E-navigasjon

E-navigasjon er en strategi utviklet av FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) for å øke sjøsikkerheten for kommersiell skipsfart ved å bedre utveksling og kommunikasjon av elektronisk informasjon på skip og mellom skip og land, og forenkle arbeidsprosessen til navigatører om bord. e-navigasjon tar utgangspunkt i maritime brukerbehov.

E-navigasjon er i strategiplanen fra IMOs sjøsikkerhetskomité (Maritime Safety Committee, MSC) definert som en harmonisert innsamling, integrering, utveksling, presentasjon og analyse av elektronisk maritim informasjon om bord og på land. Målet for e-navigasjon er å styrke kai til kai navigasjon og relaterte tjenester for sikkerhet og trygghet til sjøs, samt vern av det maritime miljøet.

Konseptet ble lansert da maritime myndigheter fra syv land ba sjøsikkerhetskomiteen (MSC) om å utvikle en e-navigasjonsstrategi for arbeidsprogrammene til IMOs underkomiteer NAV og COMSAR. Arbeidsgrupper i tre underkomiteer (NAV, COMSAR og STW) og en egendefinert korrespondansegruppe, har siden den gang utviklet en strategisk implementeringsplan (SIP). IMOs medlemsland og mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner har bidratt til arbeidet, inkludert IHO (International Hydrographic Organization), CIRM (Comité International Radio-Maritime), IALA (International Association of Lighthouse Authorities), ICS (International Chamber of Commerce), BIMCO (Baltic and International Maritime Council) og NI (Nautical Institute).

Bakgrunn

Japan, Marshalløyene, Nederland, Norge, Singapore og Storbritannia sendte i 1985 et innspill til den 81. sesjonen av IMOs maritime sikkerhetskomité (Maritime Safety Committee). Innspillet understreket behovet for å kunne tilby navigatører om bord og personer med ansvar for navigasjonssikkerhet på landsiden, som ved hjelp av moderne verktøy ytterligere styrker navigasjonssikkerhet og kommunikasjon og derved reduserer muligheten for menneskelige feil. Behovet ble identifisert som spesielt viktig i tilfeller hvor potensialet for tap av menneskeliv, skader, miljøforurensning og unødvendig materielle kostnader var størst. Økt sjøsikkerhet, som er hovedmålet for e-navigasjon, ble tidlig identifisert som en omfattende gevinst for medlemsland, rederier og sjøfarende.

Ifølge Storbritannias Marine Accident Investigation Branch, har menneskelig svikt vært en faktor i over halvparten av hendelsene til sjøs som ble etterforsket mellom 2002 og 2005. Tendensen viste at ulykker til sjøs fortsatte å øke − til tross for utviklingen og tilgjengelighet av teknologiske hjelpemidler som skal styrke situasjonsforståelse og beslutningstøtte hos sjøfarende og landbasert maritim virksomhet. Disse hjelpemidlene inkluderer AIS (Automatic Identification System), ECDIS (Electronic Chart Display and Information System), IBS/INS (Integrated Bridge Systems/Integrated Navigation Systems), ARPA (Automatic Radar Plotting Aids), radio navigation, LRIT (Long Range Identification and Tracking), VTS (Vessel Traffic Service) og GMDSS (Global Maritime Distress Safety System).

Det ble derfor foreslått å tilføye e-navigasjon som et nytt tema på arbeidsprogrammet til IMOs underkomiteer NAV (Sub-Committe on Safety of Navigation) og COMSAR (Radiocommunications and Search and Rescue). Hensikten var å utvikle en strategisk visjon for bruk av eksisterende og nye navigasjonshjelpemidler, spesielt elektroniske virkemidler, på en helhetlig og systematisk måte. e-navigasjon kunne dermed bidra til å redusere navigasjonsulykker, -feil og -svikt ved å utvikle standarder som støtter nøyaktige og kostnadseffektive systemer som støtter opp under IMOs mål om sikker og effektiv sjøtransport på rene hav.

Det menneskelige elementet, opplæring og harmonisering

De siste tiårene har maritim virksomhet opplevd en stor teknologisk utvikling innenfor navigasjons- og kommunikasjonssystemer. Sjøfarende har aldri før hatt flere tekniske støttesystemer. Utviklingen har ført med seg et økende behov for en bedre koordinering av systemer og harmonisering av standarder.

Til tross for at skip har GNSS (Global Satellite Navigation Systems) og om kort tid vil få tilgang på pålitelig ECDIS data (Electronic Chart Displays and Information Systems), er ikke disse integrert og harmonisert med andre eksisterende systemer og systemer om bord i andre skip og på land.

