Comics Code Authority

Comics Code Authority (CCA) er en frivillig amerikansk autoritet som regulerer tegneserier og dets innhold. Retningslinjene er en del av den amerikanske bransjeforeningen for tegneserieutgivere i USA (Comics Magazine Association of America, CMAA), og ble opprettet for å regulere innholdet i tegneseriehefter i USA, og disse blir autorisert for salg ved at deres segl blir trykket på omslaget om tegneserien er innenfor retningslinjene. På høyden av sin makt var ordningen ikke frivillig, men effektivt påbudt da de forlag som ikke underla seg forhåndssensuren ikke fikk distribuert og solgt sine tegneserier.

Opprettelse

Retningslinjene, CCA, ble opprettet i 1954 som en del av CMAA som svar på offentlig kritikk av hva som ble oppfattet som uønsket materiale i mange tegneseriehefter. Dette omfattet grafiske avbildninger av vold og gørr i kriminal- og skrekktegneserier, foruten også hva som ble oppfattet som seksuelle hentydninger. Fredric Werthams bok Forførelse av de uskyldige (Seduction of the Innocent) sørget for at opposisjonen ble samlet mot tegneseriene og argumenterte at barn som utgjorde den største lesergruppen av serier kunne bli skadelidende. Werthams bok fikk stor oppmerksomhet og ble oversatt til en rekke språk, også nordiske. I Norge ble blant annet et eget utvalg nedsatt for å vurdere tegneserienes mulige skadelige virkninger. I USA ble det høringer i Senatets underavdeling for kriminalitet blant barn- og ungdom i 1954 og som fokusert særlig på tegneserier. Mange tegneserieforlag fryktet statlig regulering og sørget derfor for å opprette en bransjestyrt regulering.

Den såkalte CCA-koden ble hovedsakelig basert på en ikke gjennomført serie av retningslinjer som hadde blitt skissert av Association of Comics Magazine Publishers i 1948, og som igjen var modellert løselig etter Hollywoods retningslinjer for film fra 1930. CCA påla dessuten mange flere restriksjoner. Som de tidligere retningslinjene påbød koden at enhver presentasjon av «politimenn, dommere, representanter fra myndighetene og respekterte institusjoner... på en slik måte at det skapte respekt for etablerte autoriteter» og la til kravet at «i enhver henseende skal de gode triumfere over det onde” og motvirke at representanter for loven ”døde som et resultat av kriminelle aktiviteter.» Særlige restriksjoner ble plassert på portretteringen av kidnapping og skjulte våpen.

Avbildning av «overdreven vold» var forbudt, det samme var «skummel, usmakelige og makabre illustrasjoner». Vampyrer, varulver, likrøvere og zombier skulle ikke bli vist. I tillegg skulle tegneserier ikke bruke ord som «skrekk» eller «redsel» i titlene. Bruken av ordet «forbrytelse» alene var underlagt tallrike begrensninger.

Der hvor de tidligere retningslinjene hadde fordømt utgivelse av «tegneserier med sexy, løsaktig» kvinner var CCA langt mer presis: bilder av «seksuelle perversjoner», «seksuelle abnormiteter», og «utillatelig» eller «ulovlige seksuelle forhold» foruten også forførelse, voldtekt, sadisme, masochisme var særlig forbudt. I ord som ga ekko til Hollywoods forhåndssensur fra 1930-tallet skulle kjærlighetshistorier framheve «ekteskapets ukrenkelighet» og ved gjengivelse av scener av lidenskap ble det rådet å unngå å stimulere «lavere og nedre følelser».

All reklame for sprit, tobakk, kniver, fyrverkeri, nakne pinuper, postkort, og «toalettartikler av tvilsomt vesen» var forbudt.

Gjennomføring og kritikk

CCA hadde ingen juridisk autoritet over andre tegneserieutgivere, men distributører nektet å formidle tegneserier uten kodens godkjenningssegl. En del utgivere stortrivdes og blomstret under begrensningene mens andre tilpasset seg ved å legge ned enkelte titler og fokusert på innhold som var akseptabelt. Andre forlag gikk konkurs og forsvant.

Utgiveren William Gaines fra EC Comics mente at klausulene som forbød ordene «crime», «horror» og «terror», det vil si «forbrytelse, skrekk og redsel» i tegneserietitler hadde blitt bevisst rettet mot hans egne bestselgere som Crime SuspenStories, The Vault of Horror, og Tales from the Crypt. Disse restriksjonene, foruten å forby vampyrer, varulver og zombie bidro til at tegneseriene fra EC Comics ikke lenger solgte. Alle titlene til EC Comics ble etter kort tid nedlagt, unntatt humormagasinet MAD, etter at koden ble innført.

Wertham mente at koden ikke var nok, og avviste den som utilstrekkelig. Tegneren og en kjent serieteoretiker, Scott McCloud, kommenterte på den annen side at om alt det som ble trukket opp i retningslinjene var de krav som en film trengte for å få godkjennelsen G ble doblet, og at det var ingen andre akseptable graderinger.

