Seksualferomoner
[rediger | rediger kilde]Seksualferomoner virker på det motsatte kjønn og gjør at en hann og en hunn finner hverandre lettere og kan gjennomføre en parring.
Insekter
[rediger | rediger kilde]Hunnene produserer en artsspesifikk duftblanding (feromoner) som hannen kan oppdage på langt hold. Dette finner sted hos mange arter.
Hos insekter er ofte hannen utstyrt med velutviklede antenner, såkalte fjærantenner. Slike antenner har mange tusen sansehår som inneholder luktereseptorer. Hannen er spesielt utstyrt med luktereseptorer for å kjenne igjen de feromonene en hunn sender ut. Hos noen arter kan en hann følge dette duftsporet i flere hundre meter.
I nyere tid er feromoner brukt som lokkemiddel i feller for å bekjempe skadedyr. Metoden går ut på å lokke hannene til fellen ved hjelp av hunnens seksualferomon, for deretter å uskadeliggjøre dem.
Sporferomoner
[rediger | rediger kilde]Sporferomoner anvendes blant annet av maur og termitter for å markere veien til maten eller tilbake til maurtuen, og for rekruttering.[4]
Alarmferomoner
[rediger | rediger kilde]Alarmferomoner brukes eksempelvis i maursamfunnet for å få maurene i forsvars- eller angrepsstemning overfor en truende fare.[4]
Hos sosiale insekter
[rediger | rediger kilde]Hos samfunnsdannende insekter som bier og maur, utsonder både larver og pupper feromoner som gjenkjennes av arbeiderne i kolonien. Disse er medvirkende til at utviklingen bremses hos hunner, slik at disse ikke blir fullt forplantningsdyktige. De blir sterile individer som hos samfunnsdannende insekter kalles arbeidere.
Aggregasjonsferomoner
[rediger | rediger kilde]Mest kjent er kanskje barkbillene og «barkbillekrigen» på Østlandet på 1980-tallet. Barkbillenes feromoner kalles gjerne for aggregasjonsferomoner. Hos barkbiller fra slekten Ips er det hannene som sender ut feromonene som starter innboringen i trestammen. Både hunner og hanner tiltrekkes av feromonene. Hensikten er å samle nok individer til å overvinne treets forsvarsstoffer, som er kvaen som pipler ut i borehullet. Sporer av blåvedsopp som er klebet til billenes kropp blir avsatt i borehullene. Soppen vokser så inn i veden og sperrer vanntransporten i trestammen. Uten sperringen av vanntransporten så ville egg og larver drukne i vann og kvae.
Bildegalleri
[rediger | rediger kilde]-
Feromonfelle for Stor granbarkbille i skogen. -
Fellen fanger flest barkbiller, men også noen andre arter. -
Feller på rad og rekke. -
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Feromon». Universitet i Oslo, Institutt for biovitenskap. 4. februar 2011. Besøkt 21. september 2024.
- ^ Gore, Andrea (2013). «Chapter 38 - Neuroendocrine Systems». Fundamental Neuroscience (Fourth Edition). Academic press. ISBN 978-0-12-385870-2.
- ^ Jacobson, Martin (1974). «1-Introduction». The Physiology of Insecta (Second Edition), Volume III ,. Academic press. ISBN 978-0-12-591603-5.
- ^ a b Zablotny, James (2009). «Chapter 237 - Sociality». Encyclopedia of Insects (Second Edition). ISBN 978-0-12-374144-8.