Slaget om Frankrike

Slaget om Frankrike
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 10. mai - 25. juni 1940 Sted Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg Resultat Seier til Tyskland
Stridende parter
Frankrike Storbritannia Canada Tsjekkoslovakia Polen Belgia Nederland Luxembourg	Tyskland Italia
Kommandanter og ledere
Maurice Gamelin Maxime Weygand Lord Gort (BEF)	Gerd v. Rundstedt Fedor von Bock W. R. von Leeb
Styrker
136/ 151 divisjoner 11 200/ 14 000 kanoner 2900/ 4204 stridsvogner 1286 416/ 4469-1453 fly Alpene - Frankrike 3 divisjoner	135 divisjoner 7710/ 7378 kanoner 2445/ 2439 stridsvogner 3530/ 3578-2589 fly Alpene, Italia 22 divisjoner
Tap
1 749 stridsvogner 892 1 029 fly 135 000 døde 1 200 000 fanget	714 stridsvogner 1 236 fly 49 000 døde

Slaget om Frankrike var Tysklands invasjon i 1940 av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike under den andre verdenskrig. Bakgrunnen var krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike, året før, grunnet den tysk-sovjetiske invasjonen av Polen 1. september 1939. Frem til det tyske angrepet var det knapt noen kamphandlinger på bakken, i samtid og ettertid kjent som The Phoney War («den falske krigen»).

Den tyske invasjonen begynte 10. mai 1940 og besto av to adskilte faser. I den første fasen angrep tyske styrker Luxembourg, Nederland og Belgia, mens den tyske hovedstyrken rykket frem mot Frankrike gjennom Ardennene. Hensikten var å avskjære og omringe styrkene til de allierte, som beveget seg nord-østover for å møte tyske styrker i Belgia og Nederland. Den tyske planen lyktes. Nederland og Belgia kapitulerte, mens franske og britiske styrker i Belgia og Nord-Frankrike ble omringet. Mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) unnslapp tysk fangenskap ved evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai og begynnelsen av juni 1940..

I den andre fasen, med start 5. juni, angrep de tyske styrkene videre sydover i Frankrike. Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux, og Paris ble erklært åpen by. Frankrike kapitulerte den 25. juni, og den tredje franske republikk ble erstattet av Vichy-regimet. For Tyskland var det en stor seier, og for de allierte var det et tilsvarende stort tap. Diktatoren Adolf Hitler og hans regime fikk en popularitet internt i Tyskland som aldri senere ble overgått. Etter Frankrikes kapitulasjon var Tysklands eneste reelle gjenståennde krigførende motstander Storbritannia. Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Under felttoget begikk Wehrmacht en rekke brudd på krigens lover, fremst av de forbrytelse mot freden ved angrep på de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia. Tyske styrker drepte også tusenvis av krigsfanger, særlig var franske fargede fanger utsatt.

For franskmenn var nederlaget et sjokk, og krigen førte til mellom 6–8 millioner interne flyktninger. Ulike deler av samfunnet beskyldte hverandre for å ha forårsaket tapet, et gjennomgående tema var at landets innbyggere og institusjoner var blitt dekadant. Knapt noen, hverken i Frankrike eller andre land, forventet nederlaget, selv store deler av den tyske generalstaben var skeptisk til angrepsplanen. Frankrikes kapitulasjon anses av mange historikere som et vendepunkt i det 20. århundre. En opprinnelig europeisk konflikt utviklet seg, grunnet Frankrikes fall, til en verdensomfattende krig. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie og invasjonen av Sør-Frankrike i 1944, mens Luxembourg, Belgia og Nederland ble befridd sent i 1944 og 1945. Etter fredslutningen i 1945 bidro erfaringene fra nederlaget til Frankrikes langvarige kamp for å beholde sine kolonier, men de ledet også til franske atomvåpen (force de frappe), tysk-fransk tilnærming og grunnlaget for det som i dag er Den europeiske union (EU).

Bakgrunn

Tysk-sovjetisk militært samarbeid

Blant de mange begrensningene som Tyskland ble pålagt etter første verdenskrig var forbud mot fly, stridsvogner og tungt artilleri. Det tyske Reichswehr forsøkte å omgå begrensningene ved å samarbeide med Sovjetunionen. Mens tyskerne hadde avansert militær teknologi som Sovjet trengte, hadde sovjeterne bortgjemte treningsområder, som tyskerne trengte. Etter inngåelsen av Rapalloavtalen i 1922, ble det i 1926 opprettet en militær flyskole i Lipetsk (tysk: Kampffliegerschule Lipezk). Treningsområdet i Lipetsk var viktig for å utvikle tyske doktriner for jagerfly og fly til taktisk nærstøtte (CAS).

Tre år etter ble det etablert en panserskole nær Kazan (tysk: Panserschule Kama) og Reichswehr brukte den for å teste prototyper av stridsvogner. Erfaringene bidro til å bestemme hva slags stridsvogner Tyskland skulle satse på, og nødvendigheten av moderne taktisk kommunikasjon og CAS for bakkestyrker. Tyske firmaer kjøpte seg også inn i våpenprodusenter i nøytrale land, som Waffenfabrik Solothurn i Sveits for maskingevær og Bofors i Sverige for utvikling av det som ble 8,8 cm FlaK.

Tysk gjenopprustning og fransk krigsfrykt

Etter første verdenskrig forsøkte Tyskland å omgå begrensningene på militære styrker i Versaillestraktaten. Til tross for det, var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, under Adolf Hitler (1889–1945), kom til makten i 1933. Hitler beordret en rask opprusting av Tyskland, og økte bevilgningene til de væpnede styrkene til rundt 10 prosent av landets nasjonalinntekt. I 1939 hadde rustningsutgiftene nådd 29 % av brutto nasjonalprodukt. Med opprustningen skulle Tyskland få en offensiv kapasitet, Hitler uttrykte privat at hensikten med opprustningen var å knuse Frankrike. Tyske militære prosedyrer (doktrine) la vekt på overraskelse, og lokalt initiativ, såkalt oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik), og som en konsekvens av det, behovet for god kommunikasjon.

Det avgjørende gjennombruddet i moderne militær tenking var ikke et gjennombrudd med panservåpenet, men et gjennombrudd med kommunikasjonsvåpenet.

Forhenværende generalløytnant i Wehrmacht, Hermann Balck (1893–1982), 12. januar 1979

I mellomkrigstiden (1918–1939) brukte Frankrike relativt mye penger på forsvaret. En god del ble imidlertid benyttet på områder hvor det hadde liten effekt, som den franske marinen (fransk: Marine nationale). Mye gikk også til utstyr som var lite egnet ved et eventuelt tysk angrep. Samtidig forsøkte landet å sikre seg med allianser for å demme opp for Tyskland, noe det hadde lite suksess med. Storbritannia var avvisende til å bli dratt inn i en ny europeisk storkrig, og ga ikke Frankrike en offisiell sikkerhetsgaranti før i februar 1939. USA, alliert med Frankrike under første verdenskrig, oppsummerte erfaringene fra krigen med et mål om å holde seg utenfor fremtidige europeiske konflikter. I mellomkrigstiden hadde USA en hær på knappe ett hundre tusen soldater.

Maginotlinjen og franske allianser

Utdypende artikkel: Maginotlinjen

I 1930-årene bygde Frankrike en rekke med festningsverk, kalt Maginotlinjen, langs grensen mot Tyskland. Tanken bak var å kunne benytte færre soldater, avskrekke en tysk invasjon, og om Tyskland uansett invaderte, sørge for at det ble gjennom Belgia, hvor de beste franske styrkene ville bli utplassert. Krigen ville med det utkjempes utenfor fransk territorium, og en ville unngå ødeleggelsene under første verdenskrig. Hoveddelen av Maginotlinjen gikk fra grensen mot Sveits og endte i nord ved Longwy. Dels ble det antatt at skogene og åsene i Ardennene ville hindre et angrep, dels ville bygging av festningsverk i de vanntrukne områdene langs grensen mot Belgia være svært dyrt. Etter nederlaget har det blitt hevdet at Maginotlinjen bidro, ved å gjøre de franske styrkene for fokusert på å være i sine stillinger, og ikke ta til offensiven. Ifølge professor Julian T. Jackson er det feil, Maginotlinjen var ment å bidra til å frigjøre soldater for offensiver på frontavsnittet i Belgia, en vurdering historikeren Karl-Heinz Frieser deler.

Mine herrer, vi har valget mellom to linjer: enten søker vi en omfattende avtale med Tyskland, eller vi gjør vår pakt med Russland militært effektiv. Jeg ser ingen annen mulighet.

Paul Reynaud (1878–1966), fransk politiker, statsminister under invasjonen i 1940, til den franske regjeringen i 1936

Denne franske strategien fikk en alvorlig knekk i 1936. Etter den tyske remilitariseringen av Rhinland sa Belgia opp forsvarsavtalen med Frankrike og erklærte seg nøytralt. Franske forsvarsplaner var da rettet mot opprusting (anskaffelse av flere og moderne fly, stridsvogner og artilleri), og det var ikke midler til forlengelse av Maginotlinjen. General Philippe Pétain (1856–1951) hevdet Ardennene var «ugjennomtrengelig» så lenge «spesielle tiltak» ble tatt for å nedkjempe en invasjonsstyrke. Den franske øverstkommanderende Maurice Gamelin (1872–1958) antok også at området var beskyttet mot angrep, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner». Franske krigsspill avholdt i 1938, med et hypotetisk tysk panserangrep gjennom Ardennene, ga den franske armeen inntrykket at området stort sett var ugjennomtrengelig. Sammen med elven Meuse, ville vanskelig fremkommelighet gi franskmennene tid til å bringe forsterkninger til området, om det ble angrepet.

Storbritannias politikk gjennom 1930-årene - appeasement - var basert på begrenset revisjon av fredsordningen av 1919 fra Versailles for å bevare de tre søylene i britisk sikkerhetspolitikk; maktbalanse på kontinentet, forbindelsene til det britiske imperiet og gradvis opprustning. Da denne linjen måtte oppgis i 1939 etter Tysklands brudd på Münchenavtalen ved okkupasjon av Tsjekkia, var det ikke gjort noen forberedelser i form av felles stabsmøter med franskmennene. Fra midten av 1930-årene var det flere forsøk på å lage en allianse av europeiske stater, mot Tyskland under Hitler, hvor Sovjetunionen deltok. Så sent som våren og sommeren 1939 var britiske og franske forhandlere i Moskva. Det var flere grunner til at det ikke ble noen avtale. Polen nektet sovjetiske styrker passasje, og Sovjetunionen var skeptisk til vestmaktenes holdning etter deres manglende innsats for Tsjekkoslovakia. Under første verdenskrig var det nettopp den fransk-russiske alliansen, og Tysklands behov for styrker mot Russland, som begrenset deres styrker i vest, og derved bidro til at Tyskland tapte krigen.

Historikeren Julian T. Jackson omtaler Molotov–Ribbentrop-pakten som «et forferdelig sjokk for vestmaktene». Han anser samtidig at om Frankrike hadde fått velge mellom Polen og Sovjetunionen så hadde de valgt en allianse med Polen. Den polske hæren var den fjerde største i Europa, og den sovjetiske hæren var i vestlige øyne svekket av utrenskningene under den store terroren i 1937–1938. Molotov–Ribbentrop-pakten ga en umiddelbar dramatisk endring i maktforholdene i Europa. Den førte til deling av Polen, la grunnlag for sovjetisk og tysk okkupasjon av randstater og sovjetisk støtte for det tyske angrepet mot Vest-Europa. I slutten av mars 1939 kunngjorde den britiske regjeringen at Storbritannia ville gå til krig om Polen ble angrepet av Tyskland.

• Maginotlinjen og opptakten til invasjonen
• 
  Maginotlinjen, den heltrukne linjen viser sterke befestninger

  Kart: Goran tek-en
• 
  Franske soldater i Maginotlinjen, milevis med tuneller bandt festningene sammen
• 
  Molotov–Ribbentrop-pakten bidro til invasjonen av Polen.
• 
  Fransk soldat under den kortvarige Saar-offensiven inn i i Tyskland
• 
  Adolf Hitler og flere av hans generaler

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-070-61 / CC-BY-SA 3.0

Andre verdenskrigs start

Utdypende artikler: Molotov–Ribbentrop-pakten, Saar-offensiven og Sovjetunionens invasjon av Polen

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen. Det førte til at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde garantert sine generaler at Storbritannia og Frankrike kom til å vike unna (som de gjorde under Münchenkrisen i 1938). Tyskland hadde planlagt for at krigen med vestmaktene skulle komme først i 1944. Bortsett fra å erklære Tyskland krig (et grep som var ment å forebygge krigen, ikke bli presset inn i den) hadde Frankrike og Storbritannia lite annet enn mobiliseringsplaner. Det var få ideer om hva som deretter skulle skje, men en generell enighet om å føre en defensiv krig, mens egne styrker ble trenet og utrustet. Mens kampene i Polen pågikk, rykket den franske annen armégruppe 7. september 1939 om lag 8 kilometer inn i Saar-området. Allerede den 16. september stanset den franske generalstaben angrepet. Til tross for løfter om det motsatte til den polske regjeringen, hadde de franske styrkene uansett ingen planer om en større offensiv inn i Tyskland. British Expeditionary Force (BEF) ble fraktet over den engelske kanal i løpet av september, under overfarten beskyttet av Royal Navy.

Et fransk angrep mot den svake tyske forsvarsfronten på Siegfriedlinjen... ville, så langt det er menneskelig mulig å vurdere, ha ført til et svært raskt militært nederlag for Tyskland og derfor en slutt på krigen.

Den tyske historikeren Andreas Hillgruber (1925–1989) i 1965

Ifølge generaloberst Wilhelm Keitel (1882–1946) og general i artilleriet (tysk, General der Artillerie ) Franz Halder (1884–1972) var det kun ubetydelige tyske styrker i vest. Tyskland ville fått svært store problemer om franske styrker hadde angrepet og besatt det industrielt svært viktige Ruhrområdet. Generaloberst Wilhelm Ritter von Leeb (1876–1956), ansvarlig for styrkene i vest, mente det var lite han kunne gjøre om franske soldater invaderte for å ta over Ruhr-dalen. Etter at Polen kapitulerte 6. oktober 1939, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene i Tyskland. Tysklands raske erobring av Polen var enda et sjokk for vestmaktene. Særlig general Gamelin hadde forventet at det ville ta mellom 4 til 6 måneder for Tyskland, og slik gi Frankrike og Storbritannia mer tid før et tysk angrep i vest. Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene. Den ble kjent som «the Phoney War» (norsk: «den falske krigen»), hvor begge parters styrker lå i posisjon langs den tysk-franske-belgiske grensen.

Tysklands diktator Adolf Hitler håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen, og raskt slutte fred, i tråd med appeasement-politikken de før invasjonen hadde fulgt. Dette var viktig for Tyskland, ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Av 30 viktige råmaterialer for rustningsindustrien hadde Tyskland kun tilstrekkelige forsyninger av syv. Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten. Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene. Det ble avvist av Frankrike ved statsminister Daladier den 10. oktober, og av Storbritannia ved en offentlig tale av statsminister Neville Chamberlain (1869–1940) den 12. oktober 1939. Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt, for en offensiv i vest.

han ville være klar til å gi en milliard til tyskerne, så sant de gjorde ham den tjenesten å ta initiativet til et angrep.

En uttalelse av general Maurice Gamelin (1872–1958), øverstkommanderende for de allierte styrker, i januar 1940

Utover høsten og vinteren 1939–1940 avventet de franske og britiske styrkene et tysk angrep inn i Belgia, Nederland, Luxembourg, og det nordøstlige Frankrike. De allierte vurderte også andre muligheter for å bekjempe Tyskland. Ved utbruddet av vinterkrigen, Sovjetunionens angrep på Finland 30. november 1939, ble det lagt planer om et britisk-fransk ekspedisjonskorps for å støtte Finland. Tanken bak var dels at Sovjetunionen, særlig fra fransk side, ble sett som Tysklands allierte, dels at man ved å landsette styrken i Narvik kunne bruke den for å okkupere jernmalmfeltene i Nord-Sverige. De allierte antok at uten svensk jernmalm kunne Tyskland maksimalt fortsette krigen i ett år. Finland måtte imidlertid be om våpenhvile før de allierte planene ble iverksatt. Det førte til at den franske statsminister Édouard Daladier (1884–1970) måtte gå av, og Paul Reynaud (1878–1966) tok over. Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 syntes å gi en ny mulighet for kamp mot Tyskland, men bortsett fra kampene ved Narvik klarte de tyske styrkene raskt å få overtaket. Manglende fremgang i krigføringen ledet våren 1940 til skifte av statsminister i Storbritannia. Etter den såkalte Norway Debate i underhuset ble Neville Chamberlain erstattet med Winston Churchill (1874–1965).

Tysk strategi

«De hvite årgangene»

Etter nederlaget i første verdenskrig ble Tyskland, ved Versaillestraktaten, pålagt en rekke begrensninger på forsvaret. Landet kunne maksimalt ha en profesjonell hær på 100 tusen mann, pluss 15 tusen mann i marinen. I 1935 brøt Tyskland med Versaillestraktaten og verneplikt ble innført. Resultatet var et stort antall menn i stridsdyktig alder (rundt 4 millioner mann, årsklassene 1901 til 1913) som ikke hadde grunnleggende militær trening, omtalt som «de hvite årgangene».

Denne ulikevekten var til fordel for Frankrike, som hadde hatt verneplikt i hele mellomkrigstiden. Ved krigens utbrudd fikk mange tyske menn tilhørende «de hvite årgangene» kun noen ukers trening før de ble sendt i felt, i motsetning til franske soldater som hadde rundt 2 års førstegangstjeneste.

