Demonstrasjonene i Tyrkia i 2013

Demonstrasjoner på Istiklal Caddesi, 1. juni 2013.

Fra en demonstrasjon i Ankara, 3. juni 2013.

Demonstrasjonene i Tyrkia, begynte 28. mai 2013 i Istanbul med omtrent 50 miljøaktivister som motsatte seg at Taksim Gezi-parken skulle erstattes av den militære Taksim-kasernen, revet i 1940, og kanskje også boliger og et kjøpesenter, selv om regjeringen senere benektet utbyggingen av et kjøpesenter og publiserte illustrasjoner for Taksim-planene. Protestene utviklet seg til opptøyer da en gruppe som okkuperte parken og nektet å forflytte seg ble møtt av politi med tåregass og vannkanoner, senere kritisert av Den europeiske union og beklaget av både den tyrkiske presidenten Abdullah Gül og av Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdoğan.

Protestene har i løpet av få dager utviklet seg fra de i Taksim Gezi-parken til større demonstrasjoner mot regjeringa. De har spredt seg til så mange som 90 byer i Tyrkia, og har forekommet i andre land med en stor tyrkisk befolkning, inkludert i europeiske land, i Amerikas forente stater og i land i Øst-Asia{mangler referanse}. Statsminister Erdoğan holdt flere taler der han avviste demonstrasjonene, og 3. juni forlot han landet på en lenge planlagt diplomatisk tredagerstur til Nord-Afrika, noe han ble kritisert for å være uansvarlig av politiske opposisjonsledere. 3. juni erklærte enkelte fagforeninger, som for eksempel DISK, at streiker skulle avholdes 4. og 5. juni.

Demonstrasjonene spredte seg til Taksim-plassen i Istanbul og til gatene i hovedstaden Ankara og også i Bursa, Antalya, Eskişehir, İzmir, Edirne, Mersin, Adana, İzmit, Konya, Kayseri, Samsun, Antakya, Trabzon, Isparta, Tekirdağ, Bodrum og Mardin i større eller mindre grad {mangler referanse}. Hashtagen "#OccupyGezi" har blitt en trend i det sosiale media{mangler referanse}. Demonstrasjoner har funnet sted i minst 78 av Tyrkias 81 provinser {mangler referanse}.

Demonstrantenes klager har omfattet alt fra de opprinnelige lokale miljøbekymringer til temaer som styremåten til statsminister Erdoğan, den nye alkoholreguleringsloven som blant annet innebærer at alkoholsalget stenger 22.00, en diskusjon om offentlig kyssing og den pågående borgerkrigen i Syria.

I følge forskjellige medier {mangler referanse, hvilke?} er demonstrasjonene den største utfordringen Erdoğans ti år gamle regime har stått ovenfor og de mest betydelige opptøyene i Tyrkia på flere tiår. Demonstrantene har tatt i bruk begrepet çapulcu ("plyndrer") for seg selv og fant på ordet çapuling med betydningen "å kjempe for sine rettigheter," etter at statsminister Recep Tayyip Erdoğan den 2. juni ga uttrykk for demonstrasjonene kun besto av "et par çapulcuer". {mangler referanse}

Demonstrasjonene økte deretter i omfang og tok en mer organisert form, der to av de sosialistiske opposisjonspartiene og flere venstreradikale organisasjoner begynte å demonstrere mot regjeringen. Aktivister begynte å angripe biler og bygninger og kom i direkte konfrontasjoner med politiet.

31. mai slo politiet ned på aktivistene med bruk av tåregass. Minst seksti personer ble arrestert og flere hundre såret{mangler referanse}. Politiaksjonen fikk stor oppmerksomhet på Internett. Demonstranter begynte å samle seg på Istiklal Caddesi, og på kvelden var det allerede flere tusen av dem.

