Hopp til innhold

Den russisk-ortodokse kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Den russiske ortodokse kirke»)
«Den russisk-ortodokse kirke» har flere betydninger.
Русская Православная Церковь — Моско́вский Патриарха́т
Den russisk-ortodokse kirke – Moskva‑patriarkatet
Frelseren Kristus-katedralen i Moskva
KortnavnРПЦ, РПЦ, ROC, РПЦ, РПЦ, 俄國教會, 俄国教会, VÕK, ROK, РПЦ, RPC
HovedgrenDen ortodokse kirke
Grunnlagt15. desember 1448 (Julian)
GrunnleggerApostelen Andreas, Fotios, Nicholas II av Konstantinopel, Vladimir I
Utgått fraDen ortodokse kirke i Konstantinopel
LederKirill (1. februar 2009)
Ledertittelpatriark av Moskva og hele Russland
Antall medlemmerMinst 80 millioner
LivssynOrtodoks[1]
GeografiHovedsakelig Russland og omkringliggende områder
LandRussland
HovedkontorDanilow-klosteret
MedlemskapKirkenes Verdensråd
Nettstedwww.patriarchia.ru (ru)
www.patriarchia.ru (moldovsk)
www.patriarchia.ru (uk)
www.patriarchia.ru (gresk)
www.patriarchia.ru (en)

Den russisk-ortodokse kirke (russisk: Русская православная церковь) eller Moskva-patriarkatet (russisk: Московский патриархат) er i dag den største av de ortodokse kirker. Den har mer enn 80 millioner medlemmer, men noe eksakt medlemstall er umulig å angi. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke i Russland, og den har på en helt spesiell måte vært identifisert med russisk kultur og historie. Kirkens overhode, fra 2009 Kirill, bærer tittelen patriark av Moskva og hele Russland.

Gudstjenester i russisk-ortodokse kirker er bemerkelsesverdige på flere måter, blant annet på grunn av lengden. Liturgien i gudstjenesten har blitt endret over tid, men tradisjonen er å ikke fjerne noe, selv om nye ting blir lagt til. Dette har ført til at gudstjenesten kan vare i mange timer.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Kristne forkynnere i Russland er kjent allerede meget tidlig. Den russiske kirken var i begynnelsen en datterkirke av den bysantinske. Man regner ofte kirkens tilblivelse til år 988, da fyrst Vladimir I ble kristnet. Den hadde sitt senter i Kiev frem til mongolerinvasjonen i 1240. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva. Noen betydningsfulle skikkelser på denne tiden var den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov.

Kirken ble reelt selvstendig fra det økumeniske patriarkatet i 1448. Den ble anerkjent som et eget patriarkat i 1589 gjennom et dekret av den økumeniske patriark Jeremias II. Den fikk da tildelt den femte høyeste æresrang (bak Jerusalem, men foran de eldre patriarkatene i Georgia, Bulgaria og Serbia). Etter Konstaninopels erobring gjennom muslimene (1453) så den russiske kirke seg selv som den egentlige bevareren av den ortodokse tro. Moskva ble i denne perioden omtalt som «Det tredje Roma» (etter Roma og Konstantinopel).

Kirken ble etterhvert nært knyttet til tsarveldet. Patriark Nikon gjennomførte i 1652 en reform av kirkens ritus. Dette førte til et skisma mellom de såkalte gammeltroende og kirken, som vedvarer den dag i dag. Fra 1721 til 1917 ble patriarkembetet erstattet med den hellige synode.

Etter revolusjonen ble stat og kirke adskilt. Fra 1922/23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter, og en marxistisk begrunnet ateisme ble statens offisielle ideologi. Under annen verdenskrig fikk kirken igjen en viss frihet, men en ny form for antireligiøs politikk på slutten av 1950-tallet førte til at kirken ble pålagt nye restriksjoner. Fra og med i 1980-årene og spesielt fra Sovjetunionens oppløsning har kirken igjen fått omfattende innflytelse i Russland.