Ifølge den tyske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz (1780–1831) er det to motstridende måter for hvordan en krig kan vinnes; ved et knusende førsteslag (engelsk: annihilation), eller ved utmattelse (engelsk: exhaustion). Overordnet tysk strategi for krig hadde gjennom flere hundre år vært raske kriger med knusende førsteslag. Landets plassering midt i Europa gjorde at det som regel hadde fiender ved flere av sine grenser, og risikerte krig på flere fronter. Det ble forsøkt unngått, ved raskt å slå én fiende, for så å slå den neste. Den samme tankegangen lå bak både ved treningen av Reichswehr i 1920-årene, da Wehrmacht ble bygget opp fra 1933, og da Tyskland kom i krig med de allierte ved invasjonen av Polen. Et knusende førsteslag var sentralt ved etableringen av de tyske panserstyrkene.

Den 8. september 1939 fortalte Hitler sin militære adjutant, oberst Rudolf Schunmdt (1896–1944), om sin plan for et felttog mot vest. Generalstaben var skrekkslagen da de ble informert 27. september. De tyske generalene så ikke for seg offensiv mot sterke fransk-belgiske festningsverk før våren 1942. Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst, han ville unngå en tofrontskrig. Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6», utstedt 9. oktober 1939. Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest, tilsvarende den som ble utkjempet under første verdenskrig. 25. november 1939 ble satt som dato for å begynne angrepet, det ble utsatt totalt 29 ganger, inntil 10. mai 1940.

Hitler beordret en erobring av de nøytrale landene Belgia, Nederland og Luxembourg. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske Ruhrområdet. En tysk okkupasjon av Belgia, Nederland og Luxembourg ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres.

Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han ikke var kjent med de tyske styrkenes faktiske beredskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømt. Hitlers sentrale argument for å angripe raskest mulig i vest var at Tyskland hadde en overvekt i materiell, som etter hvert ville bli redusert når de allierte rustet opp. Det var korrekt på lang sikt, men ikke for kort og mellomlang sikt. Wehrmachts materiell ble vesentlig styrket i løpet av vinteren 1939–1940, og troppene gjennomgikk svært omfattende treningsprogrammer for felttoget.

Halders plan, reprise av 1914

Den 19. oktober 1939 la Franz Halder, sjef for OKH, frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Belgia, Nederland og Luxembourg. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med Schlieffenplanen fra første verdenskrig. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk knipetangsmanøver rundt den franske hæren og en avgjørende seier, planla Halder et frontalangrep. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven Somme. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.

Opprør i den tyske generalstaben

Hitlers krav om et felttog mot vest sjokkerte den tyske generalstaben. Generalene visste hvor store svakheter Wehrmacht hadde. Erfaringene fra første verdenskrig som de alle hadde deltatt i, tilsa at et slik angrep var galskap. Generaloberst Walter von Reichenau (1884–1942) gikk så langt som å advare myndighetene i Nederland, og gi de konkrete råd om hvordan de kunne forsvare seg. General i artilleriet, Franz Halder, anså planen som så umulig at han vurderte å ta livet av Hitler, og tok med pistol under møter med han for å kunne skyte diktatoren.

En grunnregel for angrep var ellers at man skulle være overlegen forsvareren i et forhold 3:1, og det var ikke generelt tilfelle for de tyske styrkene på vestfronten i 1939–1940. Dersom forsvareren kan kjempe fra forberedte posisjoner, som franskmennene kunne ved Maginotlinjen, blir forholdstallet for angriperen enda dårligere.

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Belgia, Nederland og Luxembourg. Den 22. oktober satte han en tidlig dato for angrepet, 12. november. Wehrmacht skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere stilt. Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan. I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør.

Halders plan ble også misbilliget av Gerd von Rundstedt (1875–1953), sjef for armégruppe A. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for manøverkrigføring. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved Sedan, som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general Erich von Manstein (1887–1973), at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av armégruppe B.

Ingen ved hovedkvarteret tror at offensiven... har noen mulighet for å lykkes.

General Franz Halder (1884–1972), i sin dagbok, 3. november 1939

I et møte med 200 generaler den 23. november 1939 var Hitler svært negativ til Wehrmachts nøling overfor et angrep på Frankrike. Han minnet generalene om at de hadde vært skeptisk både ved remilitariseringen av Rhinland i 1936, Østerrike i 1938 (Anschluss), Tsjekkia samme år (Münchenavtalen) og Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen tidligere på høsten 1939, alt hadde gått bra. Målet var Russland, og Tyskland kunne bare vinne over Russland når vestmaktene var nedkjempet. Russland holdt på å ruste opp, derfor var det viktig å angripe i vest mens det ennå var mulig å slå Russland.

Mansteins plan, ekstremt dristig

Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general Heinz Guderian innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for XIX panserkorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot Den engelske kanal.

Angrepet skulle skje uten støtte av infanteri og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». Guderian hadde god kjennskap til området ved Sedan, området var okkupert av tyske styrker under første verdenskrig og han hadde gjennomgått et lengre kurs der i 1918. Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanen, og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH, og ingen av planene nådde Hitler.

• Vest-allierte forsvars- og tyske angrepsplaner
• 
  Plan for allierte og tyske disposisjoner av styrker og angrep mot Belgia, Nederland og Luxembourg i 1940

  Kart: United States Military Academy, History Department

  (stor versjon)
• 
  Maginotlinjen, fra grensen mot Nederland i nord til Sveits i sør
• 
  Utviklingen av den tyske angrepsplanen, «Fall Gelb» (plan gul), oktober 1939 - januar 1940.

  Kart: United States Military Academy, History Department
• 
  Nederlandske forsvarslinjer våren 1940

  Kart: Niels Bosboom
• 
  Det tyske angrepet på Nederland, animert

  Kart: Niels Bosboom
• 
  Krigen i Europa 1940, tysk og sovjetisk angrep og okkupasjon

  Foto: historicair

Nye endringer, Mansteins forslag vinner

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Om bord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den tyske angrepsplanen, Aufmarschanweisung N°2. Uhellet (senere kjent som Mechelenhendelsen) tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover. Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb, fulgte i store linjer de foregående planene. Derimot avslørte de allierte, ved sine troppedisposisjoner i etterkant av feilnavigeringen, angrepsretningen for hovedstyrken. Det bidro til å underbygge Mansteins forslag om å foreta den tyske hovedstyrkens fremrykking gjennom Ardennene. Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i Preussen. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i Stettin. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.

Franz Halder måtte gjennomføre endringene, men etter Mansteins forflytning endret Halder oppfatning og ble planens sentrale forsvarer. Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig, sett fra de franske forsvarerne. Ardennene var dekket av skog, og var et kupert område med dårlige veier. Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene. De beste britiske og franske troppene måtte helst rykke nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet. De tyske styrkene ville derved åpne for en gigantisk knipetangsmanøver, en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.

Du vil snike deg forbi, 16 kilometer fra Maginotlinjen med flanken fra ditt gjennombrudd, og håpe at franskmennene vil være passive tilskuere! Du pakker hoveddelen av stridsvognstyrken sammen på de dårlige veiene i fjellområdene i Ardennene, som om det ikke fantes noe slik som flyvåpen! Og, så håper du å kunne lede en operasjon så langt som til kysten med en åpen sørlig flanke på 300 kilometer, hvor hoveddelen av den franske armeen står!

Generaloberst Fedor von Bock (1880–1945) kritiserer angrepsplanen (Fall Gelb) i samtale med general Franz Halder

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende doktrine ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. Denne delen ble fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb. Etter denne planen skulle elven Meuse ved Sedan krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte infanteriregimenter i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot Den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall infanteridivisjoner var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene, og gi nok tyngde i angrepet. I henhold til oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik) ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en stor effekt for utviklingen av felttoget.

Selv om operasjonen kun hadde 10 % sjanse for å lykkes, ville jeg gjennomført den. Den alene vil lede til fiendens utslettelse.

Svar fra general Franz Halder, etter angrepsplanen (fall gelb) hadde blitt kritisert i samtale med generaloberst Fedor von Bock

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.

Tysk etterretning mot Frankrike

Tysk etterretning forsøkte å i 1930-årene å skaffe seg en så bred oversikt som mulig over Frankrikes militære kapasitet, både når det gjaldt styrker, våpen, og doktriner (regler for bruk). Etterretningsrapporter bemerket at fransk kommandostruktur var svært byråkratisk, og krevde omstendelige planer før angrep kunne utføres. Denne innsikten var viktig ved den tyske overkommandoens vurdering av ulike angrepsplaner for invasjonen i vest.

Alliert strategi

Den franske strategien var basert på at krigen ville bli langvarig. Tysklands økonomi skulle kveles av en blokade, mens franske og britiske styrker ble bygget opp for en offensiv i 1941–1942.

Jeg må si at på overflaten så jeg ikke noe som var feil. Generalene er alle menn med erfaring, selv om de er litt gamle, sett med våre øyne. Ingen av dem viste noen mangel på selvtillit. Ingen av liaisonoffiserene sier de har sett manglende moral etter den lange ventetiden, etter spenningen ved mobilisering. Jeg sier til meg selv at vi vil ikke få visshet før det første sammenstøtet kommer. I 1914 var det mange offiserer og menn som sviktet, men gamle Joffre styrte det hele med stor fasthet. Vil blitzkrigen, når den kommer, tillate oss å korrigere ting, hvis de er det samme? Jeg må si at jeg vet ikke. Men jeg sier til meg selv at vi må ha tiltro til den franske hæren. Den er det eneste vi kan ha tiltro til. Vår egen hær er liten og vi er avhengig av franskmennene. Vi har ikke engang den samme fine hæren vi hadde i 1914. Alt avhenger av den franske hæren og vi kan ikke gjøre noe med det.

General William Ironside (1880–1959), sjef for det britiske imperiets generalstab, i sin dagbok, etter et besøk i Frankrike i januar 1940

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 hadde Belgia, Nederland og Luxembourg erklært seg nøytrale, for å forsøke å holde seg utenfor stridighetene. Belgiske militære ledere hadde etter hvert imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe. Disse møtene kunne imidlertid ikke erstatte en reell allianse. Den allierte planleggingen i Frankrike var helt og holdent overlatt til franskmennene. I stedet for en direkte offensiv inn i Tyskland, så man på ulike andre måter å ramme fienden. Det var alt fra støtte til land på Balkan, bombing av sovjetiske oljefelt, til å stoppe eksport av svensk jernmalm.

Denne mannen, hvis intelligens, diskresjon og selvkontroll nådde et svært høyt nivå, hadde absolutt ingen tvil om at, i slaget som var underveis, var han garantert å til sist å vinne... Denne store lederen...

Daværende general Charles de Gaulle (1890–1970) beskriver general Maurice Gamelin (1872–1958) i april 1940

De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland bli destabilisert ved blokade, slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941. De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet. Etter den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936 gikk Frankrike vekk fra planene om å ha en strategisk reserve av styrker, og satset i stedet på å møte det man antok ville bli den tyske hovedstyrken, i Belgia.

Escaut-Schelde planen, kort fremrykking

Escault planen (stor versjon)

Ved Frankrikes og Storbritannias krigserklæring mot Tyskland 3. september 1939 var de alliertes strategi i Vest-Europa fastlagt. Den franske hæren ville stå i forsvarsposisjon langs Maginotlinjen (høyre flanke). Ved en tysk invasjon ville de allierte styrkene angripe i nordvest (venstre flanke), ved å rykke inn i Belgia. Hvor langt man skulle rykke frem var avhengig av krigens utvikling. Det hele hadde blitt vanskeliggjort ved Belgias oppsigelse av den fransk-belgiske forsvarsavtalen ved den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936. Før den tyske invasjonen i mai 1940 hadde det blitt utvekslet generell informasjon om franske og belgiske forsvarsplaner landene mellom, men ingen detaljplanlegging. Frankrike forventet at Tyskland først ville bryte Belgias nøytralitet. Det ville gi Frankrike et påskudd for å rykke inn i Belga, eventuelt at Belgia ba Frankrike om hjelp. Det meste av de franske mobile styrkene var derfor samlet langs grensen mot Belgia, klar for å møte hva man anså som den tyske hovedstyrkens angrep.

En tidlig belgisk appell om fransk hjelp (før en tysk invasjon) kunne muligens gi de franske styrkene tid til å rykke frem til den belgisk-tyske grensen, men om det ikke var mulig var det tre brukbare forsvarslinjer lenger bak. En mulig forsvarslinje var fra Givet til Namur, over det såkalte Gembloux-gapet (fransk: la trouée de Gembloux), Wavre, Louvain og langs elven Dyle (nederlandsk Dijle) til Antwerpen, som var 70–80 km kortere enn alternativene. En andre mulighet var en linje fra den franske grensen til Condé-sur-l'Escaut, Tournai, langs elven Escaut (nederlandsk: Schelde) til Ghent og deretter til Zeebrugge, muligens videre langs Schelde til Antwerpen, som ble Escaut-Schelde planen/plan E. Den tredje muligheten var langs befestninger i felt, fra Luxembourg til Dunkerque.

De første ukene etter krigens utbrudd foretrakk øverstkommanderende, general Gamelin, plan E, grunnet den raske tyske fremrykkingen i Polen. Gamelin og de andre franske kommandantene tvilte på at de kunne klare å rykke lenger frem, før tyske styrker ankom. Sent i september 1939 ga Gamelin et direktiv til Général d'armée Gaston Billotte, kommandant for første armegruppe, hvor han fikk tillatelse til å rykke inn i Belgia og utplassere styrker langs Escaut i henhold til plan E. Den 24. oktober bestemte Gamelin at fremrykking forbi Escaut bare var mulig hvis de franske styrkene rykket frem raskt nok til å komme før tyskerne.

Dyleplanen, lenger fremrykking

Polen, et skoleeksempel

Flere historikere har kritisert manglende alliert innsats for å lære av det tyske angrepet mot Polen. Det skjedde om lag 8 måneder før invasjonen av Frankrike, og kunne ført til viktige endringer i de allierte styrkene. Den franske offiseren og historikeren Marc Bloch tok opp dette allerede i en kritikk av den allierte krigføringen, skrevet rett etterpå, i 1940.

Utover høsten 1939 var det flere endringer som syntes å åpne for en videre alliert fremrykking i Belgia. Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med British Expeditionary Force (BEF) til KW-linjen (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet Dyleplanen). En stor fordel ved en videre fremrykking var i Gamelins øyne samarbeid med de 22 belgiske divisjonene, som ytterligere ville bidra til å stoppe et tysk angrep på belgisk, og ikke fransk jord. Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking, og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de så var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser. Dyleplanen ble vedtatt av den allierte ledelsen i midten av november 1939. Historikeren David Reynolds skrev følgende om planen: «Uavhengig av hvor uforsiktig, var plan D en genuin alliert strategi - som forsøkte å balansere franske, belgiske og britiske interesser.»

planen [er] å rykke frem til linjen Lovain-Wavre med de franske styrkene på vår høyre [flanke] og belgierne på vår venstre [flanke]. Hvis vi kan nå dit tidsnok til å organisere oss skikkelig for å møte det tyske fremstøtet er det utvilsomt den rette strategien. Det er den kortest mulige linjen gjennom Belgia, redder halvparten av landet, bør gi tid for koordinert aksjon mellom de tre landene såfremt belgiernes fremskutte styrker ved Albertkanalen, ved Liège og i Ardennene holder ut lenge nok.

General Alan Brooke (1883–1963), kommandant 2. korps BEF, om Dyleplanen i hans dagbok, 19. november 1939

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom Maginotlinjen på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven Meuse (flamsk: Maas), og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen Namur gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt. Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der. De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom Ardennene og krysse Meuse nær Sedan. Men Gamelin anså at det kunne bare gjennomføres ved støtte fra et massivt artilleribombardement. Et slikt bombardement ville ta tid, og det igjen ville gi tid til å forsterke de allierte stillingene.

hvorfor han ikke forberedte sine infanterister på å se stridsvogner med flammekastere rykke frem mot dem, og stup-bombere. 'Dersom deres første erfaringer av denne type angrep skjer på slagmarken' sa jeg, 'er det fare for panikk ... Dersom, i stedet for, de har blitt vant til slike hendelser, så vil overraskelsen forsvinne.' 'Du har rett,' svarte han. 'Og jeg har spurt om det flere ganger ... Men svaret var at øvelser med stridsvogner ville ødelegge avlingene, og de sivile myndighetene var mot det.'

Forfatteren André Maurois (1885–1967) i en samtale med en fransk general

Dyle-Breda planen, dristig fremrykking

Kartskisse over Dyle-Breda planen, piler angir planlagt alliert fremrykking (stor versjon)

I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske Siegfriedlinjen i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av Rhinen. Han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen ved å rykke frem til Breda i Nederland. Gamelin avsatte elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven. Den kunne ellers fungert som en reserve for hele fronten i Nord-Frankrike. Hans eneste reserver var nå enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia. Tidlig i januar 1940 ble de allierte kjent med de til da tyske angrepsplanene gjennom Mechelenhendelsen. Frykten for et tysk angrep gjorde at franske styrker rykket frem til den belgiske grensen, og derved avslørte sin plan. Mens tyskerne arbeidet videre på sin angrepsplan, forsterket Mechenenhendelsen Gamelins vurdering av behovet for å sende sine beste styrker inn i Belgia, når tyskerne angrep.

Alliert etterretning mot Tyskland

Av landene på alliert side hadde Frankrike det mest omfattende etterretningsapparatet rettet mot Tyskland, organisert av den franske militære etterretningstjenesten Deuxième Bureau. I 1931 fikk fransk etterretning en tysk agent på høyt nivå, Hans-Thilo Schmidt. I tillegg til at han hadde mye informasjon om krypteringsmaskinen Enigma, så formidlet han også informasjon fra sin bror Rudolf, som var en ledende offiser i Reichswehr. Den franske regjeringen hadde derfor tidlig god oversikt over tysk gjenopprustning.

