Samsyn
Samsyn, fungerende binokulært syn, stereoskopisk dybdesyn eller stereopsis (av stereo som betyr «solid» eller «tredimensjonal», og opsis som betyr «utseende» eller «syn») er inntrykket av dybde som oppfattes når de ulike bildene fra de to øynene hos en person med normalt binokulært syn settes sammen i hjernen. I forhold til monokulært syn vil binokulært syn gjøre at objekter oppfattes svært klart, spesielt på nært hold, et prinsipp som blir utnyttet i stereoskopet.
Ikke alle har fungerende samsyn, og dette er noe man kan teste ved å se på spesielle bilder hvor de som kun har monokulært syn ikke vil klare å sette sammen bildet og oppfatte figuren.
Hvordan dybdekalkuleringen virker
[rediger | rediger kilde]På grunn av at øynene er plassert på forskjellige steder på hodet vil bildene fra de to øynene vil være litt forskjellige (kalt binokulær divergens), og ved å kombinere de to bildene får hjernen informasjon til å beregne dybden i bildet. Det er i hovedsak samsynet som gir oss dybdesyn, men av andre metoder for å beregne dybde er parallakse-metoden eller at man ser at ting blir mindre når de går lenger bort som for eksempel ved at en vei vil se smalere ut. Disse andre metodene for å beregne dybde er likevel bare et supplement, og i seg selv underlegne den kalkuleringen av dybde som skjer i hjernen ved godt samsyn.
Samsyn og strabisme
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Strabisme
Personer som lider av strabisme eller vinkelfeilsyn (strabisme som er så liten at det knapt er synlig) har som regel dårlig samsyn og mangler derfor 3D-syn, ofte uten å vite det. I motsetning til personer med samsyn vil disse helt ubevisst føle seg frem når de skal gripe ting ved å observere om hånden nærmer seg det objektet den skal, og samsynsproblemer skaper derfor problemer i sporter med mye bevegelse, som for eksempel ballspill.
Siden samsyn er viktigst når man skal betrakte detaljer på korte avstander dukker problem med vinkelfeilsyn ofte opp mellom 5-7. klasse grunnet stadig økende lekse- og lesepress i skolen. Dersom man til da har hatt latent strabisme og likevel dybdesyn, kan man etterhvert miste dybdesynet grunnet «feilbelastningen» vinkelfeilsynet skaper på synsnervene. Mellom øynene og den delen av hjernen som behandler synsintrykk, visuell cortex (bakhodelappen), finnes det nervebaner som er binokulære (felles for de to øynene) og monokulære (en for hvert øye), og ved tung visuell belastning på nært hold over tid kan de monokulære nervebanene få et overtak og koordinasjonen mellom de to øynene vil bli dårligere. Dette kan man se hos en pasient ved at øynene dirrer når den blir bedt om å følge fingerenbevegelsene til den som undersøker.
Resultatet av den dårlige koordinasjonen mellom øynene er at synsintrykket hos personen vil bli «flatt» og kan oppfattes som tåkete eller mindre detaljert, på grunn av at hjernen vil få problemer med å sette sammen bildene fra de to øynene grunnet for stor forskjell mellom dem. I sin tur fører dette til at hjernen må bruke mer kapasitet på å danne et felles bilde, og pasienten opplever en effekt som kan sammenlignes med å sette lengre lukkertid på et kamera. Når slike personer konsentrerer seg er det etter en tid svært vanlig å få hodepine og bli trøtt.
Ettersom få synstester sjekker samsyn vil slike problemer som regel bli oversett både ved synstester hos helsesøster, optikere, øyeleger og ved synstester til oppkjøring. Det er mulig å få tilbake dybdesynet ved hjelp av samsynstrening, gjerne i kombinasjon med prismekorreksjon. Polatest er en test som kan brukes for å kartlegge stereosyn og kan brukes til å evaluere om en pasient trenger prismekorreksjon, en test som i sin tid ble utviklet av Dr. Hans-Joachim Haase, en av pionerene innen prismekorreksjon. Det er et omdiskutert tema om hvor mye skjeling man må ha før man i tillegg til trening av øyemusklene bør begynne med prismebriller - noen skriver ut prismebriller selv ved små feil, mens andre mener at personer med små feil ofte kan klare seg med samsynstrening.
I historisk perspektiv
[rediger | rediger kilde]Ettersom avstanden til objektet som betraktes øker vil samsynet bli mindre viktig, og etterhvert som avstanden minker vil det bli viktigere. På grunn av dette er samsyn viktigere i det moderne samfunnet hvor vi leser mye på nært hold enn det var da vi var jegere og samlere hvor man i større grad brukte øynene på langt hold ute i naturen.
Trivia
[rediger | rediger kilde]Tidligere trodde man at hjernen hadde en «kritisk periode» for utvikling av samsyn som var slutt ved 7-årsalderen, slik at det ikke var vits å forsøkte å trene opp samsyn dersom man var født uten og hadde passert den kritiske fasen. På tross av dette klarte den «stereoblinde» nevrologen Susan R. Barry i en alder av 48 år å få fullt samsyn ved hjelp av synstrening og prismebriller hos en spesialist hun tilfeldvis møtte, selv om hun i store deler av livet sitt selv hadde undervist om denne lukkede plastiske perioden. Hun har skrevet om denne ferden i boken «Fixing My Gaze», hvor hun foreslår at vi går bort fra å kalle det den kritiske perioden og heller kaller det perioder med ulike grader av plastisitet.