Ifølge regjeringa har mer enn 1700 (3300 i andre kilder) mennesker blitt varetektsfengslet {mangler referanse}. Fem personer har mistet livet, og seks politimenn skal ha begått selvmord som kan ha hatt en sammenheng med demonstrasjonene {mangler referanse}. Mer enn 4000 har blitt såret{mangler referanse}, hvorav mist 43 alvorlig {mangler referanse}. Politimenn skal ifølge aktivistene ha gjemt sine ansikter med bruk av hjelmer for å unngå undersøkelser om overdrevent maktbruk {mangler referanse}.

4. juni unnskyldte visestatsminister Bülent Arınç, som handlet på vegne av Erdoğan, for "overdrevent tåregassbruk" fra politiets side under de første opptøyene, men ville ikke unnskylde seg for politiaksjonene som siden fulgte. Erdoğan har også senere beklaget dette. 6. juni sa Erdoğan at planene om å ombygge Taksim Gezi-parken kom til å forbli uendret til tross for demonstrasjonene.

Senere har både president Gül og statsminister Erdoğan ønsket større dialog og hatt møter med kjendiser og representanter for demonstrantene. Regjeringen foreslo også å holde en lokal folkeavstemning om skjebnen til Gezi-parken , men demonstrantene erklærte at de ikke ville støtte en folkeavstemning.

EU har også bedt regjeringen møte demonstrantene i dialog i større grad og etterforske overdreven maktbruk fra poitiets side, men understreket samtidig at medlemsforhandlingene med Tyrkia om EU-medlemskap ikke vil bli stanset på grunn av demonstrasjonene.

Demonstrantenes politiske ståsted

Demonstrantene hevder at demonstrasjonsbevegelsen er bred og inkluderer personer både fra høyre- og venstresiden, mens motstanderne og mange analytikere har fremholdt at demonstrantene hovedsakelig består av Istanbuls mange venstre-orienterte radikale grupper samt tilhengere av opposisjonspartiet CHP, som også har vært mest fremtredende i media. Hele 74 prosent av demonstrantene oppga at de hadde stemt på opposisjonspartiet CHP ved forrige valg mens resten hadde oppgitt ulike sosialistiske eller kommunistiske partier. Dette kommer også frem av at lederen for Tyrkias nasjonalistiske høyreparti, MHP, som også er landets nest største opposisjonsparti, har erklært at de ikke støtter demonstrasjonene og at deres stemmegivere stort sett har vært fraværende , mens det sosialistiske opposisjonspartiet CHP, som også er landets største opposisjonsparti med ca. 20 % av stemmene, har gitt tydelig støtte ved flere anledninger.

Undersøkelser viser også at kun 3,4 prosent av demonstrantene oppgir hogging av trær som årsaken til demonstrasjonene, mens resterende av demonstrantene hovedsakelig angir misnøye med regjeringspartiet eller statsministeren som årsak.

På spørsmål om hvem demonstrantene elsker mest nest etter familien svarte 54 prosent Mustafa Kemal Atatürk, mens 9 prosent oppga Abdullah Öcalan.

Oppslutning og meningsmålinger

Trass i at demonstrantenes ytringer får stor oppslag i mediene viser en meningsmåling utført av Andy Ar, publisert omtrent to uker etter Taksim Gezi-opprøret startet, at kun 7,5 prosent av innbyggerne i Tyrkia ønsker at Taksim Gezi-demonstrasjonene skal fortsette. Ifølge den samme meningsmålingen vil 49,6 prosent av tyrkerne fortsatt stemme på statsminister Erdogans parti, AKP, som fikk ca. 50 % av stemmene ved valget i 2011.

En annen meningsmåling, utført av Genar, viser at 74 % av demonstrantene på Taksim-plassen hadde stemt på opposisjonspartiet CHP ved forrige valg, 16 prosent hadde stemt på det prokurdiske partiet BDP, 2,1 prosent hadde stemt på det kommunistiske partiet TKP og 2,1 % hadde stemt på det sosialistiske arbeiderpartiet IP og resterende hadde oppgitt adnre partier. Ingen av demonstrantene hadde oppgitt at de ville stemme AKP ved neste valg.

Eksterne lenker

• (en) 2013 Taksim Gezi Park protests – kategori av bilder, video eller lyd på Commons