Erwin Rommel

Erwin Rommel Desert Fox, Wüstenfuchs, Ørkenreven, ökenräven, Liška pouště, Αλεπού της Ερήμου, Renard du désert
Født	Johannes Erwin Eugen Rommel; 15. nov. 1891; Heidenheim (Det tyske keiserrike, Kongeriket Württemberg)
Død	14. okt. 1944 (52 år); Herrlingen (Nazi-Tyskland); Cyanid-forgiftning
Beskjeftigelse	Offiser
Ektefelle	Lucia Maria Rommel (1916–)
Barn	Manfred Rommel
Nasjonalitet	Det tyske keiserrike; Weimarrepublikken; Nazi-Tyskland
Gravlagt	Herrlingen
Utmerkelser	20 oppføringer Pour le Mérite; 3. klasse av Militærfortjenstkorset; Jernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og diamanter; Fredriksorden; Mikael den tapres orden; Jernkorset av 1. klasse; Jernkorset av 2. klasse; Den militære fortjenstorden; Ritter des Württembergischen Militärverdienstordens; Wound Badge (1918) in Silver (ukjent); Æreskorset; Sudetenlandmedaljen; Memellandmedaljen; Wehrmacht tjenestemedalje; Storoffiser av Savoias militærorden; Ridder av koloniordenen av Italias stjerne; Sølvmedalje for militær tapperhet; Den militære fortjenstorden (Württemberg); Tilleggsspenne til jernkorset; Militærfortjenstkorset
Våpenart	Den tyske keiserlige hær, Württembergische Sicherheitstruppen, Reichswehr, Hæren (Wehrmacht)
Militær grad	Generalfeltmarskalk
Kommandoer	Armégruppe B, 7. panserdivisjon, Afrikakorpset, Panzerarmee Afrika
Deltok i	Første verdenskrig, andre verdenskrig, Felttoget i Nord-Afrika, Slaget om Frankrike, Operasjon Overlord, Operasjon Solsikke, det første slaget om El Alamein, det andre slaget om El Alamein, Operasjon Torch
IMDb	IMDb
	Signatur
	Erwin Rommel på Commons

Johannes Erwin Eugen Rommel (født 15. november 1891, død 14. oktober 1944) var en tysk generalfeltmarskalk. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under den andre verdenskrig, og ble kjent under kallenavnet «Ørkenreven».

Rommel var langt på vei selvlært. Han hadde stor suksess med sin taktikk under første verdenskrig, men fikk ikke ytterligere opplæring i mellomkrigstiden og tjenestegjorde heller ikke ved generalstaben. Rommel skilte seg fra samtidige tyske offiserer med en hurtig og improvisert tilnærming.^[8] Annen forskning tyder på at han før krigen var respektert innenfor offiserskorpset og at han under invasjonen av Frankrike holdt seg til tysk militær doktrine.^[9]

Rommels seire ble oppnådd med underlegne militære styrker og uten flystøtte. Charles Marshall mente at Rommel var taktisk dyktig, men at han hadde problemer med å drive omfattende strategisk planlegging og å delegere oppgaver. Rommels arbeidsform var «å være overalt» og «gjøre alt».^[10] Ingen soldater under Rommels kommando ble dømt for krigsforbrytelser, og allierte fanger fikk god behandling.^[11]

Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Adolf Hitler.

Tidlig liv

Rommel ble født i Heidenheim i delstaten Württemberg. Han var sønn av en protestantisk skolelærer, Erwin Rommel den eldre, og hans kone Helene von Luz. Morfaren Karl von Luz var Regierungspräsident, det vil si administrativ leder av et av regjeringsdistriktene i Württemberg. Rommel planla å bli flyingeniør, etter påtrykk fra sin far. Han meldte seg i stedet som frivillig til det 124. tyske infanteriregiment som offiserskadett i 1910. Han ble uteksaminert fra krigsskolen i Danzig i november 1911 og utskrevet som løytnant i januar 1912.^[11]

I mars 1911 i Danzig møtte han den da 17 år gamle polsk-italiensk-ættede Lucia Maria Mollin («Lucie»), som han giftet seg med i 1916. Rommel hadde tidligere truffet den 20-årige fruktselgeren Walburga Stemmer, som han i 1913 fikk datteren Gertrud med.^[12] Dette barnet utenfor ekteskap var lenge en vel bevoktet hemmelighet, og ble senere, under det tredje rike, omtalt som hans niese.

I 1928 fikk Rommel og hans ektefelle Lucie sønnen Manfred, som senere ble overborgermester i Stuttgart.

Rommel under første verdenskrig

Under første verdenskrigs første fase tjenestegjorde han på vestfronten i Frankrike, der han ble tildelt Jernkorset av 1. klasse for tapperhet i Argonnerskogen sør i Ardennene.