I tillegg til agenter i Tyskland, fikk de allierte også mye informasjon fra signaletterretning. Ved hjelp av polske eksperter klarte de ofte å bryte kodene, kryptert med krypteringsmaskinen Enigma, som tyskerne brukte. I tillegg mottok både nøytrale og allierte land informasjon fra høyt plasserte tyske offiserer, som oberst Hans Oster, nestkommanderende i den tyske etterretningsorganisasjonen Abwehr. Informasjon fra høytstående tyske kilder, som oberst Oster, var imidlertid et tve-egget sverd. Siden den tyske diktatoren Adolf Hitler ga en rekke datoer for invasjonens start, for deretter å utsette den, førte det til at både nøytrale og allierte dels tvilte, og dels anså det som desinformasjon. I ukene før det tyske angrepet i mai 1940, fikk allierte etterretningsorganisasjoner mye informasjon Samlet pekte det på at det tyske hovedfremstøtet ville komme gjennom Luxembourg og Ardennene, og ikke lenger nord, som var forutsatt av den allierte ledelsen.

Den franske hæren hadde tradisjon for et tilnærmet vanntett skille mellom seksjonene for etterretning (G2) og operasjon (G3) i generalstaben. Det førte til at offiserene i operasjon, som forberedte seg på et tysk angrep fra nordøst, gjennom Nederland og Belgia, primært mottok etterretning om tyske styrker på de avsnittene. De var derfor ikke oppmerksom på den tyske styrkeoppbyggingen øst for Luxembourg. Tilsvarende var ikke etterretningsoffiserene integrert i planarbeidet til operasjon, dette i motsetning til på tysk side, hvor etterretning og operasjon samarbeidet nært.

Styrker og utplassering

En grunnleggende militær regel for felttog er at en angriper bør ha en overvekt i styrker med 3:1. Hvis forsvareren kan kjempe fra vel forberedte posisjoner, som var tilfelle i Frankrike med Maginotlinjen, må angriperen sette inn enda flere soldater. Paradoksalt nok, ifølge historikeren Karl-Heinz Frieser, var de tyske angriperne i mai 1940 underlegne de allierte på nesten alle områder (soldater, kanoner, stridsvogner, utstyrets kvalitet og soldatenes trening). Den amerikanske historikeren Ernest R. May hevdet det samme. Professorene Richard Overy og Gerhard Weinberg fremhevet at alt for mange franske tropper var bundet opp i Maginotlinjen, vekk fra områdene hvor kampene fant steds Samme vurdering ga militærhistorikeren Pierre Rocolle og Alphonse Juin, senere marskalk av Frankrike, og historikeren Karl-Heinz Friezer.

Tyske styrker

Tysk initiativ

Wehrmacht la vekt på initiativ, improvisasjon, og å utnytte fremdrift i angrepet (engelsk: momentum) såkalt oppdragstaktikk (tysk: Auftragstaktik), med bakgrunn i stormtropper fra første verdenskrig. Før angrep var tyske ordrer generelle og korte, de anga hva som skulle oppnås, ikke hvordan det konkret skulle utføres. Typisk var general Heinz Guderians ordre for kryssingen av elven Meuse kun på tre sider. Sersjant Walter Rubarths innsats ved Sedan, hvor han bidro til å åpne for 10. panserdivisjons passering av Meuse, var et eksempel på Wehrmachts oppdragstaktikk. Samvirke mellom våpengrener var sentralt, infanteri og kavaleri kunne over radio tilkalle støtte fra Luftwaffe.

Tyske offiserer var også ofte tett på de fremrykkende styrkene. I kritiske situasjoner både bidro det til å høyne moralen blant styrkene, og at de som kommanderte kunne ta raske beslutninger, basert på fersk informasjon.

Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet Versailles-traktatens bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 157 som hadde fullført sin trening. Totalt 135 divisjoner med tyske soldater ble disponert for felttoget i vest. I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 42 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av de tyske styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig, og var over 40 år gamle. Av de totale tyske styrkene var kun rundt 10 % motorisert, resten måtte gå eller bruke hest.

Våren 1940 kunne en godt beskrevet den tyske hæren som semimoderne. Et veldig lite antall med de best utstyrte og trente elitedivisjonene sto i motsetning til mange annen- og tredjerangs divisjoner.

Historikeren Karl-Heinz Frieser (1949–) i boken The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West

De tyske styrkene i vest disponerte 2445/ 2439 stridsvogner. Av feltartilleri hadde de 7710/ 7378 med ammunisjon for seks ukers kamp. Luftwaffe hadde totalt 3530/ 3578-2589 jagerfly, transportfly og glidefly.

De tyske hærstyrkene ble delt i tre armégrupper:

• Armégruppe A (i sentrum) under Gerd von Rundstedt besto av 45 divisjoner, av dem syv pansrede, og skulle utføre det avgjørende angrepet mot de allierte ved en offensiv gjennom Ardennene. Enheten besto av tre arméer, 4., 12. og 16. armé. Den hadde tre panserkorps, XV. panserkorps var avsatt til 4. armé, mens de to andre, XLI. (også kjent som XXXXI.) korps, sammen med XIX. korps opererte som pansergruppe Kleist ved gjennombruddet ved Meuse (også med to motoriserte infanteridivisjoner, som XIV korps). Etter at elven var vel passert ble de fordelt mellom 12. og 16. armé, og pansergruppe Kleist ble oppløst. Forholdet tyske og allierte styrker var 45:18.

• Armégruppe B (i nord) under Fedor von Bock besto av 29 divisjoner, av dem tre pansrede. Dens oppdrag var å trenge frem gjennom Nederland og Belgia og narre de allierte styrkene inn i en lomme, som så armégruppe A stengte. Armégruppe B besto av 6. og 18. armé. Skillet mellom de to armégruppene gikk langs en linje fra Liége til Namur. Forholdet allierte og tyske styrker var 60:29.

• Armégruppe C (i sør) under Wilhelm Ritter von Leeb besto av 19 divisjoner og var avsatt for å møte eventuelle flankeangrep. Armégruppen skulle også gjennomføre avledende angrep mot Maginotlinjen, og besto av 1. og 7. armé. Forholdet allierte og tyske styrker var 36:19.

Allierte styrker

Fransk metodisk krigføring

De franske krigsplanene la opp til detaljstyring. Sentralt var begrepene metodisk krigføring (fransk: bataille conduite) og uavbrutt linje (engelsk: methodical battle/continous line). Slaget skulle være planlagt, toppstyrt, og ved fremrykking/retrett skulle man unngå «lommer», som kunne føre til at franske styrker ble avskåret. Koblet med fokus på å unngå tap, bidro det til at reaksjonstiden ble forlenget, og kommandanter i kamp fikk mindre mulighet for å ta initiativ. Det franske forsvaret vektla kommunikasjonssikkerhet. Få mekaniserte- og andre enheter var utstyrt med radio. Gjennomsnittlig tok det 48 timer for en ordre fra øverstkommanderende å nå utførende enheter ved fronten.

Mens høyere franske offiserer som regel ledet avdelingene på avstand, var tyske offiserer ofte tett på de fremrykkende styrkene. I det avgjørende gjennombruddet ved Sedan satt generalen som kommanderte de franske styrkene (55DI) 8 kilometer vekk, mens general Guderian og andre tyske generaler var i selve kampsonen.

Grunnet lav fødselsrate hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner. Av i alt 80 franske divisjoner var syv basert på soldater fra koloniene i Afrika og tre divisjoner med soldater fra andre kolonier. Afrikanere utgjorde 9 % av den franske hæren.

Bare 2,2 millioner av de franske styrkene tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 92 / 104 franske, 22 belgiske, 10 / 13 2 britiske og 12 / 10 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 136 / 151 divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner. Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner.

Totalt hadde de allierte om lag 2900 / 4204 stridsvogner. De allierte hadde rundt 11 200 / 14 000 kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne.

I flystyrker oppgir Jackson at franske Armée de l'air hadde 1286 fly mens RAF hadde 416 fly. Historikeren Frieser oppgir at de allierte totalt hadde 4469 fly av ulike typer, av de var 1453 ved fronten i nord. Franske og britiske bombefly var dels ikke beregnet for, eller trent for støtte til bakkestyrker, dels anså britene at de burde brukes mot tyske våpenfabrikker, ikke sløses bort mot fremrykkende tyske bakkestyrker. Det britiske Hawker Hurricane og det franske Dewoitine D.520 kunne måle seg med det tyske jagerflyet Messerschmitt Bf 109, det amerikanske Curtiss P-36 Hawk (i Frankrike benevnt Hawk 75A) var også fullt på høyde.

De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper.

• 2. og 3. armégruppe forsvarte Maginotlinjen i øst, totalt 36 franske divisjoner, mot 19 tyske i armégruppe C, Forczyk oppgir 29 divisjoner for armégruppe 2. og 10 divisjoner for armégruppe 3, totalt 39 divisjoner.
• 1. armégruppe under Gaston-Henri Billotte var plassert i nord og var disponert for et fremstøt nord-østover inn i Belgia, Nederland og Luxembourg ved en tysk invasjon. Ved kysten lå 7. armé som skulle trenge frem til Breda i Nederland via Antwerpen, så var det ni britiske divisjoner som skulle i posisjon ved Dylelinjen. Den 1. armé med 10 divisjoner skulle dekke Gembloux-gapet, mens den 9. armé i sør skulle dekke elven Maas (fransk: Meuse) mellom byene Namur og Sedan. Ved Sedan skulle den 2. armé ligge i posisjon og virke som et «hengsel» som hele armégruppen skulle svinge rundt. Totalt 78 allierte divisjoner, mot 74 tyske.

Men Meuse, Corap, interesserer meg ikke.

Øverstkommanderende, general Maurice Gamelin (1872–1958), til general Corap, under et besøk i 9. armés hovedkvarter 9. mars 1940

Oversikten viser at mens de allierte var overlegne i bakkestyrker langs Maginotlinjen og mot tyske styrker i Belgia, var de underlegne vest for Ardennene, mellom Namur og Sedan. General André Corap, som hadde kommando over 9. armé, klaget flere ganger til Gamelin over manglende styrker og deres kvalitet, men ble avvist. General Charles Huntziger, med kommando over 2. armé ved Sedan, var imidlertid ikke særlig bekymret. En annen som advarte mot mulig tysk gjennomtrenging av svake franske posisjoner ved Sedan, var industrieieren Pierre Taittinger. Etter et besøk ved fronten i mars 1940 sendte Taittinger en rapport til Daladier og Gamelin. Han påpekte de store manglene ved Sedan, som han uthevet som en særlig svak del av den franske fronten, noe general Huntziger igjen avviste.

Mai: «Fall Gelb», Belgia, Nederland, Luxembourg og Nord-Frankrike

Krig i luften, og mot bakken

Det tyske Luftwaffe var muligens den eneste tyske våpengrenen som i en viss grad var overlegen motstanderen (i antall og kvalitet), selv om det er omstridt. Historikeren Karl-Heinz Frieser mener at også i antall fly var de allierte overlegne. Mens Luftwaffe konsentrerte mesteparten av sine fly nær og ved fronten i vest, hadde de allierte, særlig Frankrike, mange fly i reserve, eller spredd utover frontavsnitt hvor det ikke var kamp.

Mens de allierte, særlig britene, var innstilt på strategisk bombing, var Luftwaffe under invasjonen på en helt annen måte tilgjengelig for bakkestyrkene i taktisk nærstøtte (CAS). Tyske fly kunne relativt raskt tilkalles over radio for taktisk bombing. Samtidig hadde tysk CAS begrenset betydning, unntatt ved Sedan.

Bortsett fra mangel på moderne fly i kampområdet, var det franske flyvåpnets (AASF) største problem lav effektivitet. Mens Luftwaffe og RAFs jagerfly klarte 4 tokt (engelsk: sorties) om dagen, lå AASF på 0,9. Kun om lag 1/3 av Frankrikes moderne fly (totalt 1739) var tilgjengelig der krigshandlingene fant sted, resten var andre steder eller i koloniene.

Fronten i nord

Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret Felsennest da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general Kurt Student landet ved Haag og på taket av fortet Eben-Emael for å sikre broer for armégruppens fremrykking.

Den tyske invasjonen førte til at både Nederland og Belgia ba om hjelp fra Frankrike og Storbritannia, og Dyle-Breda planen ble iverksatt av general Gamelin. Den franske overkommandoen beordret 1. armégruppe nordover. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff. Den franske 7. armé under general Giraud nådde Breda 11. mai, men tyske fallskjermstyrker hadde tatt broene ved Moerdijk. Derved var Nederland delt i to, og nederlandske styrker trakk seg tilbake nordover, noe som fjernet hele grunnlaget for den franske fremrykkingen. Girauds 7. armé trakk seg derfor tilbake, mot Antwerpen.

Nederland, rask kapitulasjon

Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly. Halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, noen få ved tysk bombing av flyplasser, resten i luftkamp med det tyske Luftwaffe. Nederlandske og belgiske jagerfly og luftvern skjøt ned totalt 230 tyske fly, blant de flesteparten av tyske transportfly, de hadde tap på om lag 80 %. Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt Rotterdam. Med det hadde de omgått den nye hollandske vannlinjen og trengt inn i «festning Holland» – et område mellom Haarlem i nord, Utrecht i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden Haag mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven. Den 13. mai trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «Grebbelinjen» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes. Derved trakk de nederlandske styrkene seg vekk fra de allierte, en beslutning som bidro til å undergrave den såkalte Dyle-Breda planen.

Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen (byen ble overgitt av den nederlandske ledelsen, men den tyske ledelsen fikk meldingen etter bombeflyene hadde tatt av). 814 sivile ble drept og 80 000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere. Kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i Zeeland og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning Wilhelmina flyktet til Storbritannia, og etablerte en eksilregjering der.

Belgia, overkjørt av tyske styrker

Angripende tyske panserstyrker, mai 1940 (stor versjon)

Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia, grunnet det franske flyvåpenets beslutning om å holde tilbake sine fly, for å ha de i reserve for å bekjempe strategisk tysk bombing. Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs Albertkanalen og fortet Eben-Emael ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler. Tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet med glidefly, og uskadeliggjorde kanontårnene med hulladninger. Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Med landets sterkeste forsvarsverk inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt. Den belgiske tilbaketrekningen undergravde den franske planen. Det var antatt at de belgiske styrkene skulle holde ut så lenge at den franske 1. armégruppe skulle komme i posisjon.

Et angrep fra Stukaer... kan ikke beskrives, det er fullstendig utenfor fatte-evne for de som ikke har opplevd det. Støyen alene gir slik skrekk at kroppen blir paralysert, den fremdeles aktive tanken er overbevist om at hvert eneste fly kommer mot deg.

En britisk soldats beskrivelse av angrep fra Junkers Ju 87, kjent som «Stuka», under felttoget i 1940

Da det tyske XVI panserkorps under general Erich Hoepner (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der. De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende slaget ved Hannut, som utfoldet seg 12.-14. mai, var verdens første større slag mellom to panserstyrker (under første verdenskrig hadde i praksis kun de allierte stridsvogner). Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. Den 15. mai trakk den franske styrken seg tilbake, etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger. Den 15. mai forsøkte general Hoepner å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake, og kostet de tyske styrkene et større antall ødelagte stridsvogner. Denne defensive taktiske suksessen ved Dyle var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør, der tyske panserstyrker krysset Meuse ved Sedan, Monthermé, og Dinant.

Sentrum av fronten

Panserslakt ved Stonne

Under kampene om landsbyen Stonne, var det flere eksempler på rene slakt av tyske stridsvogner fra franske Char B1 bis. Ett eksempel var kaptein Bilotte, han satte 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner ut av spill, mottok 140 treff selv, men ingen trengte gjennom panseret.

Når franske panservogner var så stridsdyktige, hvordan kunne Frankrike da bli overkjørt av det underlegne tyske panservåpenet, med færre og dårligere stridsvogner? Karl-Heinz Frieser mener svaret ligger i at de franske styrkene ikke disponerte sine stridsvogner samlet, hverken på det taktiske, eller det operasjonelle nivået.

Det mislykkede franske motangrepet ved Bulson viste hvordan franske stridsvogner, langsomt fremrykkende for å la infanteriet holde følge, ble satt ut av spill av tyske stridsvogner som reagerte raskere og brukte de åpninger som ga seg under striden, uten å avvente ordre.

En annen forskjell mellom tysk og fransk taktikk var flystøtte. Wehrmacht anså fly og stridsvogner som tvillinger, og hadde god radiokommunikasjon som ga et tett samvirke. Wehrmacht hadde 12 ganger flere trente radio-operatører enn den franske hæren. Fransk doktrine vektla ikke samvirke med fly, franske styrker var også dårlig utstyrt med radiosamband.

I sentrum av frontlinjen var den allierte planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet (fransk: Divisions Légères de Cavalerie, DLC), som skulle avansere inn i Ardennene. Etter innledende kontakt med tyske styrker trakk de belgiske og franske styrkene seg av flere ulike grunner raskt tilbake (ifølge historikeren Karl-Heinz Frieser var grunnen manglende koordinering og misforståelser) på den andre siden av elven Meuse (flamsk/nederlandsk: Maas). Fra om kvelden den 12. mai var det kun fremrykkende tyske styrker øst for Meuse.

Igjen og igjen så jeg bekymret mot den strålende blå himmelen, for et mål divisjonen var, så lenge den ble tvunget til å rykke langsomt frem langs en enkelt vei. Men ikke en eneste gang viser så mye som ett fransk observasjonsfly seg.

Johann von Kielmansegg (1906–2006), operasjonsoffiser første panserdivisjon (etter krigen general i Bundeswehr)

Fremrykking på trange veier, med kilometerlange kolonner med stridsvogner gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Dels var ikke general Gamelin klar over situasjonen, dels var allierte bombefly opptatt i Belgia. Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Meuse. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten. Franskmennene anså ikke den ekstra tidsbruken som problematisk, da man antok at den tyske siden ville ha samme begrensninger. De første tyske enhetene nådde den franske forsvarslinjen ved elven Meuse sent på ettermiddagen den 12. mai. De tre panserkorpsene i armégruppe A, skulle krysse elven ved tre brohoder; Sedan i sør, Monthermé 20 kilometer nordvest, og ved Dinant og Houx (i Yvoir, 5 kilometer nord for Dinant), ytterligere 50 kilometer nordover.