Den russisk-ortodokse kirkes forhold til Den ukrainske gresk-katolske kirke, som under Sovjetunionen fram til 1989 var tvangsammenslått med Den russiske-ortodokse kirke, og fungerte uavhengig som en undergrunnskirke og for ukrainere i utlendighet, beskrives som et ønske om å presse situasjonen tilbake til det den var før 1989.[2]

Den russisk-ortodokse kirke har vært en pådriver for Russlands invasjon av Ukraina 2022, begrunnet med at Pride-parader til støtte for respekt og likeverd for homofile har vært arrangert i Ukraina.[3] Dette har svekket den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland.[4]

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den russisk-ortodokse kirkens struktur

Den russisk-ortodokse kirke omfatter (per 2012) 136 eparkier (bispedømmer) i Russland, 14 eparkier i forhenværende sovjetrepublikker og åtte eparkier i den vesteuropeiske og søramerikanske diasporaen. I tillegg kommer flere kirker som har ulik grad av selvstyre innenfor den russisk-ortodokse kirka:

Selvstendigheten øker i rekkefølgen eksarkat–selvstyrt–autonom. Autonome kirker er helt uavhengige i alle åndelige og administrative spørsmål, bortsett fra at kirkenes overhoder må godkjennes og innsettes av patriarken av Moskva.

«Datterkirker»

[rediger | rediger kilde]

Fire av de nåværende ortodokse kirkene var opprinnelig underlagt Moskva-patriarkatet. De er ble på ulike tidspunkt anerkjent som autonome eller autokefale (og er i så fall i dag fullstendig uavhengige kirker på lik linje med den russiske ortodokse kirke). Kirkene som på denne måten ble utskilt fra Moskva-patriarkatet, er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.britannica.com/topic/Russian-Orthodox-church.
  2. ^ 'Russkiy Mir' - The 'Russian world' meets Ukrainian politics and Vatican diplomacy www.pillarcatholic.com Anatolii Babynskyi, 03.03.2022 sitat:During a 2009 visit to Ukraine, Patriarch Kirill of Moscow described in a sermon Ukrainian Greek Catholics as people who tried “to change people's lives by force, to change their culture, their faith, their national identity.” Kirill’s point was clear: Ukrainian culture and identity belongs to the “Russian world,” and Ukrainian Greek Catholics have interfered with that. Not wanting to resolve mutual historical disagreements with the Ukrainian Greek Catholics directly, the Moscow Patriarchate has sought to solve its problem with the hands of the Vatican. Since the 1990s, almost all efforts of the ROC in the Catholic-Orthodox dialog were focused on the solution of “the uniate question” — namely, the ecclesiological and cultural problems posed for the ROC by the existence of the Ukrainian Greek Catholic Church. Taking advantage of the Vatican’s desire to continue dialoguing with the Russian Church, the leadership of the Moscow Patriarchate aimed to push the Vatican toward a return to the situation pre-1989, when the Ukrainian Greek Catholic Church was officially banned in the USSR and existed after 1946 only in the underground and in the diaspora. After the annexation of Crimea, and on the eve of the visit of Vatican Secretary of State Cardinal Pietro Parolin to Moscow in 2017, Metropolitan Hilarion Alfeev, who is effectively the Minister of Foreign Affairs for the Moscow Patriarchate, once again reiterated that “the most painful problem in relations between our Churches is the Union, which has been causing serious harm to Orthodox-Catholic relations in general for centuries.” [ed. note: “the Union” refers to the Union of Brest, the 1596 decision which created the Ukrainian Catholic Church.]
  3. ^ «In Sermon, Russian Church Leader Kirill Links Ukraine War With Gay Pride Parade», NDTV, 9. mars 2022
  4. ^ «As Russian church backs Putin’s war, Orthodox Christians in Ukraine & Russia stand divided», The Print (India), 29. april 2022

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_russisk-ortodokse_kirke&oldid=23851766»