Senere ble han kompanikommandant for Württemberg alpejegerbataljon ved den rumenske og deretter ved den italienske fronten. Mens han tjenestegjorde i denne avdelingen, fikk han ry på seg for å kunne fatte raske taktiske beslutninger som skapte forvirring hos fienden. Rommel ble såret tre ganger og mottok Jernkorset av 1. og 2. klasse.

Han ble også den til da yngste mottager av Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite. Dette var en orden som ellers var forbeholdt generaler; Rommel var bare Oberleutnant. Det skapte først noe forviklinger da en annen tysk militæravdeling (med urette) ville ta æren for den seieren det dreide seg om. Han fikk ordenen etter å ha deltatt i kampene i fjellene mellom Slovenia og det nordøstlige Italia.

Under kampene ved Isonzo deltok hans bataljon på Soca-fronten. Hans bataljon spilte en avgjørende rolle under sentralmaktenes seier over italienerne ved slaget ved Caporetto, der den tok 3 000 italienske soldater til fange.

Den prøyssiske ordenen fikk Rommel på grunn av sin innsats ved erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917. Stormingen av fjellet ledet han med en styrke på bare 100 mann. Likevel greide tyskerne å ta til fange 150 italienske offiserer, 9 000 mann og erobre 81 artillerikanoner.^{[trenger referanse]} Det italienske nederlaget i kampene i oktober og november var samlet sett helt knusende.

I en kortere periode kjempet Rommel i det samme infanteriregiment som Friedrich Paulus, som også ble senere general under Hitler.

I januar 1918 ble Rommel overført til stabskommando, i Generalkommando 64, der kan ble forfremmet til kaptein (Hauptmann) i oktober. Han vendte deretter tilbake til det 124. infanteriregiment i Weingarten.

Mellomkrigstiden

Etter krigen arbeidet han som kommandør på regimentnivå, og var instruktør ved Dresden Infanteriskole (1929–1933). Han ble forfremmet til major i april 1932, og i oktober 1933 ble han bataljonskommandant i det 17. infanteriregiment forlagt i Goslar ved Harzfjellene i Nord-Tyskland.

Hitler krevde etter maktovertakelsen troskapsed til sin person fra de militære. På den måten ble Hitler i stand til en mer personlig styring av de væpnede styrker enn mange tidligere tyske ledere. Hitler ble først oppmerksom på Rommel i 1934 da han sammen med Goebbels og Himmler kom for å inspisere soldatene i Goslar.

I 1935 ble Rommel gjort til liaisonoffiser mellom Krigsministeriet og Hitlerjugend. Rommel var instruktør ved krigsskolen i Potsdam (1935–1938). Der fikk han fullført boken «Infanterie greift an» (Infanteriet i angrep) og fikk den utgitt i 1937. Den ble brukt som lærebok og oppslagsverk, og det er liten tvil om at Hitler lot seg imponere av den. Den er også i etterkrigstiden blitt betraktet som en ypperlig innføring i emnene den tar for seg.

Etter den tyske innmarsj i Sudetenland, de vestlige tyskspråklige områder av det daværende Tsjekkoslovakia, høsten 1938, bestemte Hitler seg for å besøke de nye områdene. Han utnevnte da Rommel til leder av «Führerbegleitbrigade» (livgarden).^[13] I november 1938, mens Rommel var oberst, fikk han kommandoen over krigsskolen ved Wiener Neustadt i det annekterte Østerrike.

Da Hitler i mars 1939 okkuperte hele Tsjekkoslovakia, utpekte han Rommel til kommandør for sitt mobile hovedkvarter under okkupasjonen av Praha.

Andre verdenskrig

Rett før invasjonen av Polen ble han forfremmet til generalmajor og fikk da ansvaret for Hitlers sikkerhet under dennes mange besøk ved fronten. På denne tid kom Rommel tettere på Adolf Hitler enn mange andre offiserer. Rommel ble som mange andre tyskere, uansett om de var nasjonalsosialister eller ikke, fjetret av Føreren. Rett etter innledningen av felttoget i Polen skrev han i et brev til sin kone:

«Det er vel vidunderlig at vi har en slik mann. Det utstråler fra ham en magnetisk, kanskje hypnotisk kraft, som har som sitt dypeste utspring i at den tro at han skulle være kalt av Gud eller av Forsynet til å føre det tyske folk «hen opp til solen». I mangt et øyeblikk taler han som en profet fra det dypeste av sitt vesen.»^[14]

Hitler opplevde Rommel som en lojal støttespiller, noe Hitler blant annet ga uttrykk for i 1942: «Han står oss nasjonalsosialister ikke bare nær, han er en nasjonalsosialist.»^[15]

