Hopp til innhold

Dronte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dronte
– modell basert på ny forskning –
Nomenklatur
Raphus cucullatus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
dronte[1]
(dodo)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDuefugler
FamilieDuefamilien
UnderfamilieRaphinae
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet

Økologi
Habitat: terrestrisk, skog, gressletter
Utbredelse: Mauritius (endemisk)

Dronte (Raphus cucullatus) var eneste art i slekten Raphus, men arten er utdødd. Raphus inngikk tidligere i drontefamilien (Raphidae), men en revidering (del Hoyo & Collar, 2014) av ordenen duefugler (Columbiformes) viste at drontene egentlig tilhører duefamilien (Columbidae), der slekten nå inngår i delgruppen Raphinae.[3] Dronte er søsterarten til solitærfugl,[4] som også er utdødd.

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Dronte var endemisk for Mauritius og øyene like rundt i Det indiske hav. Fuglen var ikke flyvedyktig. Den hadde et klumpete utseende, et svært karakteristisk og overdimensjonert nebb, og små, ubrukelige vinger. Det var imidlertid en stor fugl, som trolig kunne veie omkring 10,6–17,5 kg eller mer.[5]

Drontene levde i hovedsak av planter, frukt og frø. Arkeologisk funn antyder også at fuglene svelget mye småstein, trolig for å hjelpe med fordøyelsen.

Utryddelse

[rediger | rediger kilde]

Utryddelsen av drontene skyldtes trolig en kombinasjon av massiv avskoging, utstrakt jakt og introduksjonen av pattedyr, som griser og krabbemakaker.[6] Drontene la redet direkte på bakken, så egg og unger ble et lett bytte for de predatoriske artene menneskene innførte. Trolig ble både rotter og tamkatter også innført til øyene. På hovedøya døde trolig dronten ut alt i de første tiårene av 1600-tallet,[6] men det hevdes at de siste kjente eksemplarene ble drept i 1662 på Île d'Ambre,[2] ei lita øy like utenfor nordøst-spissen av Mauritius, selv om statistiske estimater antyder at arten kan ha overlevd til omkring år 1690.[7]

Fysiske eksemplarer

[rediger | rediger kilde]

Eksemplarer fra 1600-tallet

[rediger | rediger kilde]
Bein från tarsen av solitærfugl og overkjeven til en dronte, ved Nasjonalmuseet i Praha.

De eneste eksisterende eksemplarene som ble tatt til Europa på 1600-tallet er et tørket hode og fot i Oxford University Museum of Natural History, en fot i British Museum men nå tapt, en hodeskalle i Zoologisk Museum i København og en overkjeve ved Nasjonalmuseet i Praha. De to sistnevnte ble gjenfunnet og identifisert som dronter på midten av 1800-tallet.[8] Flere utstoppede dronter er nevnt i eldre inventarlister fra forskjellige museer, men ingen av disse ser ut til å ha overlevd.[9] I tillegg til disse restene er det en tørket fot beskrevet i 1605 av den nederlandske botanikeren Carolus Clusius. Dens proveniens er uklar, og foten er i dag tapt, men den kan ha blitt samlet under reisen med Van Neck.[10]

De eneste eksisterende bløtvevsprøvene er hodet funnet i Oxford (prøve OUM 11605) og foten som tilhører den siste kjente utstoppede dronten, først nevnt som en del av Tradescant-samlingen i 1656 og flyttet til Ashmolean Museum i 1659.[10] Det har blitt antydet at dette kan være restene av dronen sett av Hamon L'Estrange i London, av fuglen sendt til Europa av Emanuel Altham eller en donasjon av Thomas Herbert. Siden prøven ikke viser tegn til å ha blitt utstoppet, kan den i stedet ha blitt bevart som et flådd studieobjekt.[11] Under en studie gjort i 2018 viste røntgenbilder av Oxford-hodeskallen at den inneholdt blyhagl, som ble brukt på 1600-tallet ved jakt på fugler. Det indikerer at denne individet ble skutt før den ble fraktet til Storbritannia eller en tid etter at den ankom. Omstendighetene rundt dødsfallet er ukjente, og skuddet må undersøkes for å fastslå hvor blyet kom fra.[12]

Gipsavstøpninger av Oxfordhodet før disseksjon og av den forsvunne Londonfoten.

