Hopp til innhold

Digitale fortellinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Digitale fortellinger er korte, ofte personlige multimediafortellinger. Historien fortelles ved hjelp av digitale verktøy; en datamaskin med videoredigeringsprogram. Digitale fortellinger varer ofte ikke mer enn 2-3 minutter, og består vanligvis av en personlig historie, fortalt med ens egen fortellerstemme, støttet av passende stillbilder (fotografier/tegninger). Fremstillingen kan også inneholde video, musikk, lydeffekter og så videre.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
web 2.0

I utgangspunktet er digitale fortellinger (på engelsk: digital storytelling) en del, og en videreføring, av en politisk tradisjon som på engelsk kalles «giving voice». Dette er et prosjekt som handler om å slippe til vanlige folk, og stemmene deres, inn på den offentlige arenaen; et sted som de vanligvis ikke har lett tilgang til.

Digitale fortellinger er blitt en moderne måte å fortelle historier på i vår digitale hverdag. Fortellingene, som man lager ved hjelp av digitale verktøy, kan handle om hva som helst, f.eks. om deg selv, kjente personer, historiske hendelser eller andre historier som kan være av interesse. På denne måten kan digitale fortellinger gi produsenten en god anledning til å bearbeide viktige vendepunkter i eget eller andre nære personers liv, og kan derfor ha en slags tilleggseffekt som personlig identitetsutvikling og terapi.[1]

Den digitale fortellingen er en del av [Web 2.0]. I en artikkel av Bernard R. Robin refererer han til Roush (2006), som sier at denne teknologien (Web 2.0) er en del av et skifte på Internett fra en «en-til-mange-kommunikasjon» til «mange-til-mange-kommunikasjon». Roush sier også at kommunikasjonen i Web 2.0 samles naturlig rundt innhold som videoer, bilder og blogger.[2] Med andre ord går dette ut på at vanlige mennesker har gått fra hovedsakelig å være konsumenter, til å bli produsenter av det som ligger på nett.

Den digitale fortellingens grunnlegger regnes for å være amerikaneren Dana Atchley.[3] Atcley hadde en karriere som omreisende historieforteller på 1970-tallet, men på 1980-tallet gikk han over til å arbeide i TV-bransjen. På denne tiden begynte han også å eksperimentere med hvordan han kunne sette sammen bilder, lyder, filmsnutter og andre virkemidler av personlig karakter, til en fortelling. Han laget mange små fortellinger om sitt eget liv, og dette ble starten på konseptet digitale fortellinger.

Center for Digital Storytelling (CDS)[4] i USA ble i 1992 opprettet av Joe Lambert i samarbeid med Atchley. Ideen deres var å holde kurs, såkalte workshops. Lambert var imponert av hvor lett vanlige mennesker klarte å fange historiene sine på en sterk måte, i løpet av en kort tidsperiode og for en billig penge (Tucker 2006).[5] Ser man på hvordan CDS, og senere BBC,[6] har drevet med workshops i digitale fortellinger, er disse nærmest blitt en egen [sjanger]. Gjennom en rekke workshops for vanlige mennesker har man klart å spre læren om digitale fortellinger.

Syv generelle kjennetegn ved en digital fortelling

[rediger | rediger kilde]

Med begrepet «den klassiske fortellingen» menes fortellingen slik den blir fremstilt av en person i en muntlig her-og-nå situasjon, eller slik den er skrevet ned som en vanlig tekst. Den digitale fortellingen skiller seg fra den klassiske ved bruk av de digitale verktøyene. På lik linje med en klassisk fortelling krever den en inndeling i begynnelse, hoveddel og slutt. Den må også følge noen ”regler” eller sjangertrekk, kalt de syv elementene. Disse elementene, nevnt nedenfor, beskriver både hva en digital historie er, og hva som gjør den god.[7] Det er vanlig å forvente at en digital historie skal:

  • Ha et poeng: Med poeng menes det at forfatteren skal ha et budskap han ønsker å dele ved hjelp av historien sin.[8]
  • Være spennende: En god historie bygger opp en spenning, som gjør at lytteren blir sittende å følge med til historien er slutt.
  • Fremme følelser: Hvis en historie berører oss emosjonelt, vil vi lettere ta til oss budskapet og leve oss inn i historien.
  • Bli fortalt med ens egen personlige stemme: Ved hjelp av fortellerens egen stemme kan han formidle et dypt budskap, og publikum vil føle en nærhet til historien.
  • Ha passende musikk: Musikk og lyder har en stor kraft til å påvirke våre synsintrykk, og musikk kan lett gi stemning til en film.
  • Være preget av god disposisjon: Forfatteren må finne den riktige balansen mellom bilder, musikk, lydeffekter og tale. Bildene skal passe til teksten og teksten til bildene, og bruken av effekter bør ikke overdrives.[7]
  • Ha et passende fremføringstempo: Det gjelder å finne riktig tempo og rytme i fremføringen. God flyt i fortellingen holder på publikums interesse.[7]
Kamera

Disse kjennetegnene blir sett på som normgivende for utformingen av denne type fortellinger. Det er ikke slik at alle elementene behøver å prege fortellingen i like stor grad, men for å lage en godkjent digital fortelling, slik BBC og CDS i mange år nå har tilstrebet, bør alle disse elementene være til stede. Det vil være variasjon i bruk av de 7 elementene. Det trenger kanskje ikke være lagt til en stemme i like stor grad gjennom hele fortellingen, men man kan for eksempel legge inn noen pauser uten stemme, som kanskje være med på å bidra til å forsterke budskapet.

Stillbilder er viktigere enn film

[rediger | rediger kilde]

Det er også forskjell i hvor stor grad man velger å bruke bilder eller film i en digital fortelling. Bildet er imidlertid en naturlig og selvfølgelig del av den digitale fortellingen og er derfor brukt i mye større grad enn film. En digital fortelling uten bilder, bare med film, kan per definisjon ikke kalles for digital fortelling ettersom den da vil kunne sees på som å være en kortfilm. Bildene har en særegen funksjon i den digitale fortellingen, og de kan gi fortellingen et sterkere narrativt preg og skape større rom for innlevelse og refleksjon over det man ser og hører i fortellingen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Benmayor, Rina. Digital Storytelling as a Signature Pedagogy for the New Humanities. (2008) California State University Monterety Bay, USA. Sage publications. Lest 6. april 2010
  2. ^ Robin, Bernard R. (2008): Digital Storytelling: A Powerful Technology Tool for te 21st Century Classroom. The College of Education and Human Ecology, The Ohio State University. Lest: 6. april 2010
  3. ^ Puentedura, Ruben R. (2008): Digital Storytelling: An Alternative Instructional Approach. The New Media Consortium. Lest 31. mars 2010
  4. ^ Center for Digital Storytelling (CDS) Arkivert 23. juni 2009 hos Wayback Machine.
  5. ^ Robin, Bernard R. (2008): Digital Storytelling: A Powerful Technology Tool for te 21st Century Classroom. The College of Education and Human Ecology, The Ohio State University.Lest 6. april 2010
  6. ^ BBC
  7. ^ a b c Hva er digital fortelling? Arkivert 20. september 2020 hos Wayback Machine., Universitetet i Agder
  8. ^ Digital Bridge Arkivert 14. august 2010 hos Wayback Machine., generelle lenke

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Digitale_fortellinger&oldid=23897733»