Under invasjonen av Polen ble Rommel svært klar over hva de tyske stridsvognenheter kunne utføre i nær koordinasjon med artilleri og flystøtte, og i samarbeid med motorisert og raskt fremrykkende infanteri. Kort tid etter at invasjonen av Polen var over, bad han Hitler om å få kommandoen over syvende panserdivisjon, til tross for at han selv var infanterist. Hitler presset utnevnelsen gjennom^[8] mot overkommandoens innvendinger om at Rommel manglet rett militærfaglige bakgrunn.^{[trenger referanse]} Rommel sjokkerte sine nye underordnete i panserdivisjonen da han hilste dem med Heil Hitler ved ankomst.^[8]

Belgia-Frankrike 1940

Den 5. februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble del av det XV. panserkorps under general Hoth. Rommels divisjon ble senere kalt spøkelsesdivisjonen (opprinnelig av franskmennene) fordi de aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra. Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning gjennom Ardennene og kryssing av elven Meuse ved Dinant i Belgia, dens inntrengning gjennom forsvarernes rekker og dype inntrengning retning Den engelske kanal (jf. Blitzkrieg).

Invasjonen av Frankrike begynte den 10. mai, og allerede den 12. mai stod Rommel i Yvoir ved Meuse, en nokså smal elv som franskmennene av grunner som i dag er vanskelige å forstå, anså som en formidabel invasjonshindring. Broen ved Yvoir var blitt sprengt, og Rommel rykket sørover der man ved landsbyen Houx kom over et vannhøydereguleringsanlegg som spente over hele elvens bredde. I ly av nattemørket fikk Rommel noen tropper over, og ved daggry hadde de fått i gang en ferjetjeneste der de tunge stridsvognene ble dratt over elven på pongtongflåter som ble holdt oppe av stålvaiere. Den 14. mai var et nytt brohode sikret ved Bouvinges, og Rommels stridsvogner rykket raskt fremover. Den 18. mai stod divisjonen hans i Cambrai. Der var de svært sårbare for franske motangrep, men franskmennene var for forfjamsede til å slå til. Noe senere stod Rommel foran bedre pansrede britiske stridsvogner ved Wailly, sørvest for Arras. Da tyskerne ikke kom noen vei, foretok Rommel en serie omdisponeringer som åpnet for fremrykning i en ny retning, og den 26. mai kommanderte han sin egen og den 5. panserdivisjon under angrepet på Lille. Hitler var henrykt, og kort tid etter kunne Rommel føre sine styrker helt frem til kysten (8. juni, ved Les Petites Dalles mellom Dieppe og Fecamp). Få dager etter kapitulerte et dusin generaler og 13 000 fiendtlige styrker for Rommel.

Den 17. juni var «spøkelsesdivisjonen» atter på fremmarsj, denne gangen mot havnebyen Cherbourg. Etter en rekordlang fremrykning på 300 km på én dag begynte bombardementet mot Cherbourgs forsvarsverker den 18. juni. Da byen falt, overgav 30 000 franske tropper seg til Rommel.

Invasjonsforberedelser

Etter at Frankrike overgav seg den 21. juni, kunne Rommel, etter noen tids hvile med familien i Wiener Neustadt, begynne på forberedelsene av Operation Seelöwe, den tyske invasjon av England. Rommels panserstyrker hadde intensive øvelser som blant annet involverte på- og avlossing på ombygde elvelektere som skulle frakte stridsvogner over Den engelske kanal. Invasjonen ble utsatt etter noen måneder og senere helt avblåst, da Luftwaffe ikke lyktes i sine invasjonsforberedende flyangrep og tapte Slaget om Storbritannia.

Afrika 1941–1943

Erwin Rommels store dyktighet på vestfronten gjorde at han ble gitt kommandoen over tyske tropper, 5. lette og senere 15. panserdivisjon, som var sendt til Libya i begynnelsen av 1941 for å støtte de italienske stykene der. Denne tyske styrken utgjorde Det tyske Afrikakorps (Deutsches Afrikakorps). Det var i Afrika Rommel fikk tilnavnet «ørkenreven».

Rommel tilbragte mesteparten av 1941 med å bygge opp sin egen organisasjon og reorganisere de italienske enhetene som hadde lidd en serie nederlag mot britene under generalmajor Richard O'Connor.

En offensiv presset britene ut av Libya. Rommel var under ordre om ikke å fortsette fremrykningen sin forbi oasen Maradah, men han brøt den ordren. Han ble stanset akkurat på den egyptiske grense ved Helfaya-passet. Dit hadde han avansert til tross for innvendinger fra staben hans og divisjonskommandantene. Han hadde håpet at den raske fremrykningen, som utflankerte den viktige havnen Tobruk, ville føre til at storparten av de allierte styrker ville bli innesperret og omringet i en lomme der. Men slik gikk det ikke; fremrykningen forbi Tobruk skjedde ikke raskt nok på grunn av de altfor lange forsyningslinjene. Og ettersom veien Rommel fulgte ikke gikk sammen med kystveien østover fra Tobruk, ble ikke de allierte styrkene der fullstendig avskåret tidlig nok. Og de første av Rommels angrep nordover løp på grunn av ørkenstormer så å si ut i sanden.