Enkelte kilder hevder at Ashmolean-museet brente den utstoppede dronen rundt 1755 da den var for nedslitt og ikke gikk an å berge, og at bare hodet og bena ble reddet. Men at museet bevisst ødela eksemplaret regnes i dag som en myte. I stedet antas det at den ble flyttet fra utstillingen for vedlikehold og at delene som fortsatt var i bedre stand ble bevart.[13] Disse gjenværende myke delene har siden forfalt enda mer. Hodet ble dissekert av Strickland og Melville, da de løsnet huden fra hodeskallen i to halvdeler. Foten er i skjelettilstand, med bare rester av hud og sener. Svært få fjær er igjen på hodet. Eksemplaret antas å være fra en hunn, siden foten er 11 % mindre og mer spinkel enn den i London, men ser ut til å være fullvoksen.[14] Dette eksemplaret ble utstilt på Oxford Museum fra minst 1860-tallet til 1998, hvoretter det ble oppbevart for beskyttelse.[15] Avstøpninger av hodet finnes i dag på flere museer rundt om i verden.[11]

Litografi av en tørket drontetars
Litografi fra 1848 av Londontarsen.

Den tørkede tarsen som ble funnet i London, først nevnt i 1665, ble flyttet til British Museum på 1700-tallet og stilt ut sammen med Saverys maleri Edwards's Dodo frem til 1840-tallet, da den også ble dissekert av Strickland og Melville. Tarsen var ikke i stående stilling, noe som indikerer at den en gang ble fjernet fra en nylig drept drone, og ikke fra en utstoppet fugl. I 1896 hevdes det at tarsen mangler skjell etc. og sannsynligvis har eksistert når bare beinet er tilstede, men dette er uklart da eksemplaret i dag er forsvunnet.[10]

Hodeskallen funnet i København (eksemplar ZMUC 90-806) tilhørte samlingen til Bernardus Paludanus i Enkhuizen frem til 1651, da den ble flyttet til museet i Gottorp slott i Schleswig.[16] Da slottet ble beleiret av danske styrker i 1702, ble store deler av samlingen flyttet til den kongelige danske samlingen. Hodeskallen ble gjenfunnet i 1840 av J. T. Reinhardt. Basert på dens kjente historie, kan det være den eldste kjente resten av en drone brakt til Europa. Hodeskallen er 13 mm kortere enn Oxford-skallen og kan ha tilhørt en hunn. Den ble mumifisert, men huden har gått tapt over tid.[17]


Den fremre delen av en hodeskalle (eksemplar NMP P6V-004389) i Nasjonalmuseet i Praha ble gjenfunnet i 1850 blant restene fra det Böhmiske museet. Andre deler som skulle ha tilhørt samme fugl er oppført i litteraturen, men ingen andre deler er kjent i dag. En del av en høyre tars funnet i samlingen anses i dag for å være fra en solitærfugl.[10][18][19] Dette eksemplaret kan være det som er igjen av de utstoppede dronene som sies å ha vært i keiser Rudolf IIs menasjeri, muligens den utstoppede fuglen som Hoefnagel og Savery skal ha malt.[20]

Subfossile eksemplarer

[rediger | rediger kilde]
Ett brunt montert dronteskjelett
Skjelett på Natural History Museum i London, montert av Richard Owen ut fra ben funnet i Mare aux Songes.