Sedan, det svakeste franske punktet

Utdypende artikkel: slaget ved Sedan (1940)

Ved Sedan var det forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Meusedalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF), en del av 55. infanteridivisjon (55e DI). I det mest utsatte området, den nordlige delen av Meuse ved Sedan, var det imidlertid hverken bunkere eller minefelt. Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI), også en grad B. divisjon, og ble satt inn øst for Sedan. Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel, og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer. Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til de tyske styrkenes utfordring med transport anså ikke ville skje før 20. mai. Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at de første tyske enhetene kom frem til elven Meuse den 12. mai, på den tredje dagen av invasjonen.

Den 13. mai gjennomførte det tyske XIX panserkorps under general Heinz Guderian tre krysninger av elven Meuse nær Sedan med 1., 2., og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. De tyske styrkene var underlegne i artilleri (1:3 i forhold til de franske forsvarerne). I stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen. Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2, gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett. Luftwaffe satte inn totalt 1500 fly (600 bombefly; He 111, Do 17, Ju 88; 250 stupbombere, Ju 87; 500 jagerfly, Me 109; 120 tunge jagerfly, Me 110) til støtte for kampgruppe Kleist, de fleste av de ved Sedan. Antall tokt er ukjent, og tapene på fransk side var beskjedne (rundt 50 mann), men den psykologiske effekten på de franske forsvarerne var avgjørende.

Franskmennene ser virkelig ut til å ha mistet all sunn fornuft! Hvis ikke, så kunne og ville de ha stoppet oss!

Generaloberst Fedor von Bocks krigsdagbok, 13. mai 1940, etter pansergruppe Kleists krysning av elven Meuse ved Sedan

I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene.

Denne «panikken ved Bulson» inkluderte divisjonens artilleri, slik at de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen. Knappe 4 tropper (rundt 200 soldater) hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker. De tyske tapene ved Sedan var beskjedne, rundt 120 døde og 400 sårede.

De tyske brohodene burde i seg selv ikke vært katastrofale, ifølge professor Julian T. Jackson, det som var fatalt var den trege franske responsen på det tyske gjennombruddet. Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI i retning mot det tyske brohodet ved Sedan. De tyske styrkene på vestbredden av Meuse ved Sedan var fremdeles få, og utsatt ved et resolutt fransk angrep. Men de franske styrkene rykket forsiktig frem, og angrepet ble slått tilbake ved Bulson (en landsby 7 kilometer sør for Sedan) av tyske infanterister og stridsvognstyrker som hadde passert elven Meuse på den første tyske pongtongbroen ved Gaulier i Sedan.

General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Meuse skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep RAF broene med Fairey Battle og Bristol Blenheim bombefly. Til tross av RAFs største tap noensinne, om lag 62 %, ble ikke broene ødelagt. I tillegg til tyske jagerfly ble broene forsvart av 303 tyske luftvernkanoner, general Guderian hadde konsentrert mesteparten av luftvernskytset til de tyske styrkene i området der.

• Den tyske invasjonen og det vest-allierte nederlaget
• 
  Tyske fallskjermsoldater lander i Nederland, 10. mai 1940

  Foto: H. Lamme
• 
  Ødelagt tysk Junkers Ju 52 transportfly i Nederland, tapene for disse flyene var store

  Foto: Red4tribe
• 
  Den nederlandske byen Rotterdam etter tysk bombing i 1940
• 
  Forlatte franske Char B1 bis stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater
• 
  Tyske stridsvogner, Panzer I og Panzer II rykker frem

  Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-382-0248-33A / Böcker / CC-BY-SA 3.0
• 
  Tysk militært transportglidefly, DFS 230, samme type som brukt ved erobringen av fort Eben-Emael

  Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-567-1519-18 / Stöcker / CC-BY-SA 3.0
• 
  Tysk Junkers Ju 87 slipper bomber
• 
  Mange tokt for å støtte tyske bakkestyrker gikk til biplanet Henschel Hs 123, fotografert i 1937
• 
  Fransk Char B1 bis, den kraftigste og best pansrede stridsvognen til da

  Foto: Willi Ude
• 
  Britisk én motors bombefly, Fairey Battle, mange slike fly ble skutt ned ved angrep på de tyske pongtongbroene ved Meuse
• 
  Farey Battle beskyter tysk transportkolonne
• 
  8,8 cm FlaK luftvernkanon på museum i Finland, de ble brukt både mot fly og stridsvogner
• 
  Tysk pontongbro, over Meuse, ved Floing, nær Sedan

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Fronten 16. mai, og fremrykking siden den 10. mai. (større kart)

  Kart: United States Military Academy, History Department
• 
  Tyske panservogner krysser en elv i Frankrike, over pontongbro

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1991-042-32A / CC-BY-SA 3.0
• 
  General Erwin Rommel, med noen av sine offiserer under slaget om Frankrike

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1972-045-08 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Kampene ved Montcornet 17. mai 1940

  Kart: Rr016

  (større kart)
• 
  Tyske soldater poserer foran Arc de Triomphe du Carrousel i det tyskokkuperte Paris, 1940

  Foto: John N.
• 
  Franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque
• 
  Tropper evakuert fra Dunkerque ankommer Dover, 31. mai 1940

Kollaps ved elven Meuse

Guderian med Enigma krypteringsmaskin

Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-769-0229-12A / Borchert, Erich (Eric) / CC-BY-SA 3.0

Kommandant for XIX panserkorps, general Heinz Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet ved Sedan til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general Ewald von Kleist, beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armegruppe A, denne ordren. I praksis medførte den at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte ordren, utvidet området han kontrollerte mot sør, og begynte et selvstendig fremstøt med panserstyrker mot vest. Ifølge historikerne Julian T. Jackson og Karl-Heinz Frieser var Guderians selvstendige fremstøt den 14. mai avgjørende i felttoget. Hans initiativ dro resten av hæren med seg, da seieren kom delvis fordi den tyske overkommandoen i perioder mistet kontrollen.

De franske styrkene hadde den 14. mai fremdeles en mulighet for et motangrep. De tyske 1. og 2. panserdivisjonene hadde begynt fremrykking vestover, mens 10. panserdivisjon fremdeles ikke var over Meuse. Muligheten forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt, ifølge Frieser ved en feilvurdering av divisjonens kommandant, general Flavigny. I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Maginotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over landsbyen Stonne (om lag 17 kilometer sør for Sedan). I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i en serie kamper om landsbyen Stonne, som varte fra 15. til 18. mai. Huntziger anså slaget som en defensiv suksess, og begrenset sine styrker til å sikre 2. armées flanke.

Kampene om Stonne var blant de hardeste under felttoget. Fransk seier ville gitt gode observasjonsmuligheter for kontroll med fransk artilleribeskytning av det tyske brohodet ved Sedan. Guderians ordre om fremrykking, som var et offensivt forsvar av brohodet ved Sedan, ledet til fransk feiltolkning av situasjonen. General Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, antok at det tyske hovedfremstøtet ville gå sørover, for å ta Maginotlinjen bakfra. Etter nederlaget ved Stonne evakuerte han derfor store deler av sin 2. armé sørover mot Inor, og oppga det befestede området ved Mouzon. Med det ble den tyske åpningen ved Sedan utvidet fra 6 til 30 kilometer.

Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XV panserkorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armé hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, og hadde blitt drevet tilbake av tysk infanteri. Det ga general Rommel en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet. Den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstoffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap påført de tyske styrkene, av de kraftige franske stridsvognene. Fremrykkingen til Rommels 7. panserdivisjon, sammen med general Kemps 6. panserdivisjon i senter av fronten og Guderians XIX panserkorps i sør, førte til fullstendig kollaps av den franske fronten ved Meuse.

Alliert reaksjon på tysk gjennombrudd

Pansergruppe Kleist

Under felttoget i Polen opererte panserstyrkene sammen med vanlige infanteridivisjoner, og kunne i høyden være fortropp for de. For invasjonen i Frankrike etablerte Wehrmacht et helt nytt konsept, panserdivisjoner og motoriserte tropper ble konsentrert i en armé, benevnt som pansergruppe Kleist. Den besto av 5 panserdivisjoner og tre motoriserte divisjoner, fordelt på tre korps, under kommando av general (tysk: General der Kavallerie) Ewald von Kleist

Ved begynnelsen av angrepet 10. mai, måtte Pansergruppe Kleist tilbakelegge 170 kilometer, fra den krysset den tyske grensen, til den var ved elven Meuse. Pansergruppe Kleist var i stor grad selvstendig, og hadde egen logistikkenhet.

De tyske panserstyrkene var i en utsatt posisjon, var tynt fordelt, og hadde lite brennstoff. Besetningene var slitne, og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet (mellom 100–120 kilometer avstand). Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem. Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven, og var preget av defaitisme. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren Paul Reynaud til den britiske statsministeren Winston Churchill og utbrøt: «Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under første verdenskrig, bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt.

Dagen etter, den 16. mai, fløy Churchill til Paris. Han forsto alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin. Senere beskrev Churchill dette som en av de største overraskelsene han hadde opplevd i sitt liv. Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, noe Gamelin avviste ved å svare: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».

Vi hadde 3 000 stridsvogner, det samme som tyskerne. Vi brukte dem i ett tusen grupper på tre i hver, tyskerne i tre grupper på tusen i hver.

Den franske generalen Charles Delestraint (1879–1945) om årsaken til nederlaget.

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve sør for det tyske angrepet mot den engelske kanalen, sammen med en reorganisert 7. armé under general Aubert Frère. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekke ut fra Maginotlinjen, for å blokkere hva de antok var tyskernes fremstøt mot Paris. Oberst Charles de Gaulle, som kommanderte 4. DCR, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør, ved Montcornet. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai hadde en viss innledende fremgang mot en mindre tysk styrke, men ble så stoppet (blant annet med tysk bruk av 8,8 cm FlaK luftvernkanoner mot franske stridsvogner). Angrepet endret ikke helhetsbildet av tysk fremrykking mot Den engelske kanal.

Tyske panserstyrker mot Den engelske kanal

Media, fra intetsigende til inferno

Media på begge sider var strengt kontrollert, allierte journalister ble holdt langt fra grenseområdene under liksomkrigen (perioden september 1939 til mai 1940). De ble fulgt av offiserer og deres rapporter ble sensurert. Britene gjorde unntak for amerikanske journalister, for å vinne USAs sympati for alliert side. Myndighetene forventet positive historier for å bygge opp moralen. Flere krigskorrespondenter fant oppdraget meningsløst og ba seg overført til andre poster.

Etter den tyske invasjonen 10. mai forsøkte både franske og britiske myndigheter i dagene etter å tone ned den tyske fremrykkingen. Først ved gjengivelse av tyske meldinger meldte britiske aviser den 15. mai om tyske påstander om å ha krysset elven Meuse. Den 17. mai meldte BBC at allierte styrker var i den mest utsatte posisjon siden den tyske våroffensiven i 1918, under første verdenskrig. Den 28. mai ble britene gjennom 9 o'clock news på BBC forklart hvor alvorlig situasjonen var for BEF.

Den 16. mai rykket totalt 6 tyske panserdivisjoner frem vestover, i en bredde på 40 kilometer, blant lederne var generalene Guderian og Rommel, de avanserte så raskt de kunne. Mesteparten av de tyske infanterisoldatene rykket frem til fots, og var 100–120 kilometer bak panserstyrkene. Det gjorde Walther von Brauchitsch (øverstkommanderende for Wehrmacht) og Gerd von Rundstedt (øverstkommanderende for armégruppe A), svært bekymret for et alliert angrep på de tyske flankene. Guderians styrker nådde elven Oise, 100 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven Sambre ved Landrecies, 100 kilometer fra hans brohode over elven Meuse, ved Dinant.

Ved fortielse og bevisst ulik tolkning av ordre om å stoppe, ignorerte kommandantene for de tyske panserstyrkene sine overordnedes forsøk på å bremse fremrykkingen vestover mot Abbeville (fransk by nær den engelske kanal). Den tyske fremrykkingen ville avskjære hele den franske 1. armégruppe og British Expeditionary Force (BEF) fra resten av Frankrike. En rasende Ewald von Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai, og etter en opphetet diskusjon ved landsbyen Montcornet, ble Guderian fristilt fra sine plikter. Gerd von Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne von Kleists fristilling av Guderian. De fremskutte tyske panserstyrkene brukte dagene med beordret stopp, 17. og 18. mai, for å komme seg etter den raske fremrykkingen. Stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken.

Føreren er forferdelig nervøs. Skremt av sin egen suksess, er han redd for å ta sjanser, og vil derfor holde oss igjen... [han] fortsetter å bekymre seg for den sørlige flanken. Han raser og skriker at vi er i ferd med å ødelegge hele felttoget, og at det leder oss til nederlag.

General Franz Halders dagbok, 17. og 18. mai 1940, om diktatoren Adolf Hitlers reaksjon på fremrykkingen

Den 19. mai vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak. De allierte styrkene i nord fikk 16. mai ordre fra overkommandoen om å trekke seg tilbake til bak elven Escaut (nederlandsk: Schelde). Omtrent på denne tiden fanget de allierte styrkene en tysk offiser, som bekreftet at målet for det tyske angrepet ikke var Paris, men å avskjære de allierte styrkene nord i Frankrike og i Belgia. Etter pausen på to dager fortsatte de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjonene og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven Somme ved Abbeville. Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles-sur-Mer, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i Den engelske kanal. Derved var 16 franske og 9 britiske divisjoner i Belgia og det nordlige Frankrike isolert. De allierte styrkene var stengt inne i en lomme som var 200 kilometer lang og 140 kilometer dyp.

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen. Den 20. mai hadde sjefen for den britiske generalstaben, general Ironside, møte med general Gort, sjef for BEF, i hans hovedkvarter i Lens. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den franske nordlige armégruppe med dette, og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene. General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot Amiens. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven Escaut (nederlandsk: Schelde), så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv. Generalstabssjef Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne, og beordret umiddelbare anti-invasjonstiltak.

Akkurat nå, ser det ut som den største militære katastrofen i historien.

General William Ironside, sjef for det britiske imperiets generalstab, om den allierte situasjonen den 17. mai 1940

Luftwaffes Fliegerkorps VIII under general Wolfram von Richthofen satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. De tyske panserstyrkene dro nytte av bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, liaisonoffiserer utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt.

Weygandplanen, for lite, for sent

Stridsvogner og infanterister

Det er en militær grunnsetning at samvirke mellom stridsvogner og infanteri trengs, både for å forsvare stillinger, og for å holde landområder. Under det tyske gjennombruddet var det få infanterister involvert, noen tyske motoriserte infanteribataljoner, og noen franske motoriserte infanterikompanier.

De tyske panserdivisjonene besto dels av infanterister, oppsetningen var en tankbrigade med to regimenter, totalt 561 stridsvogner (et antall som ofte var teoretisk), og to motoriserte infanteriregimenter. En panserdivisjon hadde også støtte-elementer som infanteri, soldater på motorsykkel for rekognosering, ingeniør- og sambandsstyrker.

Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt, og general Maxime Weygand (1867–1965) overtok hans stilling. For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen. Ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til Den engelske kanal avskjæres fra infanteridivisjonene som fulgte etter de. På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred. På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR. Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1 200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en utsatt situasjon. Etter den raske fremrykkingen var mange av de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere. Både sør og nord for de tyske styrkene kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til Ieper den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen.

Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven, og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene. Slaget om Arras viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen Matilda. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte 88 mm antiluftskyts og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner.

Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover, mot Cambrai, og hadde innledende suksess. Det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og med støtte fra Luftwaffe ble angrepet slått tilbake av den tyske 12. infanteridivisjon. Dagen etter, den 23. mai, rykket Guderians XIX panserkorps nordover mot kanalbyene Boulogne og Calais, bak de allierte styrkene i nordøst.

• Tysk fremrykking til Den engelske kanal
• 
  Fremrykking, 16. til 21. mai 1940 (stor versjon)

  United States Military Academy, History Department (kart)
• 
  Tysk soldat får førstehjelp

  Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-054-1531-11
• 
  Situasjonen 4. juni og offensiven siden 21. mai (stor versjon)

  Kart: United States Military Academy, History Department
• 
  Britiske Hawker Hurricane jagerfly i Frankrike, fra No. 87 Squadron RAF
• 
  Utviklingen fra 4. juni til 12. juni (stor versjon)

  Kart: United States Military Academy, History Department
• 
  Tyske soldater i Paris juni 1940, parade med hest

  Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-126-0350-26A / Fremke, Heinz / CC-BY-SA 3.0
• 
  Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940. stor versjon

  Kart: United States Military Academy, History Department
• 
  Flyktninger, 19. juni 1940

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1971-083-01 / Tritschler / CC-BY-SA 3.0

BEF ved Dunkerque, redning for britene, fortapelse for franskmennene

Hvorfor stoppet panserstyrkene?

Ordren om å stoppe de tyske panserstyrkenes angrep mot Dunkerque, har blitt mye diskutert i ettertid. Det bidro til at British Expeditionary Force (BEF) klarte å evakuere mesteparten av sine styrker fra Frankrike.

Den 23. mai var tyske panserstyrker 15 kilometer fra Dunkerque, og var over det siste naturlige hinderet, elven Aa. Noen timers fremrykking mot svake allierte styrker, og den siste alliertkontrollerte kanalhavnen var inntatt. Divisjons- og korpskommandantene i panserstyrkene ville angripe videre, men ble stoppet av general Gerd von Rundstedt, (sjef armégruppe A). Han var redd for at panserstyrkene skulle gå i en felle. Overkommandoen, ved Halder, hadde bedre oversikt og ville fortsette angrepet, men Hitler bekreftet stoppordren dagen etter, den 24. mai. Stoppordren ble løftet den 26. mai, men da var det for sent.