I det omringede Tobruk holdt de allierte styrker ut under den australske general Leslie Morshead. Den alliertes øverstkommanderende, general Archibald Wavell gjorde to mislykte forsøk på å komme Tobruk til unnsetning (Operation Brevity og Operation Battleaxe). At begge slo feil, må også tilskrives at angrepene var for hastige og dårlig forberedt, noe som igjen må ses i sammenheng med Churchills store utålmodighet.

For Rommel var erobringen av Tobruk svært viktig av logistiske grunner, og at han mislyktes med det satte hans karriere i fare. Han var også utålmodig, slik at de dårlig forberedte angrepene i mindre skala som han iverksatte, alle kunne slås tilbake av forsvarerne. Etter en tid var situasjonen slik at et eventuelt utbruddsforsøk fra Tobruk høyst sannsynlig ville kunne nå frem til El Adem. Dette ville ha kuttet Afrikakorpsets kommunikasjonslinjer. Men general Morshead skjønte ikke hvilken mulighet han hadde; hans militæretterretning overvurderte de tyske styrkenes størrelse.

Rommel var i en vanskelig situasjon, men fikk ikke de forsterkninger han bad så innstendig om. Han var ikke populær i den tyske overkommando etter sitt brudd på ordren om ikke å avansere forbi Maradah, men uansett hadde Berlin lite å avse ettersom hovedfokus nå var satt på den massive troppeoppbyggingen før det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Halder, som aldri hadde vært noen Rommel-beundrer, og som nå var svært bekymret over de store tapene småangrepene mot Tobruk hadde ført til, sendte general Friedrich Paulus for å sette Rommel på plass. General Paulus forbød Rommel å fortsette småangrepene, men heller planlegge et systematisk storangrep.

De alliertes *Operation Crusader* 18. november – 31. desember 1941.

Den britiske øverstkommanderende, general Wavell, hadde heller ikke gjort det så skarpt; hans Operation Battleaxe hadde vært en kostbar fiasko, og han ble byttet ut med øverstkommanderende for India, general Claude Auchinleck. Nå ble det Auchinlecks tur å sette i gang en storoffensiv for å komme Tobruk til unnsetning. Angrepsplanen hans inneholdt en finte som skulle lokke tyskerne til et motangrep nettopp der britene ønsket seg det. Men da Rommel ikke spilte på lag, men ble stående, ble det britene som foretok seg noe overilet og rykket for langt frem. De hadde imidlertid ilt forbi både minefelter og antitankposisjoner, og hadde også forsømt å føre frem tilstrekkelig artilleri. Dermed ble de et lett bytte for tyskerne.

Rommel, som frem til dette tidspunktet hadde forholdt seg meget smart, gikk da alt for overmodig til verks. Igjen så han bort fra råd fra sine offiserer og bestemte seg for å presse britene enda lenger mot øst og forbi deres utgangsposisjon. Han la også inn en omgående flankemanøver i ørkenen. Rommel visste at det ville bli et drøyt stykke for hans styrker under vanlige forhold, men hadde kanskje overbevist seg selv om at den britiske soldat nå sikkert var så traumatisert av det blodige kaoset de hadde vært igjennom, at de ville legge på flukt ved synet av de første tyske stridsvognene som nærmet seg. Men: Slik gikk det ikke. Hans styrker led kraftig under alliert antistridsvognskyts, og da de spredte seg ut i ørkenlandskapet ble de tatt under effektiv beskytning fra RAF. Tyskerne klarte ikke en gang å holde sine egne utgangsposisjoner. Forvirringen var så stor at Rommel og hans stab på et tidspunkt dumpet opp i et nyzealandsk felthospital som fremdeles var under alliert kontroll. Rommel «spurte om det var noe de trengte, lovet britene (sic) medisinsk utstyr og kjørte uhindret unna».^[16]

Crusader ble til slutt et nederlag for Rommel. Etter flere ukers kamper beordret Rommel retrett av alle sine styrker fra Tobruk-området (7. desember 1941) og mot El Agheila. De allierte fulgte på og håpet å avskjære de retirerende tyske styrkene. Men Rommels motangrep den 20. januar 1942 rev opp de allierte styrkene. Afrikakorpset gjeninntok Benghazi, og de allierte trakk seg tilbake mot Tobruk der de begynte å bygge forsvarsstillinger.