Den første subfossilet av dronte ble oppdaget i 1860 av Philip Burnard Ayres. Inntil da var de eneste kjente restene av dronen de fire ufullstendige eksemplarene fra 1600-tallet, beskrevet ovenfor. Subfossilet ble sendt til Richard Owen ved British Museum, men han publiserte aldri noen informasjon om funnet. I 1863 ble Owen bedt av biskop Vincent Ryan fra Mauritius om å informere ham om det ble funnet drontebein på øya.[21] I 1865, etter mer enn 30 år med leting, fant George Clark, rektor i Mahébourg, endelig en stor mengde subfossile drontebein i Mare aux Songes-sumpen på det sørlige Mauritius.[10] Clark beskrev søket sitt i 1866 i en utgave av det ornitologiske tidsskriftet The Ibis. Han sendte ut «kuliene» sine for å vasse gjennom myrlandet for å kjenne etter bein med bare føtter. I utgangspunktet fant de svært få bein, men etter å ha fjernet vegetasjonen som dekket bunnen av de dypeste delene av myrlandet, fant de store mengder fossiler.[22] Så langt er det funnet fossiler av over 300 individer i myrlandet, men svært få hodeskaller og vingebein, trolig fordi overkroppen er vasket bort eller åtseletere har fjernet disse delene når underkroppen ble sittende fast i gjørma. Dette samsvarer med mange fossilfunn av moafugler i våtmarker på New Zealand.[23] De fleste drontefossiler fra Mare aux Songes har en brun til mørkebrun fargetone.[24]

Clarks rapport om funnene hans skapte en ny interesse for arten. Sir Richard Owen og Alfred Newton ønsket begge å være de første til å vitenskapelig beskrive dronens postkraniale anatomi (det vil si alle andre deler av skjelettet enn hodeskallen), og Owen kjøpte en skipslast med drontebein opprinnelig beregnet på Newton, noe som førte til en livslang rivalisering mellom dem. Owen beskrev beina i teksten Memoir on the Dodo, publisert i oktober 1866, men baserte feilaktig rekonstruksjonen sin på Saverys maleri Edwards' Dodo og gjorde fuglen for huk og feit. I 1869 fikk han flere ben og korrigerte fuglens holdning og gjorde den mer oppreist. Newton flyttet i stedet fokuset sitt på solitærfugler. Resterende bein som ikke ble solgt til Owen eller Newton, ble auksjonert bort eller donert til museer.[21] I 1889 fikk Théodor Sauzier i oppdrag å undersøke mulige «historiske suvenirer» på Mauritius og fant enda flere rester av droner i Mare aux Songes, og også av andre utdødde dyrearter.[25]

I 2005, etter hundre år med forsømmelse, ble en del av Mare aux Songes-sumpen gravd ut av et internasjonalt team av forskere (International Dodo Research Project). For å forhindre malaria hadde britene dekket sumpen med hard kjerne under deres styre over Mauritius, som måtte fjernes. Mange levninger ble funnet, inkludert bein av minst 17 dronter i ulike stadier av modenhet (men ingen unger), og flere bein åpenbart fra skjelettet til en enkelt fugl, som har blitt bevart i sin naturlige posisjon.[26] Disse funnene ble offentliggjort i desember 2005 i Naturalis-museet i Leiden. 63 % av fossilene som ble funnet i sumpen tilhørte skilpadder av den utdødde slekten Cylindraspis, og 7,1 % tilhørte dronter, som hadde blitt avsatt i løpet av flere århundrer, for 4000 år siden. Påfølgende utgravninger antydet at dronter og andre dyr ble sittende fast i sumpen, mens de prøvde å nå vann under en lang tørkeperiode for rundt 4200 år siden.[26] Videre trivdes cyanobakterier under forholdene skapt av ekskrementer fra dyr samlet rundt sumpen, som døde av forgiftning, dehydrering og nedtramping.[27] Selv om mange små skjelettbiter ble funnet under de nylige utgravningene av sumpen, ble få funnet i løpet av 1800-tallet, sannsynligvis på grunn av bruken av mindre raffinerte metoder ved innsamling.[24]

