Einsteins syndrom
Einsteins syndrom er et begrep som brukes for å beskrive eksepsjonelt oppvakte barn med sent utviklet tale (usannsynlig med konversasjoner før fylte fire år).[1]
Egenskaper[2]:
- forsinket taleutvikling
- vanligvis gutter
- høyt utdannede foreldre
- musikalske (familien)
- løsningsorienterte egenskaper
- forsinket utvikling av sosiale egenskaper
- forsinket toalettrening
Hovedtesen i boken er at sent snakkende ofte blir feildiagnostisert med en autisme («autism spectrum disorder – ASD») og at en liten undergruppe av sent snakkende faktisk er høyt intelligente barn med noen fellestrekk konsentrert rundt musikk og/eller hukommelse og/eller matematikk. Det er vanskelig om ikke umulig og presist å vurdere kognitiv kompetanse til et barn som ikke er verbal eller er minimalt verbal hvis testingen er vektet mot det verbale, som testene typisk er. Boken behandler også barn med sterke personligheter som motstår tester og scorer langt under deres muligheter. Forfatteren egen sønn vokste opp til å bli en programmerer, og var feilaktig antatt som tilbakestående siden hans snakking til tross for hans veldig gode hukommelse og ingen dramatisk forringelse av fungering på et daglig nivå. Boken viser til en serie av høyt presterende vitenskapsmenn og musikere som alle snakket sent og ble antatt hadde autistiske trekk (lang oppmerksomhetsspenn i tidlig alder, viljestyrke, evne til å leke alene, utsatt språkevne/sosial kompetanse) som ikke sjeldent sees hos barn med meget høy intelligens.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bengtsson, Ann (2004). «Einsteins syndrom - kloke barn som taler seint». Tidsskrift - Norsk Psykologforening. VOL 41 (PART 9). ISSN 0332-6470. utgitt av Norsk Psykologforening[død lenke]
- Sowell, Thomas (2001). The Einstein Syndrome: Bright Children Who Talk Late (på engelsk). Basic Books. ISBN 0-465-08140-1.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bengtsson, 2004
- ^ Thomas Sowell brukte Einsteins navn i en bok om slike barn. Sowell, side 89–150