Den 24. mai 1942 gikk Rommel til angrep. Britene ble grundig nedkjempet i en klassisk Blitzkrieg, og i løpet av noen uker var de presset tilbake inn i Egypt. Rommels offensiv ble til slutt stoppet ved den lille jernbanestasjonen El Alamein, snaut 100 km fra Kairo. Rommel tapte det første og månedslange slaget ved El Alamein (1. juli|1.–27. juli 1942) fordi han led under ørkenkrigens evige problem: lange forsyningslinjer. Britene var derimot svært nær sine forsyningsbaser og hadde uthvilte tropper til disposisjon. Rommel forsøkte å slå seg igjennom de britiske linjene ved slaget ved Alam Haifa. Han ble stanset av den nylig ankomne britiske kommandanten, generalløytnant Bernard Montgomery. Med dette hadde de allierte stoppet aksemaktenes fremrykking mot Kairo.

Med britiske styrker fra Malta som forhindret forsyninger fra sjøen, og de massive distansene de måtte dekke i ørkenen, kunne ikke Rommel holde El Alamein for alltid. Likevel holdt han stand frem til det andre slaget ved El Alamein (21. oktober – 2. november 1942). Rommel var i Europa da britene angrep, men vendte raskt tilbake til fronten.

Hitler beordret Rommel til å holde forsvarsstillingen, men Rommel forstod at Afrikakorpset i så fall ville bli utslettet og gjennomførte i stedet en rask retrett, i en operasjon der mesteparten av de italienske styrkene ble ofret. Etter slaget om El Alamein var Afrikakorpset en sterkt redusert avdeling, men tilbaketoget ble utført på kløktig vis gjennom Libya før Rommel nådde Tunisia. Her forskanset han seg i påvente av angrep fra både øst og vest. Rommel møtte i februar 1943 for første gang amerikanske styrker. Det var et uerfarent amerikansk armekorps, og Rommels styrker slo dette tilbake under slaget ved Kasserinepasset.^[11]

Hitler nektet å oppgi Afrika, og Rommel måtte derfor gå i stilling i de gamle franske grensebefestningene i Mareth-linjen i Tunisia. Disse ble raskt nedkjempet, blant annet takket være den britiske Churchill-stridsvognens overlegne evner til å klatre. Rommel forlot deretter Afrika etter å ha blitt hjemkalt av Hitler, og de gjenværende delene av Afrikakorpset endte i alliert krigsfangenskap etter kapitulasjon ved Tunis 13. mai 1943.^[8]

Rommel kommuniserte direkte med Hitler fra Nord-Afrika og gikk utenom tysk/italiensk hovedkvarter. Rommels assistent, SS-offiseren Alfred Berndt, beholdt kontakten med sin tidligere sjef, Joseph Goebbels. Rommel brukte i noen tilfeller den gode forbindelsen til Goebbels for å påvirke Hitler. Goebbels bidro også til å skape Rommels omdømme i Tyskland.^[8]

Frankrike 1943–1944

Rommel tilbragte sommeren 1943 i Italia, og i Tyskland var han en tid rådgiver ved Hitlers hovedkvarter. I november 1943 ble han sjef for armégruppe B som hadde ansvaret for forsvaret av den franske kysten mot en mulig alliert invasjon. Forsvaret gikk under betegnelsen Atlanterhavsvollen (Atlantikwall), ettersom kystbefestninger var sentralt i strategien. Etter sine erfaringer fra Afrika konkluderte Rommel at ethvert offensivt trekk var umulig på grunn av de alliertes overlegenhet i luften. Han argumenterte sterkt for at stridsvognene skulle holdes så nær fronten som mulig, så de ikke måtte kjøre lange strekninger når et slag startet. Han ville stoppe invasjonen på strendene og argumenterte for at tyske styrker måtte flyttes nær strendene i Normandie.^[8]

Imidlertid følte hans kommandant Gerd von Rundstedt at det på grunn av den britiske marinens styrke ikke var mulig å gjøre dette på strendene. Han ville at stridsvognene skulle organiseres i store enheter godt inne i innlandet, nær Paris, slik at de allierte kunne få komme inn i Frankrike og deretter bli slått. Da han ble bedt om å velge en plan, nølte kansleren og valgte en mellomløsning, hvor han plasserte dem i midten, for langt borte til å kunne gjøre nytte for Rommel, og ikke langt nok vekk for Rundstedt.

Da de allierte startet invasjonen natt til 6. juni 1944, tok de bokstavelig talt tyskerne på senga. Dagen før hadde de tyske meteorologer meldt om et tilstundende uvær som syntes å gjøre en invasjon umulig. Rommel var samtidig dratt hjem i Tyskland for å feire sin kone Lucies 50-årsdag. Flere høye offiserer var fraværende: Befalshaver for den tyske 7. armé, generaloberst Friedrich Dollmann, var i Rennes på en planøvelse; kommandøren for 1. SS-panserkorps, obergruppenführer Sepp Dietrich, var i Brussel. På D-dagen var en rekke tyske stridsvognsenheter, særlig 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend under ledelse av Kurt Meyer, nær nok Normandiekysten til at de kunne ha hatt en vesentlig innvirkning. Men Hitler hadde gitt forhåndsordre mot å frigi noen stridsvognsreserver; han og hans militære stab var blitt narret av de allierte til å tro at hovedinvasjonen ville komme ved Calais, og at Normandie følgelig måtte være en avledningsmanøver. Panser-reserven ble dermed ikke satt inn i Normandie fordi ingen turde å vekke Hitler som måtte gi slik tillatelse.

