Felttelefon
En felttelefon er et enkelt og robust telefonapparat til bruk for militære avdelinger i felten. Det norske forsvaret brukte per 2006 apparatet TP-6N, utviklet tidlig på 1970-tallet av Elektrisk Bureau.
Kjennetegn
[rediger | rediger kilde]Felttelefonen finnes i mange utgaver, men kjennetegnes best ved at det er et relativt solid og tungt telefonapparat som forbindes med et tilsvarende apparat eller en feltveksler. Dette siste er en telefonsentral for feltbruk, som finnes i både manuelle og automatiske utgaver. Håndsettet på felttelefonen kommer gjerne med egen bryter som må holdes inne for å skru på mikrofonen.
De ulike land har ofte sine egne modeller, men nesten alle fungerer på samme vis. Enkelte moderne apparater kan knyttes opp mot sivilt telefonanlegg uten tilleggsutstyr.
Felttelefoner er basert på en fysisk linje, med alt det medfører av praktiske konsekvenser: Ledninger må strekkes, over eller under bakken, og vedlikeholdes, av vedkommende som driver installasjonen; til gjengjeld kan sånne telefoner ikke peiles av radiomottagere.
Utvikling i Norge
[rediger | rediger kilde]I Norge har forsvaret hatt standardiserte apparater siden 1930 (Tidligere hadde de ulike våpengrener egne standarder). Det første standardiserte apparatet var en trekasse med telefon inni, med dimensjon 23*29*13 cm og en vekt på 7,6 kg. Dette apparatet ble brukt inntil forsvaret overtok utenlandsk materiell etter Annen verdenskrig.
Det ble senere politisk besluttet at det ikke skulle benyttes tysk materiell, så en tid benyttet forsvaret britiske og amerikanske felttelefoner. De britiske ble fort faset ut da de «ikke holdt mål».[trenger referanse] USA hadde modellen EE8, som ble benyttet enkelte steder frem til 1970-årene.
Allerede i 1946 ble den tidligere tyske felttelefonen FF33 (Feldfernsprecher 1933) svært utbredt, og denne ble benyttet i det norske Heimevernet fram til i alle fall 1990. Forsvarets «nye» apparat fra 1970-tallet, TP-6N (eller TP-6NA) var helelektronisk, med både transistorer til forsterkning av mikrofonsignalet, elektronisk plystretone og ringegenerator.[1]
Felttelefoner brukes neste ikke i forsvaret lenger da radiosamband har overtatt. Telefonforbindelser til faste punkter, og steder hvor radiosignaler ikke rekker frem benyttes fortsatt i 2022.[2]
Felttelefoner kan tilkobles en eller noen få andre ved hjelp av ledninger, uten en sentral eller feltveksler vil alle høre alt. I Norge var tyskprodusert utsyr mest brukt.[trenger referanse]
Sivil bruk
[rediger | rediger kilde]Felttelefoner er noe brukt sivilt av hjelpekorps, speidere veteranjernbaner, skytterlag og som leketøy. De kan lett kobles opp, og selges blant annet ved noen museer.
Det er vanskelig å dokumentere, så i hvilken grad «preppere» benytter felttelefoner, og hvorfor, vil være ren gjetning. Det som kan fastslås her, er at bruk av felttelefoner på egne ledninger tillater et lokalt internsamband som ikke har en merkbar radiostråling, og som derfor ikke kan peiles. En annen fordel, som samtidig er en ulempe, er at man må utføre alt vedlikehold på sånt selv, noe som tilsier at sånne samband kan brukes uavhengig av generelt nett.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Teknisk håndbok Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. september 2022.