Louis Etienne Thirioux, en amatørnaturforsker ved Port Louis, fant også mange dronterester rundt 1900 fra flere steder. De inkluderte det første artikulerte eksemplaret, som er det første subfossile dronteskjelettet funnet utenfor Mare aux Songes, og de eneste restene av et ungt eksemplar, en nå tapt tars.[10][17] Det tidligere eksemplaret ble funnet i 1904 i en hule nær Le Pouce fjellet, og er det eneste kjente komplette skjelettet av en individuell dronte. Thirioux donerte prøven til Museum Desjardins (nå Natural History Museum Port Louis).[28][29] Thriouxs arvinger solgte et annet montert sammensatt skjelett (sammensatt av minst to skjeletter, med en hovedsakelig rekonstruert hodeskalle) til Durban Museum of Natural Science i Sør-Afrika i 1918. Sammen representerer disse to skjelettene de mest kjente dronterestene, inkludert beinelementer som tidligere ikke er registrert (som kneskåler og vingebein). Selv om noen samtidige forfattere bemerket viktigheten av Thriouxs eksemplarer, ble de ikke vitenskapelig studert, og ble stort sett glemt før 2011, da de ble oppsøkt av en gruppe forskere. De monterte skjelettene ble laserskannet, hvorfra 3D-modeller ble rekonstruert, som ble grunnlaget for en monografi fra 2016 om osteologien til dronten.[30][31] I 2006 oppdaget oppdagelsesreisende et komplett skjelett av en dronte i en lavahule på Mauritius. Dette var bare det andre assosierte skjelettet av et enkelt eksemplar som noen gang er funnet, og det eneste i nyere tid.[32]

På verdensbasis har 26 museer betydelige beholdninger av drontemateriale, nesten alle funnet i Mare aux Songes. Natural History Museum, American Museum of Natural History, Cambridge University Museum of Zoology, Senckenberg Museum og andre har nesten komplette skjeletter, satt sammen av de adskilte subfossile restene av flere individer.[33]I 2011 ble en treboks som inneholdt drontebein fra den Edvardiansk tiden gjenoppdaget på Grant Museum ved University College London under forberedelsene til en flytting. De hadde vært lagret sammen med krokodillebein frem til da.[34]

Drontens kulturelle betydning

[rediger | rediger kilde]

Dronten dukker jevnlig opp i europeisk skjønnlitteratur, selv fra før den ble utryddet, som et symbol på fjerne land og på grådighet, på grunn av fuglens godt polstrede utseende.[35]

Dronten er med i Lewis Carrolls Alice in Eventyrland fra 1865. Det antas at Carroll, som stammet, identifiserte seg med fuglen fordi fuglens engelske navn, dodo, kom til tankene da Carroll introduserte seg selv som "Do-do-dodgson", hans faktiske etternavn[36]. Carroll og jenta som inspirerte ham til Alice-figuren hadde sett drontene utstilt på Oxford University Museum of Natural History[37]. Bokens popularitet gjorde dronten til et velkjent symbol på utryddelse.[38]

Eksempler på andre litterære verk der dronen dukker opp er blant annet Douglas Adams' roman Dirk Gently's Holistic Detective Agency, hvor dronten og dens utryddelse er en viktig drivkraft i boken. Den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm skriver om dronen i diktet sitt «Jakt på fågel». I Mummipappas memoarer av Tove Jansson er det en skikkelse ved navn Dronten Edward som ligner en dronte, og i Jasper Ffordes bokserie om Torsdag Neste har hovedpersonen en klonet drone som kjæledyr.

Poeten Hilaire Belloc skrev følgende dikt som ble utgitt i 1896 i hans The Bad Child's Book of Beasts:

The Dodo used to walk around,

And take the sun and air.
The sun yet warms his native ground –
The Dodo is not there!