Attentatet mot Hitler og Rommels selvmord

Den 17. juli 1944 ble Rommels stabsbil pepret med maskingeværild fra en canadisk Spitfire. Det var ved Montgomery mellom Livarot og Vimoutiers at han ble truffet av granatsplinter i hodet.^[17] Sjåføren ble drept, mens Rommel ble innlagt på sykehus med store hodeskader. Rommel var bevisstløs og blødde fra venstre øye, fra munnen og fra et dypt sår på venstre side av hodeskallen, og han ble antatt å være død. Undersøkelser på sykehus avdekket store sprekker i hodeskallen. Han ble ikke operert. Legespesialister som undersøkte ham under rekonvalesensen ble overrasket over at Rommel hadde overlevd med slike skader.^[11]

En langvarig rekonvalesens fulgte. Skadene gjorde at Rommel ikke lenger var i tjeneste ved fronten i Frankrike og han kunne heller ikke være direkte involvert i forsøket på regimeskifte 20. juli.^[11] I mellomtiden fikk sikkerhetspolitiet mistanke om at Rommel hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Bormann var sikker på at det var tilfelle, mens Goebbels tvilte. Styrkende for mistanken var rapporter om at Rommel under sitt sykeleie hadde kommet med omfattende og ramsalt kritikk mot nasjonalsosialistene inkompetente lederskap, og at en av de sammensvorne – Rommels egen stabssjef, Hans Speidel – for å dekke over sin egen rolle påstod at det var Rommel (ikke ham selv) som hadde utstedt opprørsordrene og at han selv var blitt forhindret fra å melde fra.

To av Rommels motstandere, Heinz Guderian og Gerd von Rundstedt, var med i den gruppen offiserer som til slutt skulle ta stilling til om han skulle overføres til Volksgerichtshof under Roland Freislers juridsdiksjon. Dermed ble det bestemt at han skulle utleveres.

Det er fremdeles uklart hvor mye Rommel visste om attentatet. Hans kone hevdet etter krigen at han var imot sammensvergelsen. Det er blitt spekulert i om Rommels holdning – dersom han var motstander av attentatplanene og, som det ble spekulert, heller ville ha Hitler stilt for retten – var motivert av at ikke senere generasjoners tyskere skulle komme til å mene at krigsnederlaget skyldtes forræderi, et dolkestøt i ryggen, slik det ble alment antatt i datidens Tyskland om nederlaget under første verdenskrig.

Ifølge Franklin Ford hadde Rommel inntil 10 dager før attentatet avvist alle planer om opprør mot Hitler. På et møte med Hitler 9. juli 1944 skal Rommel ha vært pessmistisk på grunn av alliert fremgang og styrkeoppbygging i Normandie. Rommel ba om å få trekke styrkene tilbake til det indre av Frankrike. Hitler avviste kontant forslaget om tilbaketrekking og Rommel ga da beskjed til Caesar von Hofacker om at han støttet alt som ville gjøre slutt på kampene. Ifølge Ford var det ikke Hitlers politiske program, men at Hitler var på vikende front som gjorde at Rommel og andre som sent sluttet seg til.^[18] Senere kilder oppgir at Rommel i februar 1944 sluttet seg til planen om å avsette Hitler. Rommel skal ha vært som en mest aktuelle til å overta ledelsen etter Hitler.^[10]

Fordi Rommel var Tysklands mest populære hærfører under annen verdenskrig, ga Hitler gjennom sjefen for hærens personalavdeling, general Wilhelm Burgdorf, ham valget mellom å begå selvmord med cyanid, fremfor å bli stilt offentlig for retten i Volksgerichtshof, noe som ville medført dødsstraff. I sistnevnte fall ville dessuten Rommels familie og hans stab (som var tungt involvert i kupplanene) bli utsatt for alvorlige represalier, noe som var praksis under disse «rettsforfølgelsene». Hitler visste derfor hva Rommel ville velge. Rommels dødsfall skulle utad tilskrives følgene av alvorlige hodeskader han hadde pådratt seg i en bilulykke, for slik å holde de egentlige omstendighetene skjult for det tyske folk.^[11]^[19] Rommel tok sitt eget liv den 14. oktober 1944, og ble begravet i en stor statsbegravelse. Den tyske ledelsen holdt løftet om å ikke røre Rommels familie.^[20]

Etter krigen

Etter krigen ble hans dagbøker publisert. I Blaustein-Herrlingen ligger det et Rommel-museum (i Villa Lindenhof), som eier Rommels dagbøker, korrespondanse, kart og planer, foruten øvrige skrift- og billeddokumenter knyttet til hans biografi og samtid.