Samtidig har man erfart at det menneskelige elementet, som omhandler opplæring, kompetanse, språkferdigheter, arbeidsbelastning og motivasjon, er essensielle i maritim virksomhet. Administrative byrder, informasjonsoverbelastning og ergonomi er fremtredende utfordringer. Et klart behov for å innføre gode ergonomiske prinsipper i et godt strukturert menneske-maskin grensesnitt ble identifisert som en viktig del av e-navigasjonsstrategien.

Definisjon av e-navigasjon

Under MSC 85, basert på innspill fra industri og andre relevante organisasjoner, godkjente komiteen en strategi for utviklingen og innføringen av e-navigasjon. Det ble også enighet om en definisjon av e-navigasjon: e-navigation er en strategi som er utviklet av FNs sjøfartsorganisasjon IMO, International Maritime Organization, for å øke sjøsikkerhet innen kommersiell skipsfart ved hjelp av bedre organisering av data om bord i skip og på land, og bedre utveksling og kommunikasjon av elektronisk informasjon mellom skip og mellom skip og land.

Fordeler for brukere og interessenter

I et globalt perspektiv vil e-navigasjon:

Standardisere brodesign som videre styrker muligheten for arbeid på tvers av landegrenser, effektiviserer opplæringen og reduserer materielle kostnader.
Redusere handelsbarrierer ved å redusere lokale løsninger og byråkrati.
Redusere risikoen for hendelser og ulykker.

For kyststater, flaggstater og havnestater vil e-navigasjon:

Styrke effektiviteten i opplæring, sertifisering og tilsyn.
Forbedre situasjonsforståelse ved å gi enkel tilgang til standardisert og pålitelig informasjon.
Forbedre effektivitet i tilsyn, koordinering, kontroll og informasjon.
Redusere risikoen for hendelser og ulykker gjennom effektiv bruk av VTS-tjenester.

For bransjer, organisasjoner og industri vil e-navigasjon:

Tilby fleksibilitet i tilknytning til opplæring og rotasjon som følge av et mer standardisert og effektivt marked for standardiserte broprodukter.
Forenkle rapportering og redusere arbeidsmengden ved operasjoner.
Styrke sikkerheten for egen flåte.
Styrke situasjonsforståelsen for personell på bro, og dermed fremme hurtigere og mer effektiv beslutningstaking ombord.
Øke navigasjonssikkerheten i VTS-regulerte områder.
Gi en retning for utvikling av nye produkter i et omfattende marked.
Åpne for nye produkter og muligheter.

For sjøfarende vil e-navigasjon:

Forenkle arbeidet i hverdagen og opplæring.
Styrke brukergrensesnittet mellom menneske-maskin, øke brukervennlighet og kunnskap om utstyr/systemer, og forbedre navigasjonssikkerhet.
Gi bedre tidsbesparelser og effektivitet om bord gjennom enklere tilgang til informasjon, og dermed styrke brobesetningens responstid.
Styrke navigasjonssikkerheten ved hjelp av redusert administrativ arbeidsmengde.
Styrke tilliten til bruk av navigasjonsutstyr.
Styrke kvalitet, nøyaktighet og pålitelighet til informasjon, og dermed forbedre situasjonsforståelse og navigasjonssikkerhet.
Gi enkel tilgang til nødvendig informasjon et felles sted på en brukervennlig måte.
Styrke kunnskapen om systemer gjennom standardisering.
Styrke tjenester og sikkerheten i VTS-regulerte områder gjennom enkel tilgang til tilgjengelige tjenester og varsler.
Redusere byråkrati og dermed støtte opp under mer effektiv bruk av ressurser på bro.
Redusere risikoen for ulykker.

Strategi for e-navigasjon

Norge ved Kystverket ble av IMO tildelt oppgaven å lede arbeidet med å utvikle et forslag til en strategisk implementeringsplan for e-navigasjon (SIP). Tre av IMOs underkomiteer – NAV, COMSAR og STW – etablerte arbeidsgrupper for e-navigasjon; hver arbeidsgruppe ledet av regiondirektør John Erik Hagen i Kystverket Vest. I tillegg ble det etablert en egen korrespondansegruppe, også ledet av John Erik Hagen, som hadde ansvar for å samle inn innspill fra maritime administrasjoner, deriblant forslag og beslutninger i utviklingen av en strategisk implementeringsplan (SIP).