En rekke argumenter har blitt fremsatt for å forklare Hitlers støtte til stoppordren; at Luftwaffe skulle ta seg av saken, at britene ikke skulle ydmykes, at terrenget ikke passet for panserstyrker osv. I en gjennomgang av de ulike argumentene mener historikeren Karl-Heinz Frieser den egentlige grunnen var at Hitler ønsket å vise generalene i Wehrmacht hvem som bestemte. I bakgrunnen var også en strid mellom tradisjonelle og mer progressive generaler.

Utdypende artikler: operasjon Dynamo og slaget om Dunkerque

Om kvelden den 23. mai beordret øverstkommanderende for BEF, general Gort, retrett fra Arras, for å redde de to britiske divisjonene der fra utslettelse. Med det var Weygandplanen ikke lenger realistisk. General Weygand anså den britiske retretten som forræderi, og prøvde å legge skylden for planens manglende iverksettelse på general Gort.

Kun et mirakel kan redde BEF nå og slutten kan ikke være langt unna! ... Det er to uker siden den tyske offensiven startet og suksessen de har oppnådd er ikke annet enn fenomenal. Det er ingen tvil om at de er vidunderlige soldater.

Generalløytnant Alan Brooke, sjef for 2. korps i britiske BEF, i sin dagbok, 23. mai 1940

Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon Boulogne-sur-Mer. Den franske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, mens 4 368 britiske soldater ble evakuert. Den britiske beslutningen om å trekke seg tilbake fra byen ble senere sterkt kritisert av franskmennene. Den 24. mai angrep 1. tyske panserdivisjon Calais. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet. Beleiringen av Calais varte i 3 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 26. mai. Wehrmachts 1. panserdivisjon var klar for å angripe Dunkerque den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før. Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og omdiskuterte under hele andre verdenskrig.

I løpet av de neste dagene vil vi miste praktisk talt alle våre trente soldater – med mindre et mirakel hjelper oss.

General William Ironside, sjef for det britiske imperiets generalstab, i sin dagbok, 25. mai 1940

Omringet av de tyske styrkene innså general Gort, sjef for BEF, den 25. mai at britiske styrker måtte evakueres og trekke seg tilbake til området ved Dunkerque. Evakuering av BEF ble akseptert av den britiske overkommandoen dagen etter. Sammen med franske styrker etablerte BEF en forsvarslinje (perimeter) rundt Dunkerque, hvor tyske styrker ble forsøkt holdt tilbake så flest mulig kunne evakueres. Området det allierte kontrollerte var om lag 90 km langt, men kun rundt 28 km bredt, og sårbart for tyske forsøk på å avskjære styrkene fra kanalhavnene.

Den 25. mai informerte general Weygand det franske krigskabinettet at han holdt på å etablere en siste forsvarslinje bak elvene Somme og Aisne (senere kjent som Weygandlinjen). Gitt tysk overmakt mente han de franske forsvarerne hadde små muligheter for å lykkes, og uttrykte at det var viktig å spare hæren fra total utslettelse, for å unngå anarki i landet. Med andre ord så antydet han behovet for en våpenhvile og at Frankrike måtte oppgi kampen.

De allierte begynte Operation Dynamo, og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, Pas-de-Calais og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble i alt 218 000 britiske og 120 000 franske soldater, totalt 366 162 reddet av Royal Navy, (andre kilder oppgir 338 226) de fleste av de franske returnerte til Frankrike.

Hadde BEF blitt utslettet i Nord-Frankrike, er det vanskelig å se hvordan Storbritannia kunne fortsatt å kjempe, og med Storbritannia ute av kampen, er det enda vanskeligere å se hva kombinasjon av hendelser som kunne forent USA og Stalins Russland i å utfordre Hitler.

Historikeren Alistair Horne (1925–2017), i boken To Lose a Battle

Under slaget om Dunkerque utførte RAF totalt 2 739 tokt med jagerfly, mens Luftwaffe i alt fløy 1 882 tokt med bombefly og 1 997 tokt med jagerfly. En annen kilde oppgir at RAF fløy 2200 tokt med jagerfly, og mistet 87 fly, mens Luftwaffe fløy over 3000 tokt med jagerfly og mistet 36 av dem. Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 272 allierte skip av ulik størrelse ble senket, med en samlet tonnasje på 126 000 bruttotonn. Totalt 9 allierte jagere ble senket, og 19 av jagerne som deltok under evakueringen fikk store skader.

Tyske styrker sør for Somme

Vi har gått til krig med en hær fra 1918 mot en tysk hær fra 1939. Det er ren galskap.

General Maxime Weygand (1867–1965), sjef for den franske hæren, til statsminister Paul Reynaud (1878–1966), 25. mai 1940

Etter sammenbruddet av Weygandplanen 23. mai (det allierte forsøket på å bryte gjennom de tyske linjene, så styrker nord i Frankrike fikk kontakt med styrker i sør, og avskar tyske styrker i vest), forsøkte den franske overkommandoen å etablere en ny forsvarslinje sør for elven Somme. Franske styrker prøvde å drive tyske styrker tilbake fra de seks brohodene de hadde erobret over elven, blant de Saint-Valery-sur-Somme, Abbeville, Amiens og Péronne. Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens. Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Franske styrker under general kommando av Charles de Gaulle angrep både 28. og 30. mai, presset de tyske forsvarerne noe tilbake, men klarte ikke å få kontroll over hele området på den sørlige bredden av Somme. De tyske styrkene fikk gode resultater ved å bruke 8,8 cm FlaK luftvernkanoner mot franske stridsvogner. Et siste forsøk ble gjort med en blanding av britiske og franske styrker 4. juni, men de tyske forsvarerne av brohodet avviste igjen det allierte angrepet. Det allierte motangrepet ved Abbeville endte med tap av over 200 stridsvogner, og flere tusen soldater, uten at det tyske brohodet ble erobret.

Juni: «Fall Rot», tysk angrep på resten av Frankrike

Utviklingen fra 4. juni til 12. juni (stor versjon)

Kart: United States Military Academy, History Department

De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt nordøstover (Nord-Frankrike og Belgia) og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen, totalt 16 franske og 9 britiske divisjoner. Det franske flyvåpnet, Armée de l'air, hadde fremdeles mange fly, men stor mangel på både piloter og bakkemannskap. Med et dårlig fransk varslingssystem mot tyske flyangrep (de hadde ikke noe tilsvarende det britiske Dowdingsystemet), kun 3 skvadroner med britiske Hurricane jagerfly og numerisk tysk overvekt, ba de franske myndighetene britene om vesentlig flere fly. General Vuillemin, sjef for Armée de l'air, anmodet om 20 skvadroner med britiske jagerfly. Britiske myndigheter avviste det franske kravet, RAF hadde allerede tapt flere hundre Hurricane jagerfly i Frankrike, og valgte etter råd fra air chief marshal Hugh Dowding å holde sine fly i beredskap for å møte et tysk angrep mot Storbritannia. Til tross for totalt tap av 338 fly, og en rekke andre fly skadet eller med mekaniske problemer, hadde Luftwaffe over 500 Bf 109E jagerfly, over 200 Ju 87 Stuka bombefly og 700 andre bombefly tilgjengelig ved fronten i Frankrike 4. juni 1940.

Den franske øverstkommanderende, general Maxime Weygand, hadde totalt 60 franske og fem allierte divisjoner (fra Polen, Tsjekkoslovakia og Storbritannia). Ifølge historikeren Alistain Horne hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, mot 49 allierte divisjoner, altså 2:1 overvekt. Ifølge historikeren Robert Forczyk var det faktiske antallet tyske divisjoner tilgjengelig for «Fall Rot» 90, hvorav 50 av de var disponert i første linje. Det ga styrkelikevekt der kampene begynte, men Wehrmacht hadde et solid overtak i 12:1 når det gjaldt reserver.

Weygandlinjen, franske styrkers siste skanse

General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra den nordlige enden av Maginotlinjen i øst, til elven Sommes utløp i Den engelske kanal i vest, med en sterkt redusert fransk hær og med lite alliert støtte. Frontlinjen, den såkalte Weygandlinjen, var på om lag 360 kilometer, og støttet seg på elvene Aisne i øst og Somme i vest. I motsetning til de tyske angriperne hadde ikke general Weygand noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, fremst av de general Weygand, mens offiserer av lavere grad og soldatene syntes å ha hatt høy moral og motivasjon i begynnelsen av juni.

Den sentrale delen av den franske fronten ble forsvart av armégruppe 3 (GA3, fransk: groupe d’armées n° 3), under general Benoît Besson (1876–1969). GA3 hadde 27 infanteridivisjoner, som skulle dekke 275 kilometer front, hver divisjon måtte holde en større sektor enn hva fransk militær doktrine tilsa. Til høyre for GA3 var GA4 (fransk: groupe d'armées n° 4) under general Charles Huntziger (1880–1941). GA4 var i stilling langs elven Aisne. GA4 besto av 2. og 4. armé, ble etablert som enhet så sent som 3. juni, og bidro til manglende kommandostruktur på fransk side, så nær det tyske angrepet. GA2 (fransk: groupe d'armées n° 2), med 4 arméer under general André Gaston Prételat (1874–1969) var i øst, i det kommende tyske angrepet ble de nesten kun tilskuere. Med styrkene i Maginotlinjen var mer enn halvparten av den franske hæren satt på sidelinjen i den andre og siste kampen.

Vi kan stå imot tyskerne og det vil føre til seier. Husk deres historie, husk deres kjære, og gjør deres plikt. Leve Frankrike!

Appell fra en offiser til franske soldater ved Weygandlinjen, før det tyske angrepet 5. juni 1940

General Weygand beordret den 24. mai at defensive posisjoner skulle på plass, og i de få dagene de hadde til rådighet, arbeidet de franske forsvarerne ved elvene Somme og Aisne frenetisk med å etablere en forsvarssone. Sivile ble evakuert fra et område på minst 8 kilometer fra frontlinjen, og ulike stillinger med kanoner, skyttergraver og skjulte maskingevær ble konstruert. Selv om andre forsvarslinjer videre sørover var mulig, var Weygandlinjen ment som mer enn fartsdump, det var her det tyske angrepet måtte stoppes. Samtidig var det ikke forberedt noen posisjoner som den utsatte armégruppen GA3 kunne falle tilbake på. Ordre ble gitt om forsvar som soldater, ifølge historikeren Robert Forczyk, gjenkjenner som oppdrag hvor man må «dø på stedet». Weygandlinjen var stedet hvor den tyske fremrykkingen måtte stoppes.

Sterk fransk motstand

Moralen blant de franske forsvarerne av Weygandlinjen var sterk, gjennom appeller fra offiserene hadde soldatene fått klar beskjed om at de tyske angriperne måtte stoppes. Tapstall fra hele felttoget viser også at mens under første fase (Fall Gelb) var den tyske tapsraten om lag 2500 soldater per dag, så økte den til omtrent det dobbelte i perioden 4. til 18. juni.

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot de franske forsvarslinjene langs elven Somme. Wehrmachts stabssjef Franz Halders plan for felttoget var tre koordinerte fremstøt som skulle frarøve Frankrike sine siste styrker, isolere Paris, og føre til fransk kollaps. Armégruppe B i vest (høyre flanke) begynte angrepet, mens armégruppe A i øst (venstre flanke) skulle følge opp et par dager etter. Fransk motstand var særlig sterk ved Amiens. Den tyske 10. panserdivisjon under general Ferdinand Schaal mistet 100 stridsvogner første dag (ødelagt eller skadet), og hadde kun 90 stridsvogner igjen. Grunnet den sterke franske motstanden ved Peronne ble panserkorpsene XIV og XVI (Gruppe Kleist) trukket ut, og omdisponert for et angrep lenger øst, over Aisne. Bortsett fra forsvaret av kringvernet ved Dunkerque, var dette den eneste gangen under felttoget at franske styrker tok det operasjonelle initiativet fra tyske styrker.

I et møte med regjeringen den 6. juni sa den franske statsministeren, Paul Reynaud, at om Somme-Aisne linjen ble tapt måtte Frankrike om nødvendig fortsette kampen fra sine områder i Nord-Afrika. Dette ble avvist av general Weygand som meningsløst. Det eneste Weygand var åpen for var å prøve å holde Paris, og en forsvarslinje ble forsøkt etablert (kjent som Chauvineau-linjen, etter general Narcisse Chauvineau som ledet arbeidet med den).

Den 7. juni fikk general Hoths XV korps et avgjørende gjennombrudd ved Amiens. Det førte til at en kile på over 20 kilometer åpnet seg mellom de franske styrkene sørøst for Amiens, og de franske og britiske styrkene i sørvest. De britiske styrkene trakk seg tilbake mot Le Havre og Saint-Valery-en-Caux. Le Havre ble overgitt den 13. mai, etter 11 tusen britiske soldater var evakuert i Operation Cycle. Med det var aktiv britisk deltakelse i Frankrike i hovedsak over. Den franske 9. armé (underlagt GA3) var nå også utslettet, bare 8 dager etter «Fall Rot» begynte.

Italia med i krigen, når den nesten var over

I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte Italia krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni.

Det er bare rett og rimelig. De var på vår side i den forrige krigen.

Nedlatende utsagn fra Winston Churchill (1874–1965), om Italias deltakelse på Tysklands side, i første verdenskrig hadde de bidratt på Storbritannias side, uten suksess.

Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og bortsett fra noen få bombetokt, gikk den italienske hæren først til angrep 21. juni. De italienske styrkene hadde lite fremgang i de få dagene krigen varte. Under ledelse av feltmarskalk Rodolfo Graziani okkuperte de en liten del av den franske rivieraen. Den eneste franske byen de italienske styrkene klarte å innta var Menton, om lag 3 kilometer fra grensen.

Weygandlinjen svikter, Frankrike faller

RAF jagerfly og kamp fra koloniene

Den britiske historikeren Julian T. Jackson mener den fransk-britiske uenigheten om flere jagerfly fra RAF bunnet i ulike syn på krigens utvikling. Mens franskmennene anså krigen som tapt, at britene også måtte overgi seg, og det da ikke var vesentlig om RAF mistet flertallet av sine jagerfly i Frankrike, ville britene kjempe videre.

Hvorvidt Frankrike skulle fortsette kampen fra koloniene ble også preget av mange politiske og militære lederes oppfatning at britene også snart måtte gi opp. I tillegg lå splittelsen i det franske samfunnet under. Konservative offiserer som general Weygand fryktet oppstand på venstresiden, tilsvarende det som skjedde ved opprettelsen av Pariskommunen etter det franske nederlaget i den fransk-tyske krig (1870–1871).

Paris ble bombet av det tyske Luftwaffe for første gang 3. juni, med 254 døde og 652 sårede, bombingen førte til en panikkbølge i den franske hovedstaden. Den 9. juni angrep armégruppe A i øst, med tre arméer langs en 80 kilometer bred front. Det var to angrepspunkter, ett på hver side av byen Rethel. Etter hard fransk motstand, hvor særlig general Jean de Lattre de Tassignys 14. infanteridivisjon kjempet hardt, klarte tyske infanterister å erobre brohoder og bygge pontongbroer over elven Aisne. Samme dag økte antallet flyktende sivile fra Paris kraftig. Dagen etter, 10. juni, trengte general Heinz Guderians panserstyrker sørover, igjen til tross for hard fransk motstand. Etter to dagers kamp led GA4 et avgjørende nederlag ved Aisne, og måtte begynne retrett. I vest hadde GA3 en like vanskelig posisjon, de to armégruppene måtte trekke seg tilbake under tysk angrep, og uten å ha nye forsvarslinjer klargjort.

Den 10. juni flyktet den franske regjeringen til Loiredalen, etter Weygand erklærte overfor Reynaud at han ikke kunne forsvare Paris. Han ga imidlertid ikke beskjed om det til forsvarerne av Chauvineau-linjen, som fortsatte kampen mot tyske styrker. Churchill reiste til Frankrike, og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briare, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Churchill avviste overføring av ytterligere jagerfly, da britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Reynaud ga beskjed til Churchill at Weygand ønsket en våpenhvile. Under møtet forsikret den franske admiral François Darlan at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Ved avslutningen av møtet syntes det tydelig som begge land var i ferd med å oppgi alliansen, og konsentrere seg om nasjonale interesser.

Etter å ha fått melding om fremstøt av tyske styrker i den nedre delen av elven Seine og i Champagne beordret Weygand en generell retrett den 12. juni. Alle tre armégruppene (GA3, GA4 og GA2) skulle trekke seg tilbake 150 kilometer, bak elven Loire, bare styrkene i Maginotlinjen og i det sørlige Frankrike skulle bli i sine stillinger. Samme dag, i det første regjeringsmøtet etter evakueringen fra Paris, informerte Weygand sjokkerte regjeringsmedlemmer at hans syn var at kampen var tapt, og at Frankrike måtte søke Tyskland om våpenhvile. Den 13. juni trakk GA3 seg ut av området ved Paris, og Paris ble erklært for åpen by. Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris. Det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen (første gang var i 1871, under den fransk-tyske krig).

12. juni 1940. Jeg traff André Maurois i dag tidlig. Han forlot Paris i går. Han sa at aldri før i livet hadde han opplevd slik smerte som han gjorde ved å se Paris avslappet en fin sommerdag og innse at han kanskje aldri ville se byen igjen. Jeg har så medfølelse med franskmennene. Paris er for dem hva landlige områder er for oss. Om vi kunne sanse at landeveiene i Devonshire, klippene ved Cornwall og vårt eget uprangende England var konsentrert på ett sted og antakeligvis ville bli utslettet, ville vi følt all verdens fortvilelse.