Den tyske hærens Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Augustdorf, Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Osterode/Harz og Rommel-Kaserne i Dornstadt ble i 1961 oppkalt etter ham. Den tyske marinen døpte også et skip «Rommel»; det ble døpt av hans enke Lucia Maria Rommel i 1969. Gater i en rekke tyske byer er også oppkalt etter generalfeltmarskalken, blant annet i hans siste hjemby Blaustein-Herrlingen. Wehrmacht-veteraner og allierte veteraner har møttes årlig ved Rommels grav.

Ettermæle

Det er laget flere filmer som involverer Rommel. Den amerikanske filmen The Desert Fox: The Story of Rommel fra 1951 handler om Rommel fra slaget ved El Alamein til attentatet mot Hitler og det tvungne selvmordet. Filmen fremstiller Rommel i et positivt lys, og filmer som dette har bidratt til at Rommels ettermæle.^{[trenger referanse]} Walzer skriver at Rommel huskes for sin «ridderlighet» til tross for at han førte krig for sak eller regime som ikke lot seg forsvare. Rommel var som soldat bare ansvarlig for å føre krigen på rett måte (jus in bello), ikke for å føre krigen på rett grunnlag (jus ad bellum) ifølge Walzer.^[21]^[22] Rommel mottok i 1942 en ordre fra Hitler om uten videre å drepe fiendtlige soldater tatt til fange bak frontlinjen. Rommel ignorerte ordren.^[23] Robinson skriver at myten om Rommel ble skapt av både venner og fiender, og ut fra ulike grunner.^[8] Rommels suksess på slagmarken og propaganda fra begge sider skapte en myte av Rommel.^[24] Hugh Trevor-Roper har i ettertid advart mot å gjøre Rommel til en helt eller martyr. Trevor-Roper mente at Rommels støtte til Hitler var et signal om Wehrmachts støtte til nasjonalsosialismen.^[25] Senere forskning tyder på at Rommel og krigen i Nord-Afrika ble brukt av USA og Storbritannia for å rehabilitere Vest-Tyskland ved å skape et bilde av den «gode tysker». Dette skjedde dels ved å fremstille Rommel som en motstander av Hitler, og dels ved å fremstille Wehrmacht som en hederlig institusjon. Det ble på denne måten trukket et skille mellom det vanlige militære og kriminelle organisasjoner som SS, argumenterer McGinn.^[26] Ronald Lewin mente at Rommel ble involvert i attentatplanene fordi han ville redde Tyskland, han delte ikke attentmakernes øvrige sosiale og politiske ideer. Rommels tiltakende uvilje mot Hitler skyldtes ifølge Lewin at Hitlers politikk ledet Tyskland til militært nederlag.^[27]

Se også

Myten om det rene Wehrmacht

Bibliografi

Erwin Rommel: Infanterie greift an. Voggenreiter, Potsdam 1937
Erwin Rommel: Krieg ohne Hass. Utgitt av Lucie-Maria Rommel og Fritz Bayerlein. Verlag Heidenheimer Zeitung, Heidenheim/Brenz 1950

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erwin-Rommel, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000007, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 90811, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.historyorb.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.bbc.co.uk^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Robinson, J. R. (1997). The Rommel Myth. Military Review, 77(5), 81.
^ Samuels, M. (2017). Erwin Rommel and German Military Doctrine, 1912–1940. War in History, 24(3) 308 –335
^ ^a ^b Marshall C.F.: Discovering the Rommel Murder: The Life and Death of the Desert Fox. Mechanicsburg, PA, Stackpole Books, 1994.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Fuhrman, H. A., Mullin, J. P., & Sloffer, C. A. (2016). Field Marshal Erwin Rommel: the head injury that may have prolonged the Second World War. Neurosurgical focus, 41(1), E8.
^ John Bierman og Colin Smith: War Without Hate: The Desert Campaign of 1940–43 (London, 2002), side 56
^ Norman, Andrew (17. april 2018). Hitler's Insanity: A Conspiracy of Silence (på engelsk). Fonthill Media.
^ Brev av Rommel 2.9.1939, gjengitt i Smelser/Syring s. 463
^ Maurice Philip Remy: Mythos Rommel (München, 2004) s. 12
^ General Fritz Bayerlein: The Rommel Papers, kap. 8
^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 63), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
^ Ford, F. L. (1946). The Twentieth of July in the History of the German Resistance. The American Historical Review, 51(4), 609–626.
^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Welt-01
^ Eyewitness to history – The Forced Suicide of Field Marshall Rommel, 1944
^ Walzer, M. (1977) Just and Unjust Wars: A Moral Argument with Historical Illustrations. New York: Basic Books.
^ French, S. E. (2009). Sergeant Davis's Stern Charge: The Obligation of Officers to Preserve the Humanity of Their Troops. Journal of Military Ethics, 8(2), 116–126.
^ Primoratz, I. (2002). Michael Walzer's just war theory: some issues of responsibility. Ethical Theory and Moral Practice, 5(2), 221–243.
^ Lieb, P. (2012). Rommel, Field Marshal Erwin (1891–1944). The Encyclopedia of War. (Wiley)
^ Major, P. (2008). ‘Our Friend Rommel’: The Wehrmacht as ‘Worthy Enemy’in Postwar British Popular Culture. German History, 26(4), 520–535.
^ McGinn, M. E. (2014). «Rommel, you magnificent bastard»: the Desert Fox and the rehabilitation of Germany in postwar media (Doctoral dissertation, San Diego State University).
^ Lewin, R. (1968): Rommel as military commander. Batsford, London.

