Den hollandske invasjonen av Brasil

Den hollandske invasjonen av Brasil er det historiske navnet på den nederlandske okkupasjonen av Brasils nørdøstområder i tidsrommet 1624 til 1654. Det er mer korrekt å si den nederlandske invasjonen av Brasil, men i den tidsepoken var Holland så dominerende at dette ble betegnelsen. Reaksjonen på invasjonen er også kjent som Sukkerkrigen (portugisisk Guerra do açucar) eller Den brasilianske krigen (portugisisk Guerra Brasílica).

Historie

Forløpere

Konflikten hadde sitt utspring i det Filippinske dynastiet (Iberiaunionen) i perioden 1580 til 1640, da Portugal og dens kolonier var i personalunion med Spania.

Nederlandene slåss i denne epoken for sin frigjøring fra spansk herredømme og deklarerte med republikken De forente Nederlandene med hovedsete i Amsterdam i 1581 sin uavhengighet fra Spania.

Ett av Filip II av Spanias mottrekk var å forby spansk (og portugisisk) handel med nederlandske havner, noe som fikk en direkte innvirkning på sukkerhandelen med Brasil. Nederlenderne var tradisjonelle investorer i sukkerfabrikkene i Brasil der de hadde lagt ned mye kapital.

Under disse restriksjonene gikk nederlenderne over til handel i Indiahavet og grunnla dermed Det nederlandske ostindiske kompani (1602) som fikk monopol på handel i østen, noe som garanterte inntektene til selskapet.

De gode erfaringene ga seg uttrykk i opprettelsen av Det nederlandske vestindiske kompani (1621) som Generalstatene (republikkens øverste politiske organ) ga monopolet på trafikk og handel av slaver under 24 år i Amerika og Afrika. Hovedmålet til det nye selskapet var derimot å ta tilbake sukkerhandelen i Brasils nordøstområder.

Tidslinje

I store trekk kan den nederlandske invasjonen av Brasil deles i to store perioder;

1624–1625: Invasjonen av Salvador, i Bahía
1630–1654: Invasjonen av Recife og Olinda, i Pernambuco
- 1630–1637: Motstand mot invasjonen
- 1637–1644: Johan Maurits van Nassau-Siegens administrasjon
- 1644–1654: Opprøret i Pernambuco

I begynnelsen hadde invasjonen et helt merkantilt preg. Skipene fra Det nederlandske vestindiske kompani (WIC) angrep Bahia i 1624 og tok guvernøren Diogo de Mendonça Furtado til fange.

I 1625 sendte Spania forsterkninger i form av en flåte på 52 skip med nesten 14 000 menn. Denne ekspedisjonen slo ned og fordrev den nederlandske invasjonen. De enorme utgiftene nederlenderne hadde hatt under den mislykkede invasjonen ble tatt inn igjen på en snedig måte. WIC sendte WIC skip i kaperfart til Det karibiske hav for å angripe en spansk flåte som var lastet med hele årets sølvproduksjon fra de amerikanske koloniene.

Nederlenderne angrep Pernambuco i 1630 for å gjenopprette sukkerhandelen med De forente Nederlandene, som spanjolene hadde forbudt.

Etter å lagt under seg deler av regionen sendte WIC grev Johan Maurits van Nassau-Siegen, hvis politikk var å rekonstruere sukkerfabrikkene som var skadet under slagene, for å administrere den nye kolonien. Nassaus administrasjon innebar å gi kreditt til eierne av sukkerfabrikkene, større religiøs toleranse samt viktige arbeid innen bysamfunn og kulturliv.

Johan Maurits grunnla byen Recife, da under navnet Mauritsstad, hvor den første synagogen i det amerikanske kontinentet ble oppført.

Motstanden

Motstandsbevegelsen, ledet av Matias de Albuquerque, var konsentrert i Bom Jesus-leiren i utkanten av Recife. Ved å ta i bruk de innfødtes krigstaktikker (geriljakrigføring), klarte de å sperre inntrengerne inne i fortene ved Olindas bygrense og havn (Recife). De såkalte «bakholdskompaniene» var små grupper på 10 til 40 menn med høy mobilitet som utførte overraskelsesangrep mot nederlenderne og trakk seg tilbake i full fart for å omgruppere seg til nye angrep.

Men i samme tidsperiode begynte noen av sukkerfabrikkenes eiere å akseptere den nederlandske administrasjonen etter å ha innsett at en innsprøytning av kapital og mer liberal administrasjon faktisk hjalp utviklingen av bedriftene. En av foregangsmennene for dette var Domingo Fernandes Calabar, som i senere historie har blitt utpekt som en forræder som støttet okkupasjonsstyrkene og den nederlandske administrasjonen.