Politikeren og forfatteren Harold Nicolson (1886–1968) til sin dagbok

Samtidig som tyske panserstyrker under general Guderian rykket frem mot den fransk-sveitsiske grensen i sør, angrep 7 divisjoner fra generaloberst Ritter von Leebs armégruppe C, mot Maginotlinjen den 14. juni. Til tross for reduserte franske styrker møtte angrepet sterk motstand.

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske Armée de l'air forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og nedskutte flyvere ikke kunne erstattes. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt spillerom, det angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.

Den franske regjeringen bestemte i et møte den 15. juni å be USA gripe inn på alliert side. Dette ble avvist dagen etter av amerikanerne. Samme dag, den 16. juni, foreslo den britiske regjering at Frankrike og Storbritannia skulle slutte seg sammen i en union, og sammen fortsette kampen mot Tyskland. Da flertallet i den franske regjeringen avviste det britiske forslaget, gikk Paul Reynaud av som statsminister, og Philippe Pétain overtok stillingen. Dagen etter, 17. juni, talte Pétain til det franske folk over radio og erklærte at Frankrike var i ferd med å avslutte kamphandlingene ved å inngå våpenhvile med Tyskland.

Vi hørte nyhetene på en radio som hadde blitt satt ut på et lite bord i et landsbytorg ... Det var hundrevis av mennesker som lyttet, alle presset sammen på et lite område, men det var fullstendig stillhet under Pétains tale. Det var ingen lang tale, men den ble mottatt med sjokk, ikke glede. I noen sekunder etter han hadde avsluttet talen, fortsatte stillheten – men så brøt de forsamlede ut i en opphisset samtale. Noen gråt mens andre gikk vekk for å sitte på gresset, fortapt i sine egne tanker.

Julianne Deros, 16 år gammel, flyktning, sammen med sin mor, fra Paris

Etter Pétains tale kollapset den franske motstanden. Regjeringens kunngjøring dagen etter, den 18. juni, hvor den erklærte at alle byer med befolkning over 20 000 skulle erklæres åpen by og ikke forsvares, bidro ytterligere til å markere at kampen var over.

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike ble gjennomført av Royal Navy mellom 15. og 25. juni ved operasjon Ariel. Totalt ble nær 200 tusen britiske og allierte soldater, og noe utstyr, fraktet til Storbritannia. Den 16. juni klarte den tyske 33. infanteridivisjon å erobre en intakt bro over Loire ved Orléans, med det var den siste franske forsvarslinjen tapt. 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500 000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen. Kampene fortsatte i dette området inntil general André Gaston Prételat, kommandant for GA2 (andre franske armégruppe), ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.

Etterspill

Nederlagets konsekvenser, for Frankrike

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. juni. Da han tiltrådte som fransk statsminister ble Philippe Pétain støttet av flertallet av befolkningen i Frankrike. I Tyskland ble seieren over Frankrike feiret. Diktatoren Hitler og hans regime nådde en topp i popularitet som senere aldri ble overgått. Det franske nederlaget var en katastrofe for demokratiet i Europa.

USA, fra nøytral til massiv opprusting

Frem til Frankrikes fall i juni 1940 var amerikansk utenrikspolitikk preget av isolasjonisme. USA skulle ikke igjen bli dratt inn i en meningsløs europeisk krig, som i 1917, hvor landet ble med i første verdenskrig på britisk og fransk side. For å sikre at USA ikke ble innblandet i konflikter ble flere lover vedtatt i mellomkrigstiden, de såkalte nøytralitetslovene, som blant annet hindret eksport av våpen til krigførende land.

Så sent som våren 1940 var USAs hær kun en tredjedel av Belgias, mens flyvåpenet hadde 150 jagerfly og 50 tunge bombefly. Kongressen reduserte i april 1940 utkastet til nytt forsvarsbudsjett med 10 %. Den tyske invasjonen av Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike endret den amerikanske holdningen radikalt. Sommeren 1940 begynte Kongressen å bevilge enorme midler for militær opprustning, så snart presidenten spurte om det. USAs forsvarsbudsjett ble femdoblet i 1940, til 10,5 milliarder dollar.

'Hvis en økning i følelse for Adolf Hitler fremdeles var mulig, har det blitt virkelighet med tilbakekomsten til Berlin', kommenterte en rapport fra provinsene. 'Stilt overfor en slik betydelighet,' gikk en annen kommentar, 'blir all smålighet og misnøye tyst.' Selv motstandere av regimet fant det vanskelig å motstå seiersfølelsen. Arbeidere i rustningsindustrien forsøkte å få tillatelse til å la seg innrullere i Wehrmacht. Folk trodde den endelige seieren var nært forestående. Bare Storbritannia sto i veien. Muligens for det eneste tidspunktet under det tredje riket var det genuin krigsbegeistring blant befolkningen.

Historikeren Ian Kershaw (1943–), om stemningen i Tyskland etter seieren over Frankrike sommeren 1940.

Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest, og en formelt uavhengig stat i sør (sistnevnte med om lag 2/5-deler av Frankrikes totale areal). Hovedstad i den formelt uavhengige delen var i Vichy (en kjent kurby, det som i dag kalles spa), etter hvert omtalt som Vichy-regimet. I tillegg ble det franske Alsace-Lorraine lagt inn under Tyskland. Den franske hæren ble begrenset til 100 tusen mann, en klar tysk henvisning til Versaillestraktaten, hvor den tyske hæren ble begrenset til samme antall. Frankrike måtte også betale kostnaden ved å ha tyske soldater besette landet, reelt om lag 400 millioner franske franc per dag, tilsvarende kostnaden for en hær på 18 millioner mann, ifølge en fransk general. Italienerne annekterte en liten del av det franske området i Alpene, og Rivieraen omkring byen Menton. Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis en del italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende Eupen-Malmédy-området.

En formell anneksjon av Luxembourg fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde, og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Luxembourgere ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste, tilsvarende skjedde i de franske og belgiske områdene Tyskland hadde annektert.

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, han ble erstattet med Weygand av Pétain, og nektet å godta kapitulasjonen. Sammen med en håndfull støttespillere (om lag 2 tusen soldater) flyktet han til Storbritannia. I en tale på BBC radio fra London 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet, og kunngjorde sitt initiativ for å danne frie franske styrker som skulle fortsette motstanden mot Tyskland. Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Royal Navy gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa. Det mest kjente av disse var angrepet på Mers-el-Kébir, hvor 1 297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse. I USA ble derimot den offensive britiske holdningen sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.

Det var et sjokk for franskmenn at landet i løpet av knappe seks uker gikk fra å være en av verdens stormakter, til å tape en krig mot erkefienden Tyskland, landets mest ydmykende militære nederlag. Frankrike hadde vært en av Europas ledende militærmakter i rundt 300 år, nederlaget var en hendelse som markerte slutten på en historisk periode. Det franske nederlaget førte til at den britiske regjeringen i slutten av mai 1940 diskuterte om Storbritannia kunne fortsette krigen alene, eller søke kunnskap om tyske betingelser for fred gjennom Italia. Etter tre dagers debatt (25. til 28. mai) ble det besluttet å avvise undersøkelser om eventuelle tyske krav til en fredsavtale. Kort etter førte det til angrep fra tyske Luftwaffe, i hva som var kjent som slaget om Storbritannia, før angrepet begynte.

Nederlagets konsekvenser, for verden

Den britiske historikeren Julian T. Jackson hevder at Frankrikes nederlag var et avgjørende vendepunkt i det 20. århundre. Tysklands ekspansjon ble med det endret, og konfliktens omfang gikk fra en europeisk til en internasjonal dimensjon. Historikerne Norman Davies, Robert Frank, David Reynolds, Joel Blatt, Stanley Hoffmann, Richard Overy (med flere) deler Jacksons syn på nederlaget som et vendepunkt og et brudd. Ifølge historikeren Ian Kershaw ledet Frankrikes nederlag, og Storbritannias tilsynelatende snarlige sammenbrudd, både til en voldsom økning i USAs forsvarsbevilgninger, til økte bevilgninger for utvikling av atomvåpen (det som etterhvert ble Manhattanprosjektet), og til at japanske styresmakter valgte en rask ekspansjon i Sørøst-Asia, som ledet til krig med USA. Tilsvarende utløste det en mer aggressiv italiensk politikk i Middelhavsområdet, og til det tyske angrepet på Sovjetunionen.

Den amerikanske historikeren Gerhard Weinberg (og andre historikere) peker også på Tysklands seier i vest, sommeren 1940, som utløsende for Japans eskalering av konflikten ved erobring av nye deler av Kina, og ekspansjon sørover, som ledet til forverret forhold til USA. Det førte også til en kraftig endring av politikk i en rekke andre land, fra Italia, til Tyrkia, landene på Balkan og Sovjetunionen. Endelig var Frankrikes nederlag basis for at Tyskland kunne angripe Sovjetunionen i juni 1941.

Okkupasjon og Vichy-regimet

Utdypende artikler: den franske motstandsbevegelsen, de frie franske styrker og holocaust i Frankrike

Den 10. juli var det franske parlamentet samlet i byen Vichy, i den delen av Frankrike som ikke var okkupert, og vedtok at Philippe Pétain som statsoverhode skulle få vide fullmakter. Han brukte fullmaktene til å raskt utstede en rekke dekreter, som ga han absolutt makt og oppløste parlamentet inntil videre. Det var slutten på Den tredje franske republikk, og begynnelsen av det som etterhvert ble kjent som Vichy-regimet. Det nye regimet var autoritært og anti-demokratisk. Mens republikkens motto hadde vært «frihet, likhet, broderskap» var det nye regimets motto «arbeid, familie, fedreland». Vichy-regimet representerte seieren for de som hadde vært mot den tredje republikken.

Vichy-regimet hadde stor støtte i den franske befolkningen i 1940, Philippe Pétain var ingen fransk Vidkun Quisling. Landets innbyggere, traumatisert av nederlaget og de store flyktningstrømmene, så Philippe Pétain som en trygg leder i en vanskelig situasjon. Regimet støttet seg imidlertid sterkt på Tyskland, og som prøvelsene under okkupasjonen økte, forsvant Vichy-regimets støtte i befolkningen gradvis. Regimet hadde også én sak felles med de tyske nasjonalsosialistene - antisemittismen. De første raselovene ble vedtatt allerede høsten 1940, uten tysk press. I 1942 begynte deportasjon av de med jødisk bakgrunn fra Frankrike, og Vichy-regimet samarbeidet tett med den tyske okkupasjonsmakten i oppsporing og samling av de som skulle myrdes.

I 1943–1944 (frem til Paris ble frigjort i august 1944) ble det en stadig mer intens kamp mellom milits som støttet Vichy-regimet og den franske motstandsbevegelsen. Ifølge professor Rolf Hobson kan kampen like gjerne sees som en fransk borgerkrig under overoppsyn av tyske styrker, som en frigjøringskamp mot okkupasjonsmakten.

Tyske tap

Om lag 27 000 tyske soldater ble drept og 111 000 ble såret, i tillegg var 18 384 savnet, det ga totale tyske tap på 156 000 soldater. I perioden 10. mai til 3. juni (fall gelb), hadde Wehrmacht et tap på om lag 2500 mann per dag. I perioden 4. juni til den siste offensiven 18. juni (fall rot), tapte Wehrmacht over 5000 mann per dag. Forskjellen i tapstall synes som et paradoks, i den første perioden var de allierte styrkene uthvilt og kjempet etter sine planer, mens i den siste perioden kjempet de reduserte franske styrkene alene.

Allierte tap

De allierte arméene på det kontinentale Europa hadde blitt ødelagt, totalt tapte de allierte 2 292 000, inkludert den franske armé som overgav seg. Tap for de ulike nasjoner var som følger:

• Frankrike – 60 000 drept, 123 000 såret og om lag 1 800 000 tatt til fange, de fleste ble sendt til Tyskland, hvor de var inntil krigen sluttet i 1945.
• Storbritannia – 68 000 drept, såret eller tatt til fange.
• Belgia – 23 300 drept, såret eller tatt til fange.
• Nederland – 9 800 drept, såret eller tatt til fange.
• Polen – 6 100 drept, såret eller tatt til fange.
• Tsjekkoslovakia – 1 600 tapt, inkludert 400 drept.

• Frankrikes kapitulasjon
• 
  Frankrike etter våpenhvilen i 1940 (stor versjon)

  Kart: Eric Gaba
• 
  Kartskisse over det italienske angrepet på Frankrike, juni 1940
• 
  Franske soldater tatt til fange i Belgia

  Foto: Eric Borchert
• 
  Franske krigsfanger i tysk fangenskap, 1940

  Foto: Bundesarchiv, Bild 121-0426 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Franske krigsfanger 1940

  Foto: Bundesarchiv, Bild 121-0413 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Franske krigsfanger 1940

  Foto: Bundesarchiv, Bild 121-0404 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Det nordlige Frankrike, Belgia og Luxembourg etter nederlaget

  Kart: Eric Gaba
• 
  Franske borgere sørger over tapet i krigen
• 
  Fange og vakter

  Foto: Bundesarchiv, Bild 121-0417 / CC-BY-SA 3.0
• 
  «Hele nasjonen takker Adolf Hitler», overskrift i den tyske avisen Nationalblatt, 8. juli 1940

Frankrikes fall, dekadanse eller forræderi?

Traume og eksil

Blant de som gikk i eksil var diplomaten og dikteren Saint-John Perse (mottok Nobelprisen i litteratur for 1960). Han unnslapp til USA, men ble av Vichy-regimet fratatt fransk statsborgerskap, og utmerkelsen Æreslegionen.

For André Maurois, forfatter og medlem av Académie française, var eksil ikke en ny opplevelse. Familien var opprinnelig fra Alsace og flyktet da området ble overført til Tyskland i 1871, etter den fransk-tyske krig. Under kampene i 1940 var Maurois, grunnet sine kunnskaper i engelsk, liaisonoffiser med britiske styrker, og ble med når de evakuerte til London. Etter et opphold i USA ble han med i de Frie franske styrker. Maurois var særlig kritisk overfor manglende trening av den franske hæren fra krigsutbruddet, og de åtte månedene frem til den tyske invasjonen.

Mange av landets innbyggere mente tapet måtte skyldes forræderi. Alt fra britene som hadde sendt for få soldater, til franske kommunister, franske fascister som terrororganisasjonen La Cagoule, belgiske styrker som kapitulerte, tyske sabotører, til femtekolonner, ble påstått å stå bak nederlaget. Høyresiden i politikken angrep særlig Folkefronten (fransk: Front Populaire) og dets statsminister Léon Blum (de hadde hatt makten 1936–1938 og innførte radikale reformer). Blum og andre på venstresiden mente at dette dels var et forsøk på tildekking av faktiske forhold, dels at borgerlige politikere, næringslivsmenn og generaler ikke hadde klart å fornye seg og derfor var ansvarlige for tapet. Både venstre- og høyresiden var samlet i angrep mot de såkalte synarches, et antatt hemmelig brorskap av teknokrater og finansmenn.

Påstandene om forræderi som basis for Frankrikes nederlag har blitt tilbakevist av blant annet professor Robert Paxton, han anser at den tyske seieren må forklares med klassiske militære termer.

En underliggende årsak for nederlaget ble av mange, i Frankrike og utenfor, både under krigsårene og etter 1945, forklart ved at noe var råttent, landets innbyggere hadde utviklet dekadanse. Allerede i mellomkrigstidens Frankrike ble følelsen av dekadanse delt av intellektuelle fra ytre høyre, som Pierre Drieu la Rochelle, til den liberale filosofen Raymond Aron. I 1940 var det særlig Vichy-regimet som hevdet at store deler av samfunnets fundament hadde vært dårlig, med støtte fra deler av den katolske kirken i landet. Nederlaget ble fremstilt som en Guds straff for dårlig livsførsel. Vichy-regimets syn ble delt av mange, den unge løytnant Georges Friedmann, etter krigen internasjonalt anerkjent sosiolog, beskrev den tredje franske republikk i ordelag som var nær Vichy-regimets. Pierre Laval, ledende politiker under den tredje republikk og to ganger statsminister, la skylden på demokratiet generelt og folkefronten (fransk: Front Populaire) spesielt. Selv den av høyresiden utskjelte Léon Blum, statsminister under folkefronten, var nær ved å gi dekadanse som årsak, da han forsøkte å forklare nederlaget, men da borgerskapets, han anså de ferdig som klasse. Jacques Maritain, en katolsk filosof, var på linje med Blum i støtte til demokratiet. Han insisterte på at folket ikke var dekadent, men konkluderte som Blum med at roten til problemet lå i borgerskapet. Den ledende franske historikeren Jean-Baptiste Duroselle utga så sent som i 1979 en bok om fransk diplomati i 1930-årene med den megetsigende tittelen La Décadence.

det begrepsmessige rammeverket for dekadanse ... den tredje republikken var ikke i stand til å møte utfordringen fra et stadig mer aggressivt Tyskland. Et bankerott regime, hvor parlamentarisk politikk og smale egeninteresser hadde prioritet over fellesskapet og en følelse av felles innsats for nasjonens vel, var den tredje republikk ikke i stand til å samle nasjonens styrke i forberedelse av den uunngåelige krigen med Hitlers Tyskland. Frankrike gikk derfor inn i en krig i 1939 som det hverken var materielt eller psykologisk forberedt på. Dets sivile og militære lederskap, med den sterkt feilaktige sikkerhetspolitikken de fulgte, var symptomatisk for en generelt dårlig tilstand i det franske samfunnet. Sammenlagt var det militære nederlaget og etterfølgende politisk kollaps den uunngåelige kulminasjon av en lang prosess med politisk forråtnelse.