The voice which used to squawk and squeak
Is now for ever dumb –
Yet may you see his bones and beak
All in the Mu-se-um.[39][37]

Dronten fremkommer som en maskot for en rekke produkter, spesielt på Mauritius.[40] Der vises den som en skjoldholder på våpenskjoldet til Mauritius, på mauritiske mynter, som et vannmerke på sedlene deres og som bakgrunn på øyas immigrasjonsskjema.[41][42][43] En smilende drone er symbolet på Brasseries de Bourbon, et bryggeri i Réunion.[44]

Dronten brukes også som et symbol for organisasjoner som jobber for å beskytte truede arter, slik som Durrell Wildlife Conservation Trust og Durrell Wildlife Park. Hvert år deler Center for Biological Diversity ut en gummidronte, The Rubber Dodo Award, til den som "har gjort mest for å ødelegge dyreliv, arter og biologisk mangfold".[45] I 2011 fikk edderkoppen Nephilengys dodo, som bor i de samme skogene som dronten gjorde, sitt artsnavn for å øke bevisstheten om behovet for å beskytte Mauritius' dyreliv og natur.[46] To arter av maur har også blitt oppkalt etter dronen: Pseudolasius dodo i 1946 og Pheidole dodo i 2013.[47][48] I 1991 fikk en art fra ordenen gråpurker og tang kjent fra et korallrev utenfor Réunion navnet Hansenium dodo.[49][50] Navnet dronte har også blitt brukt i vitenskapelige sammenhenger basert på dens manglende evne til å fly. Et gen i et kromosom av fruktfluer, nødvendig for deres evne til å fly, er kalt "dodo".[51]

