Andre intifada
| Andre intifada | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||||
 Israelske soldater i Nablus under Operasjon Forsvarsskjold | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Israel |  Den palestinske selvstyremyndigheten
PLO Hamas | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Ehud Barak Ariel Sharon Ehud Olmert | Yasir Arafat
Ahmed Yassin Ismail Haniyeh Mohammed Deif | ||||||
| Styrker | |||||||
 IDF | al-Aqsa-martyrenes brigader al-Qassam-brigadene PFLP | ||||||
| Tap | |||||||
| 1 031 israelere totalt: -705 israelske sivile drept av palestinere; - 326 israelsk sikkerhetspersonell drept av palestinere[2] | 5 103 palestinere totalt: - 4 487 palestinere drept av israelske sikkerhetsstyrker; - 41 palestinere drept av israelske sivile; - 593 palestinere drept av palestinere[2] | ||||||
Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.[4]
Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne.[5][6] Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.[7][8][9]
Tidslinje
[rediger | rediger kilde]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kilder:
- Amos Harel (1. oktober 2010). «Years of Rage». Haaretz. Besøkt 28. september 2014.
- Laura King (28. september 2004). «Losing faith in the intifada». Los Angeles Times. Besøkt 28. september 2014.
- Jackson Diehl (27. september 2004). «From Jenin to Falluja». The Washington Post. Besøkt 28. september 2014.
- Zeev Chafetz (22. juli 2004). «The Intifadeh is over – just listen». World Jewish Review. Arkivert fra originalen 4. august 2014. Besøkt 28. september 2014.
- Major-General (res) Yaakov Amidror (23. august 2010). «Winning the counterinsurgency war: The Israeli experience». Jerusalem Center for Public Affairs. Besøkt 28. september 2014.
- Hillel Frisch (12. januar 2009). «The need for a decisive Israeli victory over Hamas» (PDF). Begin–Sadat Center for Strategic Studies. Besøkt 28. september 2014.
- Lieutenant Colonel Ofek Bouchriss; Dr. Wallace A. Terrill (15. mars 2006). «The "Defensive Shield" Operation as a Turning Point in Israel's National Security Strategy» (PDF). United States Army War College. Besøkt 28. september 2014.
- Charles Krauthammer (18. juni 2004). «Israel's Intifada Victory». The Washington Post. s. A29. Besøkt 28. september 2014.
- Sever Plocker (22. juni 2008). «2nd Intifada forgotton». Ynetnews. Besøkt 28. september 2014.
- Moshe Yaalon (januar 2007). «Lessons from the Palestinian "war" against Israel» (PDF). Washington Institute for Near East Policy. s. 14–15. Arkivert fra originalen (PDF) 9. februar 2007.
- Yoaz Hendel (20. september 2010). «Letting the IDF win». Ynetnews. Besøkt 28. september 2014.
- Yossi Klein Halevi (20. september 2004). «Israel's unexpected victory over terrorism». World Jewish Review. Arkivert fra originalen 1. august 2014. Besøkt 28. september 2014.
- The Middle East strategic balance, 2004–2005. Sussex Academic Press. 2006. s. 7. ISBN 978-1-84519-108-5. Besøkt 12. februar 2012.
- ^ a b B'Tselem - Statistics - Fatalities Arkivert 5. januar 2010 hos Wayback Machine. (en) , B'Tselem.
- ^ «Caterpillar cut from investment lists; Israeli role cited». Los Angeles Times (på engelsk). 27. juni 2012. Besøkt 18. februar 2024.
- ^ SNL – intifada
- ^ Dagbladet - Palestinske barn tortureres (12.11.2001)
- ^ Dagbladet - En brutal okkupant (1.7.2006)
- ^ Dagbladet - Israelske bosettinger og menneskerettighetene (5.10.2003)
- ^ Dagbladet - Arresterer slektninger av aktivister (19.07.2002)
- ^ Dagbladet - En skam for Israel (2.2.2001)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Second Intifada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