Den britiske historikeren Peter Darron Jackson beskriver oppfatningen av dekadanse i tidsskriftet History Compass, 2006

Blant utenlandske skribenter som var nær ved å tillegge dekadanse grunnen til nederlaget var den amerikanske journalisten William L. Shirer (1904–1993). I boken The Collapse of the Third Republic fra 1969 peker han på hvordan hæren, regjeringen og befolkningens moral kollapset. Historikeren Alistair Horne i To Lose a Battle: France 1940, utgitt samme år, hadde mye av den samme kritikken. Begge bøker ble oversatt til fransk, og hadde stor innflytelse for hvordan det franske tapet ble vurdert. Den rumensk-amerikanske historikeren Eugen Weber gikk i sin bok fra 1995, The Hollow Years: France in the 1930s, også i retning av å peke på det franske nederlaget som et uunngåelig resultat. I sin bok fra 2010, L'Impardonnable Défaite; 1918-1940, var den franske historikeren Claude Quétel knusende i sin kritikk, han anså at nederlaget i 1940 ble varslet allerede i 1918.

Hvorfor tapte Frankrike?

Den franske politikeren Pierre Cot (1895–1977) anså mangelen på allianser, særlig en med Sovjetunionen, som den sentrale faktor som bidro til Frankrikes nederlag i 1940. Rett nok hadde Pierre Lavals regjering inngått en avtale med Sovjetunionen i 1935, men denne ble ikke vedlikeholdt og utvidet til en fullverdig avtale om militært samarbeid. Historikeren Michael Jabara Carley mener årsaken til fransk nøling med å utvide sikkerhetssamarbeidet med Sovjetunionen var anti-kommunisme.

Historikeren Nicole Jordan mener strategi var sentralt i det franske nederlaget i 1940, og at nederlaget ble forsøkt dekket over ved å utpeke Folkefronten (fransk Front populaire, som styrte i årene 1936–1938) som ansvarlige. For å unngå stridigheter og store ødeleggelser på fransk jord, skulle de franske styrkene rykke frem og møte tyske styrker i Belgia og Nederland, den såkalte Breda-varianten (navnet kom av at franske panserstyrker skulle avansere til den nederlandske byen Breda). Dette var en strategi den franske overkommandoen, ved general Gamelin, hadde stått for siden midten av 1930-årene. De franske divisjonene som tidligere hadde utgjort en strategisk reserve, rykket frem gjennom Belgia, mot Nederland, mens den tyske hovedstyrken rykket vestover, sør for de, gjennom Ardennene.

Den amerikanske historikeren Ernest R. May (1928–2009) viser at allierte styrker var bedre forberedt på krig enn tyskerne (flere trente soldater, mer kanoner, flere og bedre stridsvogner, mer bombe- og jagerfly). Databaserte simuleringer av felttoget viser at de allierte alltid vinner. May anser at hovedårsaken til den tyske seieren var disponering av styrker. Den tyske hovedangrepsstyrken gjennom Ardennene sto overfor den svakeste franske sektoren, mens de beste franske styrkene var lenger nord, mot svakere tyske styrker. Utviklingen bak Tysklands suksesser utenrikspolitisk i årene 1938 til 1940 mener May bare kan forstås når en vet at ingen britisk eller fransk leder trodde Frankrike ville tape mot Tyskland, før nederlaget ved Sedan.

Generalstaben, tilbaketrukket på Sinaifjellet blant sine åpenbaringer og restene av sin tapte heder, la all sin energi inn i å lappe sammen en organisasjon som var utdatert av fakta.

Konklusjon fra undersøkelseskommisjonen i det franske parlamentet i 1950

Den amerikanske historikeren Gerhard L. Weinberg (1928–) anser den franske disposisjon av sine beste styrker for fremrykking inn i Belgia, større enn nødvendig styrker for Maginotlinjen og derav manglende reserver som én faktor som bidro til tapet. Den andre faktoren var manglende enhetlig kommando over de allierte styrkene og svært omstendelige kommandolinjer. Den britiske historikeren Lloyd Clark (1967–) mener vedlikeholdet av Tysklands Reichswehr ved systematisk, og ofte hemmelig arbeid (i motstrid til bestemmelsene i Versaillestraktaten) la et solid grunnlag som Wehrmacht kunne bygge på ved Hitlers maktovertakelse. Mot det setter han en fransk generalstab som var bundet av politiske begrensninger til å forberede en statisk forsvarskrig, basert på erfaringene fra første verdenskrig.

Fransk-britisk strid - om krigen - under og etter

Både før krigsutbruddet og under selve krigføringen var det store uenigheter mellom Frankrike og Storbritannia over strategi. Etter Tysklands invasjon den 10. mai ble BEF raskt avskåret fra sine forsyningslinjer, og øverstkommanderende, general Gort, trakk sine styrker ut av kampene og tilbake mot Dunkerque, til franskmennenes forbitrelse. Storbritannias påfølgende evakuering av BEF fra Dunkerque bidro ytterlig til å forsure forholdet mellom de to allierte.

Frankrike mistet i praksis Storbritannia som alliert ... I stedet for å inspirere franskmennene, bidro Dunkerque til å lamme dem, sendte deres ledere til å lete etter dekning, og fikk dem til å føle seg isolert. Det var to Dunkerque og de var så forskjellige som seier og nederlag.

Historikeren Theodore Draper (1912–2006) om evakueringen av BEF fra Dunkerque i mai–juni 1940

Vichy-regimet og dets sympatisører var knusende i sin kritikk av Storbritannia, i alt fra hvor lite av fronten britiske styrker dekket (40 kilometer), til manglende innsats av RAF og rask evakuering av BEF. Churchills tilbud om en union 16. juni 1940, da Paris var erklært åpen by og Frankrike ble overrent av tyske styrker, ble sett som et sleipt britisk forsøk på å tilrane seg de franske koloniene. Selv en anglofil franskmann, som Charles Rist, var ekstremt kritisk til Storbritannia og hvordan han anså Frankrike ble brukt i et spill, rettet mot Tyskland.

Det britiske Royal Navys angrep på Mers-el-Kébir 3. juli 1940 (den franske marinebasen i fransk Algerie hvor mange franske marinefartøy var), bidro ytterligere til fransk bitterhet mot britene.

Etterkrigstiden, kolonikrig og europeisk samarbeid

Alsace-Lorraine, som ble annektert av Tyskland i 1940, ble tilbakeført til Frankrike i 1945. Den fransk-italienske grensen i Alpene nordøst for Nice, ble etter krigen flyttet litt lenger østover enn før italienerne angrep Frankrike i 1940.

Forholdet mellom Frankrike og Storbritannia etter andre verdenskrigs avslutning i 1945 ble delvis preget av hendelsen i 1940. Mens britene orienterte seg mot USA og hva de omtalte som det spesielle forholdet, etablerte Frankrike et nært samarbeid med Vest-Tyskland, som etterhvert dannet grunnlaget for et bredere europeisk samarbeid i hva som nå er Den europeiske union. Den franske president Charles de Gaulles dobbelte nei til britisk medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap i 1963 og 1967 må også sees i lys av nederlaget i 1940, og fransk skepsis til britene som allierte. Frankrikes utgang av NATO i 1966, og landets etablering av egne kjernefysiske våpen (kjent som Force de frappe) må ifølge den britiske historikeren Julian T. Jackson sees i lys av den tyske seieren i 1940.

Erfaringene fra 1940 påvirket fransk opinion sterkt vedrørende synet på koloniene, og førte til langvarige og kostbare kriger. Det var den første indokinesiske krig i dagens Vietnam (1946–1954), og deretter Algeriekrigen (1954–1962). Etter nederlaget mot Tyskland ble koloniene en slags kompensasjon. Det franske nederlaget i Vietnam etter tapet i slaget ved Dien Bien Phu ble sett som svært ydmykende, og gjorde det bare enda viktigere å holde på Fransk Algerie. Sistnevnte krig ble dobbelt hevn, både for tapet i 1940 og for det i 1954. Julian T. Jackson mener nederlaget i 1940 ikke var uunngåelig, men at det underliggende skiftet - hvor Frankrikes rolle i verden ble redusert - ikke var mulig å unngå.

Myter om krigen

I ettertid har det av mange blitt sett som uunngåelig at Tyskland vant over Frankrike, grunnet antatt bedre og større styrker, mer stridsvogner og fly, og at de allierte var klar over dette. Dette er en myte, skapt etter nederlaget. De allierte var stort sett overlegne tyskerne i antall soldater, trening, stridsvogner, artilleri, og fly, og ingen fransk eller britisk leder forventet annet enn en alliert seier, inntil det tyske gjennombruddet ved Sedan 14. mai 1940.

I tillegg til påståtte underlegne styrker og dårlig ledelse, har dårlig moral i den franske befolkningen og derved blant franske soldater blitt trukket frem som en faktor. Historikeren May avviser dette, og hevder at fransk sivilbefolkning og franske soldaters moral neppe var dårligere enn tysk moral. Historikeren Karl-Heinz Frieser mener bakgrunnen for myten var dels at allierte kilder av ulike grunner overvurderte de tyske styrkenes kvalitet og kvantitet, dels at Tysklands propaganda tilsvarende bygget opp under et uovervinnelig Wehrmacht. Hensikten var å bidra til å overbevise Storbritannia at landet måtte inngå fred, og tilsvarende skremme USA fra å bli med på britisk side.

Blitzkrig, en illusjon?

Psykologisk sammenbrudd

Den britiske generalmajoren og historikeren J.F.C. Fuller anså at den viktigste effekten panserstyrkene hadde under slaget om Frankrike var psykologisk. De tyske panserstyrkene opererte så raskt at de allierte ikke klarte å følge med, resultatet ble forvirring og panikk, noe historikeren Karl-Heinz Frieser peker på som et viktig moment for den tyske fremgangen. For å trenge raskest mulig frem, og dypest mulig inn i fiendens bakre linjer. så unngikk også panserstyrkene, om mulig, å komme i kamp.

En annen viktig side ved bruken av panserstyrkene var ignorering av flankene, noe som tidligere hadde vært et tabu i tysk militær tenking. Tanken bak bekymring for utsatte flanker var at de er utsatt for motangrep, og slik kan avskjære en angripende styrke fra troppene bak. I det kaoset de tyske panserstyrkene skapte bak den allierte frontlinjen viste det seg at de ikke klarte å samle nok styrker til et motangrep mot de tyske panserstyrkenes flanker.

Den raske tyske erobringen av Frankrike i 1940 har i ettertid blitt fremstilt som et hovedeksempel på såkalt blitzkrieg (en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringning utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse). Ifølge den tyske militærhistorikeren Karl-Heinz Frieser, hevder de fleste studier og bøker om emnet at felttoget ble planlagt som blitzkrieg. Frieser mener at hans studier av tyske militærhistoriske arkiver, så vel som tilsvarende franske arkiver og intervjuer med tyske veteraner fra felttoget, viser at felttoget i vest ble gjennomført på en annen måte, enn det ble planlagt. Frieser hevder videre at begrepet blitzkrieg ikke ble utviklet av Hitler på et strategisk nivå, og deretter ble utført taktisk via operasjonsnivået, men at det gikk motsatt vei. Grunnlaget var tyske erfaringer med såkalte stormsoldater under første verdenskrig. Blitzkrieg ble av blant andre general Heinz Guderian utviklet for bruk på det taktiske nivået. Blant de som anerkjenner blitzkrieg på det operasjonelle og taktiske nivået, men avviser blitzkrieg på det strategiske nivået, er historikeren Hew Strachan.

Blitzkrieg, derfor, kan ha hatt en mening på et rent operasjonelt nivå, men som et overordnet strategisk og økonomisk begrep var det ikke-eksisterende.

Historikeren Hew Strachan (1949–) i boken European Armies and the Conduct of War

Flere ledende tyske offiserer, som admiral Erich Raeder og generalene Georg Thomas og Ludwig Beck, advarte i 1930-årene mot å tro på raske gjennombrudd, som blitzkrieg i ettertid anses å være synonymt med. De hevdet at første verdenskrig og tiden etter hadde vist at i en storkrig vant den grupperingen som hadde størst økonomi, og tilgang på mat og råstoffer. Hitler var sikker på at Tyskland kunne invadere Polen uten å risikere krig med Storbritannia og Frankrike. Han hadde sågar kategorisk nedlagt forbud mot noen krigsplan for å bekjempe de allierte, og kunne følgelig heller ikke ha noen overordnet plan for en blitzkrieg mot de. Når det gjaldt mobilisering av industrien så ble den innrettet på en klar økning høsten 1940, og maksimum produksjon for å forsyne krigen i vest skulle nås høsten 1941. Det ble på ingen måte tatt høyde for at krigen skulle avsluttes i løpet av seks uker, noe som ble utfallet.

Muligheten for å slå en likeverdig fiende ved hjelp av en blitzkrieg er null... Med andre ord: det er ikke militær styrke som er sterkest, i stedet er det økonomisk makt som har blitt den viktigste maktfaktoren i den moderne verden.

Fra en studie av den tyske generalstaben i 1938

General Erich von Manstein og general Heinz Guderian så for seg en strategisk omringing med panserstyrkene. Wehrmachts overkommando derimot, anså at de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene, ikke bare skulle bli brukt for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det (og de fleste andre tyske generaler, unntatt Franz Halder), hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner. Panserstyrkene skulle så konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det virkelige slaget. Det kunne bli en klassisk knipetangsmanøver om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.

Wehrmachts struktur var heller ikke bygd for blitzkrieg. Mens de franske styrkene hadde rundt 300 tusen motoriserte kjøretøy, hadde de tyske ikke mer enn rundt 120 tusen. Av de tyske divisjonene som ble satt inn i felttoget i vest i 1940 var kun rundt 10 % fullt motorisert. Den tyske hæren var også sterkt avhengig av hester, totalt 2,7 millioner. Det var en solid økning fra første verdenskrig hvor de brukte 1,4 millioner hester. Mens de 10 panserdivisjonene og de 6 motoriserte divisjonene var godt samtrent og med bra utstyr, hadde resten av hæren varierende utstyr og trening. Halvparten av den tyske hærens soldater hadde kun noen ukers trening, og én fjerdedel var over 40 år gamle. Doktrinene (reglementer, direktiver osv.) for den tyske hæren ved felttoget i vest var preget av første verdenskrig, først senere i 1940 ble ideene om bruk av panser på operasjonsnivået tatt inn.

Tematisk oversikt

Moral, i Tyskland, Frankrike og Storbritannia

For at en krig skal kunne utkjempes må land som er involvert ha evne, altså våpen og nok trente soldater. Landene må også ha vilje til å ta de prøvelser som krigen gir, særlig viktig er det i en total krig som andre verdenskrig var. Denne viljen omtales ofte som kampmoral, eller bare moral. En av de vanlige forklaringene som er gitt for Frankrikes nederlag i 1940 er dårlig moral. Påstanden er at både de franske styrkene spesielt, og innbyggerne generelt, hadde dårligere moral enn de tyske angriperne.

For Tyskland og Frankrike, var krigen som brøt ut 3. september 1939 i enhver målestokk den 'mest upopulære krig' i deres felles historie. Hverken i Paris eller i Berlin var det den fjerneste antydning av sjåvinistisk entusiasme, som hadde fulgt utbruddet av krigene i 1914 og 1870 og som også hadde fremkommet i kjølvannet på Napoleonskrigene.

Otto Abetz (1903–1958), tysk diplomat og ekspert på Frankrike

Under andre verdenskrig hadde Wehrmacht den største stridskraften. Dets samhold og moral var basert på Wehrmachts organisering og flere hundre års erfaring, ikke på nasjonalsosialisme, men Wehrmacht sto til disposisjon for nasjonalsosialistene.

Et spørsmål som var mye diskutert i mellomkrigstiden var hvordan bombing fra bombefly ville virke, både på sivilbefolkning og soldater. Med utsagn som «bombeflyet vil alltid komme gjennom» så mange for seg omfattende bombing, og at krigen dels ville avgjøres med det. Frykten for bombing av franske og britiske byer, særlig Paris og London, og hva det ville gjøre med sivilbefolkningens moral, var også avgjørende for begrensninger lagt på alliert flyvåpen under The Phoney War. Den britiske generalen Hugh Montague Trenchard (1873–1956) anslo etter første verdenskrig at den moralske og den faktiske effekt av bombing var i forholdet 20:1.

Fransk politikk i mellomkrigstiden

Ved forhandlingene etter første verdenskrig som resulterte i Versaillestraktaten, var et sentralt kompromiss mellom vestmaktene USA, Storbritannia og Frankrike at sistnevnte avsto fra å skille Rhinland fra Tyskland. Til gjengjeld ble Frankrike lovet en britisk og amerikansk sikkerhetsgaranti mot et nytt angrep fra Tyskland. Da det amerikanske senatet i 1920 avviste å ratifisere avtalen falt sikkerhetsgarantien til Frankrike bort, og det var ikke mulig å endre Rhinlands status.

Fransk politikk i mellomkrigstiden var preget av to forhold: de enorme tapene under første verdenskrig (over 1 300 000 drept og mange flere skadet) og de interne politiske spenningene i landet. De var mellom radikale og konservative; republikanere og kongetro; med den franske revolusjon, revolusjonen i 1830 og i 1848 og Pariskommunen i 1871. Frankrike gjennomgikk to perioder med intens politisk polarisering etter første verdenskrig; i 1924–1926 og 1934–1938. Den siste var knyttet til den store depresjonen, ga en radikal regjering under den såkalte folkefronten (koalisjon av partier på venstresiden), og satte dype spor i årene etter. Ett resultat av polariseringen var fransk avvisning av en militær pakt med Sovjetunionen i 1936, for å demme opp for et aggressivt Tyskland. Den såkalte Stavisky-skandalen (Alexandre Stavisky var en svindler, med kontakter i regjeringen, og og russisk-jødisk bakgrunn) utløste en alvorlig krise for det franske demokratiet i 1934. Det var antisemittiske opptøyer, gatekamper og beskyldninger om at høyresiden forsøkte statskupp. Stavisky-skandalen bidro til etableringen av Folkefronten.