Opprøret i Pernambuco

Se hovedartikkel: Opprøret i Pernambuco

Opprøret i Pernambuco betegner bevegelsen som fordrev nederlenderne ut av Brasil under ledelse av sukkerfabrikkeieren André Vidal de Negreiros, den afrikanskbeslektede Henrique Dias og den innfødte Felipe Camarão.

Kronologi

1599: Noen forfattere regner dette som første invasjon ved at flåten til admiral Oliver van Noort tvang seg på leiren ved Guanabarabukten i kapteinsriket Rio de Janeiro. Dette er en feilaktig tolkning da admiralen, som var på vei til østen (India, Sri Lanka og Molucas), kun ville ha ferske forsyninger da mannskapet led av skjørbuk.

1609: De forente Nederlandene og Spania undertegner en våpenhvile for 10 år. I denne perioden blir sukkerhandelen i Europa enda større og mer konsentrert rundt Amsterdam, et av de største raffineringssentrene.

1621: Idet våpenhvilen går ut, grunnlegger nederlandske forretningsmenn Det nederlandske vestindiske kompani (WIC) som ville bli de utøvende angriperne i den såkalte Sukkerkrigen (1624–1654).

1624: En angrepsstyrke fra WIC, transportert av 26 skip under kommando av admiral Jacob Willekens, angriper og tar Brasils hovedstad, São Salvador i kapteinsriket Bahia. General-guvernøren ble tatt og ført tilbake til Holland. Den portugisiske motstandsbevegelsen orgraniserer seg i leiren ved Rio Vermelho og holder inntrengerne innenfor bygrensene til Salvador.

1625: Den spanske kronen setter sammen en sterk ekspedisjon (12 000 menn transportert i 52 skip) under Fadrique de Toledo Osórios kommando. Ekspedisjonen, også kjent som Jornada dos Vassalos, blokkerer Salvadors havn og overvinner nederlenderne. De nederlandske forsterkningene kom ikke fram i tide til Salvador og returnerte så snart de skjønte at hovedstaden var tapt.

1629: Den nederlandske admiralen Piet Hein (sjøfarer kaprer en spanske flåte med sølv, som tillater WIC å finansiere en ny ekspedisjon mot nordøstbrasil. Ettersom ryktene om en ny ekspedisjon når den spanske kronen, sender de Matias de Albuquerque til Brasil for å forberede forsvaret.

1630: En ny angrepsstyrke fra WIC, transportert på 56 skip under kommando av Diederik van Waerdenburgh og Hendrick Lonck, tar Olinda og Recife i kapteinsriket Pernambuco. Uten midler til forsvar, sender Matias de Albuquerque sivilbefolkningen og forsvarerne ut av området og setter fyr på havnelagrene i Recifes havn for å unngå at det lagrede sukkeret skulle havne i fiendens hender. Motstandsbevegelsen blir umiddelbart organisert ved den gamle leiren ved Bom Jesus.

1632: Domingos Fernandes Calabar, som kjenner de portugisiske strategiene og styrkene går over til invasjonsstyrkene for å gi informasjon om svake punkter i forsvaret av den nørdøstlige regionen av Brasil. Denne desertasjonen og forræderiet førte til at den gamle leiren ved Bom Jesus i 1635 gikk tapt, noe som igjen tillot de nederlandske styrkene å ta over landområdene fra kapteinsriket Rio Grande helt til Paraíba.

1634: Under tilbaketrekningen til kapteinsriket Bahia, nedkjemper Matias de Albuquerque nederlenderne ved Porto Calvo og tar Calabar til fange. Han blir umiddelbart dømt for forræderi og henrettet.

1635: Nederlandske styrker under kommando av den polske obersten Crestofle d'Artischau Arciszewski tar Arraial do Bom Jesus etter en lang beleiring. Omtrent samtidig utfører en annen styrke, under kommando av oberst Sigismundo von Schkoppe, en omringing og nedkjemping av Forte de Nazaré ved Cabo de Santo Agostinho.

1637: Administrasjonen av WICs interesser i nordøstbrasil blir tiltrodd grev Johan Maurits van Nassau-Siegen som utvider erobringene til Sergipe i sør.

1638: Johan Maurits lander i Bahia, men klarer ikke å ta Salvador.

1640: Med tilbakeføringen av uavhengigheten i Portugal, underskrev Portugal en fredsavtale med De forente Nederlandene. Johan Maurits beseirer de sentrale leverandørene av afrikanske slaver fra São Tomé og Príncipe samt Angola.

1644: Mistenkt for feilaktig administrasjon blir Johan Maurits tilbakekalt til Nederland av WIC.

1645: Under misnøye med den nye administrasjonen sendt av WIC, oppstår det såkalte Opprøret i Pernambuco.

1648–1649: Slagene ved Guararapes. Vunnet av lusobrasilianerne.

1654: Underskrivingen av Overgivelsen ved Taborda-feltet foran Forte das Cinco Pontas i Recife. Nederlenderne forlater Brasil.

Autoritetsdata