Utviklingen av en strategisk implementeringsplan for e-navigasjon ble delt inn i flere faser:

Vurdere brukerbehov
Etablere en åpen, modulær og skalerbar teknisk arkitektur, samt innføre en felles global standard for informasjonsutveksling, IHO S-100
Ferdigstille ulike studier: en gap analyse, kostnytte analyse og risikoanalyse

Strategisk implementeringsplan (SIP)

På bakgrunn av de tre fasene, ble fem prioriterte løsninger lagt til grunn for en strategisk implementeringsplan:

S1: forbedret, harmonisert og brukervennlig bro design; S2: standardisert og automatisk skipsrapportering; S3: forbedret pålitelighet, fleksibilitet og integritet av broutstyr og navigasjonsinformasjon; S4: integrering og presentasjon av tilgjengelig informasjon i grafiske skjermer som mottas via kommunikasjonsutstyr; S9: forbedret kommunikasjon av landbaserte VTS tjenester (Maritime Service Portfolio).

S1, S3 og S4 omhandler utstyr og bruk av utstyr om bord i skip, mens S2 og S9 omhandler forbedret kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom skip, fra skip og land, og fra land til skip. Under utviklingen av SIP ble det identifisert en rekke oppgaver for å kunne fortsette den videre utvikling og implementering av e-navigasjon. Noen av disse oppgavene kan kreve videre behandling og undersøkelser før man kan ta en endelig beslutning om den beste veien videre og påfølgende oppgaver. Videre ble det erkjent at det er behov for å identifisere landbaserte funksjoner og tjenester. I dag er det mange forskjellige typer tjenester i de fleste gitte situasjoner eller steder, for eksempel i havner, langs kysten og i havområder. Harmonisering og standardisering av disse tjenestene resulterte i såkalte maritime tjenesteporteføljer (Maritime Service Portfolios (MSPs).

Kjerneelementer i den strategiske implementeringsplanen (SIP)

Den endelige strategiske implementeringsplanen for e-navigasjon (SIP) bestod av åtte kjerneelementer:

Identifisering av oppgaver som er nødvendig for å ferdigstille e-navigasjonsløsninger.
En utfasing av oppgavene og et veikart på høyt nivå.
En liste av maritime tjenesteporteføljer (Maritime Service Portfolios) som må utvikles
En liste over viktige faktorer som muliggjør e-navigasjon.
En kontinuerlig vurdering av brukernes behov.
Forslag til en systematisk vurdering av hvordan ny teknologi på best mulig måte kan imøtekomme definerte og utviklende brukerbehov på lang sikt.
Forslag til PR og markedsføring av e-navigasjonskonseptet til viktige interessentgrupper.
Identifisering av mulige finansieringskilder for utvikling og implementering, spesielt for å utviklingsland og -regioner, og tiltak for å sikre finansiering.

I arbeidet med e-navigasjon ble det lagt vekt på å samle inn og strukturere brukerbehov, utvikle prinsippskisser for e-navigasjonskonseptet, beskrive relevante funksjoner om bord og på land og gjennomføring av en omfattende gap-analyse. Det ble i 2013 utført en risiko- og kost/nytte analyse som lå til grunn for risikoreduserende tiltak med tilhørende oppgaver som må løses for å innføre e-navigasjon. De fem prioriterte løsningene utgjør en del av den strategiske implementeringsplanen som ble godkjent av IMOs NCSR komité i juni 2014.

Retningslinjer

Kombinasjonen av fem e-navigasjonsløsninger og de tre retningslinjene Retningslinjer for menneskesentrert design (Human Centered Design) for e-navigasjon, Retningslinjer for brukertesting, evaluering og vurdering (U-TEA) for e-navigasjonssystemer og Retningslinjer for Software Quality Assurance (SQA) i e-navigasjon, foreslår en implementering som muliggjør en helhetlig tilnærming til samspillet mellom skip og landbaserte brukere.

Veien videre

SIP ble presentert for IMOs nye underkomité NCSR (Navigation Communication Search and Rescue) i juni 2014 for godkjenning, og videresendt derfra til den maritime sikkerhetskomiteen (Maritime Safety Committee) hvor den ble godkjent i november 2014. Sammen med arbeidet som pågår i regi av IMO, arbeider en rekke offentlige og private grupper for å fremme e-navigasjon og emner relatert til e-navigasjon.

Referanser

Eksterne lenker

International Maritime Organization's e-Navigation page Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
Norwegian Coastal Administration's e-Navigation page
EfficienSea's work package for e-Navigation Arkivert 20. desember 2013 hos Wayback Machine.
Jeppesen's e-Navigation reference site

Autoritetsdata