Et annet resultat av de interne politiske spenningene, var at det ved krigsutbruddet i 1939 ikke ble etablert en union sacrée (på norsk kjent som borgfred) mellom ulike sider i samfunnet, i motsetning til første verdenskrig. Statsminister Édouard Daladier var, tross landets politiske motsetninger, populær ved krigsutbruddet. Han ledet en av landets mest effektive regjeringer siden 1918, økonomien var i bedring, opprustningen av forsvaret skjøt fart, og 1930-årenes ustabilitet syntes et tilbakelagt stadium. Ved krigsutbruddet var det også stor enighet blant franske militære og politiske ledere at Frankrike kunne vinne krigen, og for å fortsatt være en stormakt, så måtte landet vinne.

Logistikk

Under den raske tyske fremrykkingen i 1940 var logistikk sentralt, stridsvognene var avhengig av drivstoff, ammunisjon og tilgang til verksted for å bli reparert. Oberst Kurt Zeitzler (1895–1963) var ansvarlig for logistikk for Pansergruppe Kleist. Han baserte det på hva han omtalte som ryggsekkprinsippet - enheten måtte selv ha med de nødvendige forsyninger under fremrykkingen. Operasjonell uavhengighet hang sammen med logistisk uavhengighet. For å oppnå dette fikk Pansergruppe Kleist tre trenbataljoner som totalt kunne frakte 4800 tonn forsyninger. I de tyske rapportene etter invasjonen ble logistikkinnsatsen rosende omtalt, det var ingen større logistiske problemer som forplantet seg til selve operasjonen.

Amatører snakker om taktikk, profesjonelle studerer logistikk.

Uttalelse av den amerikanske generalen Robert H. Barrow (1922–2008), kommandant for United States Marine Corps (1979–1983)

I motsetning til god tysk logistikk sto den allierte logistikken. Det var en rekke eksempler på at de av tyskerne fryktede franske Char B1 bis stridsvognene ikke kunne kjempe grunnet mangel på drivstoff.

Sivilbefolkningen og flyktninger

Selv før krigshandlingene på fransk jord våren 1940 ble sivile rammet av krigen. Titusener ble beordret vekk fra områder nær fronten, til ofte kummerlige forhold. Det hadde sine konsekvenser, i januar 1940 ble det registrert 103 500 døde, mot 62 078 for januar 1939. Ved fullført mobilisering ved krigsutbruddet i september 1939 viste det seg at mange fagarbeidere som rustningsindustrien var avhengig av var utkalt som soldater. Etter hvert ble om lag 1,2 millioner soldater frigjort for arbeide i rustningsfabrikker (fransk affectés spéciaux).

et sted i det nordlige Frankrike hadde en støvel spredt en maurtue og maurene var underveis

Den franske forfatteren og flygere Antoine de Saint-Exupéry (1900–1944), etter å ha observert flyktningestrømmene fra luften

Ved den tyske invasjonen 10. mai 1940 kom en stadig økende strøm med flyktninger, først fra Belgia, som flyktet inn i Frankrike. Etter hvert som de tyske styrkene rykket inn i Frankrike flyktet også landets egne innbyggere. Millioner av mennesker forsøkte å komme seg vekk fra områdene med kamper og under tysk kontroll, i hva som for ettertiden på fransk ble kjent som l’exode. Antallet flyktninger i Frankrike i 1940 har blitt anslått til mellom 8 og 10 millioner mennesker. Typisk flyktet så mange fra byen Lille at den gikk fra 200 000 til 20 000 innbyggere på få dager.

Media, propaganda, litteratur og film

I årene før krigsutbruddet arbeidet tysk propaganda systematisk med å fremstille Tyskland som fredselskende, for å dekke over at landet rustet opp sine væpnede styrker og forberedte krig. Ett virkemiddel som ble brukt var kontakt mellom tyske, franske og britiske krigsveteraner på ulike samlinger, gjerne i Tyskland. I et slikt fredsmøte i 1937 deltok Adolf Hitler selv og fortalte med gråtkvalt stemme hvor mye han hadde lidd ved fronten og hvordan han midlertidig mistet synet i et gassangrep. Den tyske historikeren Karl-Heinz Frieser bemerket at det var påfallende hvordan ledende nazi-propagandister på denne tiden i tekst og tale fremsto som pasifismens ryggrad i Tyskland. Før og under angrepet i 1940 bidro også tysk propaganda til å bygge opp under myten om femtekolonnister i Frankrike (franskmenn som sympatiserte med Tyskland og undergravde innenfra).

Da det tyske angrepet begynte 10. mai 1940 rapporterte tysk radio bredt om fremgangen under invasjonen av Nederland og Belgia, som armégruppe B utførte. Armegruppe A, som angrep med hovedstyrken gjennom Ardennene, ble ikke nevnt. Hensikten var å underbygge de alliertes tro på at hovedstøtet kom fra armégruppe B. Mens tysk propaganda overfor franske soldater ved frontlinjen fokuserte på at de ble ofret for britiske interesser, sviktet både fransk og britisk innenriks propaganda under The Phoney War (norsk: «den falske krigen») når det skulle forklares hvorfor krigen ble utkjempet. I den korte perioden etter det tyske angrepet 10. mai var pressen sent ute med meldinger om krigens gang, sensuren var streng og selv etter nederlaget ble det kun beskrevet i helt generelle og svevende formuleringer.

Krigsforbrytelser

Angreps- og rasekrig

Selv om Tysklands forbrytelse mot freden, ved å angripe de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia, både var den groveste og mest vidt virkende av tyske krigsforbrytelser under krigen i Vest-Europa, så var den rasistiske nedskyting av fargede krigsfanger kanskje det som i ettertid synes mest frastøtende.

Den 9. juni ved elven Aisne ble mange fargede fanger drept av tyske soldater. Ved Erquillers ble fargede soldater skilt fra sine hvite offiserer, og skutt. En tysk offiser forklarte en opprørt fransk offiser at «en mindreverdig rase fortjener ikke å få kjempe mot en så sivilisert rase som den tyske»

Ved Bois d'Eriaine, øst for Beauvais, ble en fransk avdeling fanget, og 64 fargede soldater ble drept av soldater fra regimentet Großdeutschland. Da kommandant Henry Bouqet forsøkte å gripe inn, ble han og syv andre franske offiserer drept.

Tyske styrker begikk en rekke krigsforbrytelser under invasjonen av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Fremst av de var forbrytelse mot freden. Ved det tyske angrepet 10. mai 1940 var Luxembourg, Nederland og Belgia nøytrale, og i henhold til Briand-Kellogg-pakten som Tyskland hadde undertegnet, var angrepskrig forbudt. Brudd på forbudet mot angrepskrig (engelsk: Crimes against peace) var én av tre punkter mot de tiltalte tyske lederne under Nürnbergprosessen i 1945.

Blant andre tyske krigsforbrytelser var skyting av britiske fanger ved Le Paradis og Wormhoudt 27. og 28. mai av enheter tilknyttet Waffen SS. De ordinære tyske styrkene i Wehrmacht utførte også drap av franske krigsfanger. Tusenvis av franske soldater fra koloniene ble drept av tyske styrker, etter de hadde overgitt seg og var krigsfanger. Tyske offiserer, som general Erich von Manstein, kom under felttoget med svært rasistiske uttalelser om soldater fra koloniene, «fienden kjempet tappert - negrene {sic} med sin karakteristiske blodtørst og forakt for menneskeliv...».

Det var også en rekke tilfeller hvor Luftwaffe beskjøt grupper med sivile på flukt. Den franske regjeringen mente det var bevisst tysk taktikk for å hindre allierte troppeforflytninger og for å skape kaos, noe den britiske historikeren Lloyd Clark hevder var nær den faktiske situasjonen. Luftwaffes beskytning av sivile og bombing av befolkningssentra fortsatte etter statsminister Philippe Pétains radiotale den 17. juni, hvor han erklærte at Frankrike ville søke våpenhvile. Det var først i april 1942 at Luftwaffe opphevet forbudet mot målrettede «terrorangrep» mot sivile mål, men før dette var alt blitt mål, selv om det ikke var i samsvar med regelverket.

En desillusjonert Johnny sa nesten motvillig, 'De er tross alt drittsekker.' Fra dette øyeblikket av var forestillingen vår om en chevaleresk motstander død.

Britiske flygere, sjokkert etter å ha sett tyske jagerflygere skyte mot flyktninger i Frankrike.

Ved våpenhvilen i juni 1940 var 24 270 afrikanske soldater i fransk tjeneste savnet (hovedsakelig Tirailleurs Sénégalais). Av disse var omtrent 15 000 krigsfanger hos motparten og omkring 10 000 falt på slagmarken. Tyske styrker respekterte i mindre grad Genève-konvensjonen for afrikanske soldater. Et vesentlig antall krigsfanger ble henrettet eller så dårlig behandlet at de ikke overlevde fangenskap. For eksempel ble 150 til 600 henrettet og dumpet i massegrav i Oise-distriktet. Massakrene ble i liten grad forfulgt rettslig under og etter krigen. De mer lyshudete soldatene fra Nord-Afrika fikk bedre behandling. Den britiske forfatteren Antony Beevor oppga at anslagsvis 3000 soldater fra koloniene ble skutt av enhetene SS Totenkopf, 10. panserdivisjon og regimentet Grossdeutschland, etter overgivelse. Historikeren Raffael Scheck har dokumentert at mellom 1000 og 1500 afrikanske soldater ble massakrert, og hevder antallet drept etter de overga seg var i størrelsesorden det dobbelte, altså rundt 3000 afrikanske soldater.

Historiografi

Stort sett har det vært lite interesse i Frankrike for invasjonen i 1940. Hva som har opptatt franske historikere og fransk opinion har vært resultatet. Den tyske okkupasjonen, Vichy-regimet, samarbeidet med tyskerne, og den franske motstandsbevegelsen mot okkupasjonen, splittet i en borgerlig og en kommunistisk del. Tilsvarende er det franske synet på BEFs evakuering fra Dunkerque at britene ikke hadde prioritert å kjempe i Frankrike, og flyktet når de fikk anledning. Royal Navys angrep på Mers-el-Kébir er nok et symbol på fransk/britisk uenighet om synet på hendelser under krigen.

Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komité for å undersøke årsaken til nederlaget, to bind ble utgitt i årene 1951–1952. Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert i 1960-årene; Guy Chapmans Why France Collapsed (1968), Alistair Hornes To Lose a Battle: France 1940 (1969) og William Shirers The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940 (1969). De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som Marc Blochs Merkelig nederlag (fransk, Étrange Défaite), utgitt posthumt i 1946, og Jacques Benoist-Méchins Seksti dager som sjokkerte vestmaktene (fransk, Soixante jours qui ébranlèrent l'occident) utgitt i 1956, i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk. Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en defaitistisk og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig.

Frankrikes nederlag var resultatet av en gigantisk falsk sanseopplevelse: feilvurderingen av befolkningen, fienden, og selve historien.

Professor Carole Fink, oppsummerer Marc Blochs diagnose fra hans bok Merkelig nederlag

I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved Jean Baptiste Duroselles La Décadence (1979). Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på dekadanse. De revisjonistiske historikerne vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har òg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi, fremfor en annen, en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig. Historie om franske militære styrker er ellers preget av at det stort sett skrives av forsvarsgrenenes egne historiske avdelinger, og Frankrike har heller ikke offisielle krigshistorier, som Tyskland, Storbritannia og en rekke andre land har.

Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards La Guerre des occasions perdues (1956) (De tapte muligheters krig), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en annen strategi og taktikk. I 1960-årene så den «internasjonale skolen» av historikere rundt Pierre Renouvin lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter. I 1970-årene argumenterte Robert J. Young i sin In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940 (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland.

Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940 (1979) på manglende alliert samvirke, både før og under krigen, som det viktigste grunnlag for nederlaget. Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok Le prix du réarmement français, 1935–1939 (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning, og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939, hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik).

Dette er naboer med to parallelle nasjonale myter om 1940 som et resultat, og to litterære beskrivelser som fortsetter hver for seg, i stedet for å forenes.

Professor Martin S. Alexander om kløften mellom fransk og britisk syn på, og interesse for, krigshandlingene i 1940

Nyere revisjonistisk historieskriving representeres særlig ved professor Julian T. Jackson. Hans bok The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940 fra 2003, vektlegger militære grunner til nederlaget. Jackson avviser dekadanse som årsak til tapet mot Tyskland, og anser det kan forklare noen av konsekvensene av nederlaget, men ikke årsakene. Ifølge Richard Carswell er Jacksons analyse representativt for profesjonelle historikere i nåtiden (2019). Den tradisjonelt ansette motsetningen mellom fransk metodisk taktikk overfor tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med Karl-Heinz Friesers Blitzkrieg-Legende (1995). I boken ble det hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940.

Richard Carswell mener Friesers studie av slaget om Frankrike må sees som sentralt i etablering av konsensus. Blant de som aksepterte Friesers teser var de anerkjente historikerne Philippe Burrin, Jean-Pierre Azéma og Nicolas Beaupré. Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin Strange Victory: Hitler’s Conquest of France (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien. Tysk etterretning utledet derimot korrekt at allierte styrker ville reagere sent på endrede forhold (som at den tyske hovedstyrken angrep gjennom Ardennene, og ikke Nederland og nord i Belgia).

Se også

• Myten om det rene Wehrmacht

Kilder

På norsk

• Beevor, Antony: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm (2012), ISBN 978-82-02-32861-0
• Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
• Hastings, Max: Helvete brøt løs: Verden i krig 1939–1945, Font forlag 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
• Neitzel, Sönke og Welzer, Harald: Soldater: beretninger om krig, drap og død, Forlaget Press, Oslo, 2012 ISBN 978-82-7547-497-9
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4

På engelsk

• Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
• Blatt, Joel (red.); Jordan, Nicole; Fink, Carole; Bartow, Omer; Irwine, William; du Réau, Elisabeth; Caron, Vicki; Carley, Michael Jabara; Keylor, William; Young, Robert; Cairns, John; Alexander, Martin; Bankwitz, Philip Farewell; Hoffman, Stanley: The French Defeat of 1940, 1998, ISBN 1-57181-226-1
• Bloch, Marc; Strange Defeat: A Statement of Evidence Written in 1940, W. W. Norton & company, 1999, ISBN 978-0-393-31911-8
• Bond, Brian og Taylor, Michael (red.); Alexander, Martin; Badsey, Stephen; Brodhurst, Robin; Buckley, John; Drewienkiewicz, John; Caddick-Adams, Peter; Cairns, John; Crang, Jeremy; Melvin, Mungo; Piercy, Michael: The Battle for France & Flanders: Sixty Years on, 2001, ISBN 0 85052 8119
• Carswell, Richard: The Fall of France in the Second World War: History and Memory, Palgrave Macmillan, 2019, ISBN 978-3-030-03954-7
• Churchill, Winston S.: Their Finest Hour. The Second World War. II. Cambridge: Houghton Mifflin. 1949, OCLC 396145
• Clark, Lloyd: Blitzkrieg: Myth, Reality, and Hitler's Lightning War: France 1940, Grove press 2016, ISBN 978-0-8021-2721-1
• Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
• Davies, Norman: Europe: A History, The Bodley Head, London, 2014, ISBN 978-1-84792-290-8
• Forczyk, Robert: Case Red: The collapse of France, 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2
• Frieser, Karl-Heinz: The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, 2012, Naval Institute Press, ISBN 1-59114-294-6
• Goutard, Adolphe: La Guerre des occasions perdues, 1956 [engelsk versjon: The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958]
• Jackson, Julian T.: The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, 2004, ISBN 978 0 19 280550 8
• Jackson, Peter: «Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War», i History Compass 4 (5), s. 870–905
• Jowett, Philip S. 2000: The Italian Army 1940–45 (1): Europe 1940–1943. Oxford–New York: Osprey. ISBN 978-1-855-32864-8
• Maier, Klaus A.; Rohde, Horst; Stegemann, Bernd; Umbreit, Hans (2015). Germany and the Second World War: Germany's Initial Conquests in Europe (på engelsk). II (trans. pbk. Clarendon Press, Oxford utg.). Freiburg im Breisgau: Militärgeschichtliches Forschungsamt (Forskningsinstituttet for militærhistorie). ISBN 978-0-19-873834-3. 
  • Umbreit, Hans: German Victory in Western Europe, 2015
• Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) The Cambridge History of the Second World War
  • Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
  • Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
  • Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
• May, Ernest R.: Strange Victory: Hitler's Conquest of France, 2000, Hill & Wang, ISBN 0-8090-8854-1
• Nord, Philip France 1940: Defending the Republic, 2015, Yale University Press, ISBN 978-0-300-18987-2
• Overy, Richard: Why the Allies Won, Jonathan Cape, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
• Overy, Richard, Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945, 2021, Viking, ISBN 978-0670025169
• Stevenson, David 2012:, 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
• Weinberg, Gerhard L., A World at Arms: A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4
• Zaloga, Steven J. 2011: Panzer IV vs Char B1 bis: France 1940. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84908-378-2

Eksterne lenker

• (en) Battle of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Fall of France», fra BBC (engelsk)
• «Apocalypse: The Second World War - Episode 2: The Collapse of France», dokumentar, franskprodusert, (engelsk), lengde 0:47:01
• «Battlefield : The Battle of France.» (engelsk), lengde 1:55:19
• «How did Germany defeat France in 1940? Part 1» (engelsk), lengde 0:14:09
• «How did Germany defeat France in 1940? Part 2», (engelsk), lengde 0:14:39
• «Philip Nord on “France 1940: Defending the Republic”», (engelsk), lengde 1:29:51
• «Why France was defeated in 6 Weeks?», fra Military History not Visualized, (engelsk), lengde 0:15:18
• «When France Fell: The Vichy Crisis and the Fate of the Anglo-American Alliance», av Dr. Michael Neiberg (engelsk), lengde 1:06:21
• «The Fall of France - Mark Gerges», (engelsk), lengde 1:07:38