I 2009 ble en tidligere upublisert nederlandsk illustrasjon av en dronte, laget på 1600-tallet, solgt hos auksjonshuset Christie's for £44 450.[52][53]. Det er ukjent om bildet er basert på et eksemplar eller er en kopi av et tidligere bilde.[52]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 16. august 2020. Besøkt 16. august 2020. 
  2. ^ a b BirdLife International (2016). «Raphus cucullatus». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T22690059A93259513. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22690059A93259513.en. 
  3. ^ del Hoyo, J. & Collar, N.J. (2014). HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1: Non-passerines. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Shapiro, B., Sibthorpe, D., Rambaut, A., Austin, J., Wragg, G.M., Bininda-Emonds, O.R.P., Lee, P.L.M. & Cooper, A. (2002) Flight of the Dodo. Science 295(5560): 1683.
  5. ^ Kitchener, Andrew C. (August 1993). Justice at last for the dodo. New Scientist: 24.
  6. ^ a b (2020). Dodo (Raphus cucullatus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1414076 on 14 April 2020).
  7. ^ Roberts, D.L. & Solow, A.R. (2003) When did the Dodo become extinct? Nature 426(6464): 245.
  8. ^ Fuller 2002, s. 116–129.
  9. ^ Ovenell 1992.
  10. ^ a b c d e f Hume 2006.
  11. ^ a b Nowak-Kemp, M.; Hume, J. P. (2016). «The Oxford Dodo. Part 1: the museum history of the Tradescant Dodo: ownership, displays and audience». Historical Biology. 29 (2): 234–247. doi:10.1080/08912963.2016.1152471. 
  12. ^ Knapton, Sarah (20. april 2018). «Who shot Lewis Carroll's dodo? Forensic scans reveal mystery death». The Telegraph. Besøkt 20. april 2018. 
  13. ^ MacGregor 2001.
  14. ^ Hume, Datta & Martill 2006.
  15. ^ Nowak-Kemp, M.; Hume, J. P. (2016). «The Oxford Dodo. Part 2: from curiosity to icon and its role in displays, education and research». Historical Biology. 29 (3): 296–307. doi:10.1080/08912963.2016.1155211. 
  16. ^ Fuller 2002, s. 123.
  17. ^ a b Hume & Walters 2012, s. 134–136.
  18. ^ Jiří, M. (2012). «Extinct and nearly extinct birds in the collections of the National Museum, Prague, Czech Republic». Journal of the National Museum (Prague) National History Series. 181: 105–106. 
  19. ^ Parish 2013, s. 184–188.
  20. ^ Hume & Cheke 2004.
  21. ^ a b Hume, Cheke & McOran-Campbell 2009.
  22. ^ Clark 1866.
  23. ^ Hume 2005.
  24. ^ a b Meijer et al. 2012, s. 177–184.
  25. ^ Newton & Gadow 1893.
  26. ^ a b Rijsdijk et al. 2011.
  27. ^ De Boer, E. J.; Velez, M. I.; Rijsdijk, K. F.; De Louw, P. G.; Vernimmen, T. J.; Visser, P. M.; Tjallingii, R.; Hooghiemstra, H. (2015). «A deadly cocktail: How a drought around 4200 cal. Yr BP caused mass mortality events at the infamous 'dodo swamp' in Mauritius». The Holocene. 25 (5): 758–771. doi:10.1177/0959683614567886. 
  28. ^ Gillespie & Clague 2009, s. 231.
  29. ^ Richards 2012, s. 15.
  30. ^ Claessens & Hume 2016.
  31. ^ Claessens et al. 2016.
  32. ^ Middleton, G. J.; Hume, J. P. (2016). «The discovery of a Dodo Raphus cucullatus Linn. (Aves, Columbiformes) in a highland Mauritian lava cave». Helictite. 42: 13–20. 
  33. ^ Fuller 2002, s. 123–129.
  34. ^ Kennedy 2011.
  35. ^ Lawrence, N. (2015). «Assembling the dodo in early modern natural history» (PDF). The British Journal for the History of Science. 48 (3): 387–408. PMID 26256311. doi:10.1017/S0007087415000011. 
  36. ^ Turvey & Cheke 2008.
  37. ^ a b Fuller 2002, s. 134–138.
  38. ^ Mayell 2002.
  39. ^ Belloc 1896, s. 27–30.
  40. ^ Fuller 2002, s. 140–153.
  41. ^ Fryer 2002.
  42. ^ «Mauritius new 25- and 50-rupee polymer notes confirmed». banknotenews.com. Arkivert fra originalen 9. januar 2015. Besøkt 14. februar 2023. 
  43. ^ Kyne, P. M.; Adams, V. M. (2016). «Extinct flagships: linking extinct and threatened species». Oryx. 51 (3): 471–476. doi:10.1017/S0030605316000041. 
  44. ^ Cheke & Hume 2008, s. 31.
  45. ^ «Pesticide Peddler Monsanto Wins 2015 Rubber Dodo Award». Center for Biological Diversity. 5. november 2015. Arkivert fra originalen (Press release) 19. november 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  46. ^ Kuntner & Agnarsson 2011.
  47. ^ Donisthorpe, H. S. J. K. (1946). «New species of ants (Hym., Formicidae) from the island of Mauritius» (PDF). Annals and Magazine of Natural History. 12 (95): 776–782. doi:10.1080/00222934508654782. 
  48. ^ Fischer, G.; Fisher, B. L. (2013). «A revision of Pheidole Westwood (Hymenoptera: Formicidae) in the islands of the Southwest Indian Ocean and designation of a neotype for the invasive Pheidole megacephala». Zootaxa. 3683 (4): 301–356. doi:10.11646/zootaxa.3683.4.1. 
  49. ^ Donisthorpe, H. S. J. K. (1946). «New species of ants (Hym., Formicidae) from the island of Mauritius» (PDF). Annals and Magazine of Natural History. 12 (95): 776–782. doi:10.1080/00222934508654782. 
  50. ^ Fischer, G.; Fisher, B. L. (2013). «A revision of Pheidole Westwood (Hymenoptera: Formicidae) in the islands of the Southwest Indian Ocean and designation of a neotype for the invasive Pheidole megacephala». Zootaxa. 3683 (4): 301–356. doi:10.11646/zootaxa.3683.4.1. 
  51. ^ Maleszka et al. 1996.
  52. ^ a b Christie's 2009.
  53. ^ Jamieson 2009.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dronte&oldid=24120888»