Litteratur

John Bierman og Colin Smith: The Battle of Alamein: Turning Point, World War II (ISBN 0-670-03040-6) (2002)
David Fraser: Knight's Cross: A Life of Field Marshal Erwin Rommel
Maurice Philip Remy: Mythos Rommel, München, 2004
Ronald Smelser og Enrico Syring (utg.): Die Militärelite des Dritten Reiches. 27 biographische Skizzen. Berlin 1995
Desmond Young: Rommel. The Desert Fox, London, 1950

Eksterne lenker

(en) Erwin Rommel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erwin Rommel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erwin Rommel på Internet Movie Database
(sv) Erwin Rommel i Svensk Filmdatabas
(fr) Erwin Rommel på Allociné
(en) Erwin Rommel hos The Movie Database
(de) «Erwin Rommel 1891-1944», fra Deutsches Historisches Museum
«How Rommel became the Desert Fox | Operation Sonnenblume», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:15:22

[hash-3438e13cf8d283215954da02e44168ef0b6f7b4c-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erwin-Rommel, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-2] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9378b8483065dbaac452c9bb03301699ab592a28-3] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000007, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-6809143af65d83462819d92d970e33f4cccc7a8d-4] Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 90811, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-eb36e77eefd7e603af870593361918b3105e2b29-6] www.historyorb.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-d27e79e102936cdcccf711fb757bfc168457ac1c-7] www.bbc.co.uk^{[Hentet fra Wikidata]}

[:0-8] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Robinson, J. R. (1997). The Rommel Myth. Military Review, 77(5), 81.

[9] Samuels, M. (2017). Erwin Rommel and German Military Doctrine, 1912–1940. War in History, 24(3) 308 –335

[:1-10] Marshall C.F.: Discovering the Rommel Murder: The Life and Death of the Desert Fox. Mechanicsburg, PA, Stackpole Books, 1994.

[:2-11] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Fuhrman, H. A., Mullin, J. P., & Sloffer, C. A. (2016). Field Marshal Erwin Rommel: the head injury that may have prolonged the Second World War. Neurosurgical focus, 41(1), E8.

[12] John Bierman og Colin Smith: War Without Hate: The Desert Campaign of 1940–43 (London, 2002), side 56

[13] Norman, Andrew (17. april 2018). Hitler's Insanity: A Conspiracy of Silence (på engelsk). Fonthill Media.

[14] Brev av Rommel 2.9.1939, gjengitt i Smelser/Syring s. 463

[15] Maurice Philip Remy: Mythos Rommel (München, 2004) s. 12

[16] General Fritz Bayerlein: The Rommel Papers, kap. 8

[17] Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 63), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8

[18] Ford, F. L. (1946). The Twentieth of July in the History of the German Resistance. The American Historical Review, 51(4), 609–626.

[Welt-01-19] Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Welt-01

[selvmord-20] Eyewitness to history – The Forced Suicide of Field Marshall Rommel, 1944

[21] Walzer, M. (1977) Just and Unjust Wars: A Moral Argument with Historical Illustrations. New York: Basic Books.

[22] French, S. E. (2009). Sergeant Davis's Stern Charge: The Obligation of Officers to Preserve the Humanity of Their Troops. Journal of Military Ethics, 8(2), 116–126.

[23] Primoratz, I. (2002). Michael Walzer's just war theory: some issues of responsibility. Ethical Theory and Moral Practice, 5(2), 221–243.

[24] Lieb, P. (2012). Rommel, Field Marshal Erwin (1891–1944). The Encyclopedia of War. (Wiley)

[25] Major, P. (2008). ‘Our Friend Rommel’: The Wehrmacht as ‘Worthy Enemy’in Postwar British Popular Culture. German History, 26(4), 520–535.

[26] McGinn, M. E. (2014). «Rommel, you magnificent bastard»: the Desert Fox and the rehabilitation of Germany in postwar media (Doctoral dissertation, San Diego State University).

[27] Lewin, R. (1968): Rommel as military commander. Batsford, London.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]