Brudd på retningslinjene

Det første tegneserieblad som delvis brøt retningslinjene kom så tidlig som i 1955 da William Gaines tykket opp på nytt fortellingen «Judgment Day» («Dommedag») fra Weird Fantasy #18 (1953) i bladet Incredible Science Fiction #33 (Jan-Feb 1955). «Judgment Day» var en erstatning for en fortelling som ikke ble godkjent av retningslinjene, men det ble gjort innvendinger mot denne fortellinger av grunner som ikke var nedtegnet i retningslinjene. Innvendingene var rasistisk betonte da den som utøvet retningslinjene ville ha fjernet en astronaut utelukkende ved at denne hadde svart hud, noe som var sluttpoenget i hele fortellingen.

Gaines' fortelling som var tegnet av Joe Orlando var en «sterk allegori på ondskapen i rasefordommer» hvor poenget nødvendigvis «opphørte om hovedfiguren» ikke var svart. Gaines informert kodens myndighetsperson på at de ikke ville utgi bladet med kodens segl, men til sist førte de tunge begrensningene på Gaines’ serier at han oppga samtlige tegneserietitler for å konsentrere seg utelukkende om humormagasinet MAD som ikke var et rent tegneserieblad og derfor ikke underlagt retningslinjene.

Undergrunnstegneserier

På slutten av 1960-tallet oppsto fenomenet undergrunnstegneserier i USA (og siden i andre land) hvor tegnere skapte serier som gikk utenom det ordinære distribusjonsapparatet og derfor kunne vise emner og språk som var særskilt forbudt av retningslinjene. Kombinasjonen av disse seriene var rettet mot voksne og med et voksent innhold som inneholdt både sex og vold, og med sosiale og politiske kommentarer, førte til at disse utgivelsene oppnådde en moderat suksess uten å være godkjent av de retningslinjene som den etablerte tegneseriebransjen var. Flere etablerte tegneserieskapere hoppet av fra de etablerte tegneserieutgivelsene for å nyte godt av friheten i undergrunnen.

Oppdatering av retningslinjene

I 1971 ble Stan Lee, sjefredaktør i Marvel Comics, bedt av det amerikanske departementet for helse, utdannelse og velferd å produsere en tegneseriehefte som advarte mot farene og helserisikoen ved narkotikamisbruk. Stan Lee takket ja til muligheten og skrev en serie i tre deler med sitt forlags tegneseriefigur Spider-Man som viste at bruk av narkotika var farlig og ikke glamorøst. Ettersom den som representerte CCA og utøvde retningslinjene var syk var det John L. Goldwater fra serieforlaget Archie Comics som bedømte serien. Han nektet å godkjenne den da den viste fram narkotika, og mente at fortellingens kontekst, at den var en bestilling av myndighetene, var irrelevant. Lee var overbevist at ved at han hadde myndighetene i ryggen og med tillatelse fra sin utgiver, utga han fortellingen uansett i bladet The Amazing Spider-Man #96–98 (Mai-juli 1971) uten kodens segl på forsiden. Fortellingen ble godt mottatt og CCAs argument for å nekte å godkjenne den ble bedømt som ikke produktivt. «Det var det eneste store saken vi hadde» med koden, minnes Lee i et intervju i 1998:

«Jeg kan forstå dem; de var som advokater, folk som tok alt bokstavelig og teknisk. Koden nevnte at du ikke kunne nevne dop og, i henhold til deres regler hadde de rett. Så jeg ble ikke en gang sint på dem da. Jeg sa, «drit i det», og tok seglet av for de tre heftene. Deretter gikk vi tilbake til koden igjen. Jeg tenkte aldri på koden når jeg skriver en fortelling ettersom jeg hovedsakelig aldri vil gjøre noe som for meg er for voldelig eller for sexy. Jeg er oppmerksom på at unge mennesker leser disse heftene og hadde det ikke vært en kode, tror jeg ikke at jeg ville ha gjort disse fortellingene annerledes.»

Retningslinjene ble revidert et antall ganger i løpet av 1971. Opprinnelig «liberalisert» før Marvels serie om Spider-Man den 28. januar 1971 for å tillate (blant andre ting) noen gang «sympatisk beskrivelse av kriminell oppførsel... [og] korrupsjon blant offentlige tjenesteytende» («så lenge som det ble portrettert som unntak og den tiltalte ble straffet») foruten å tillate en del kriminelle aktiviteter som å drepe politifolk og «antyde, men ikke portrettere forførelse». Det ble også akseptert at «vampyrer, likrøvere, og varulver...» ble nevnt «når det handlet om den klassiske tradisjonen som Frankenstein, Dracula og andre høyverdige litterære verker skrevet av Edgar Allan Poe, Saki, Conan Doyle og andre respekterte forfattere av bøker som er lest i skolene rundt om i verden.» Zombier som manglet den nødvendige «litterære» bakgrunnen forble tabu. Imidlertid omgikk Marvel forbundet mot zombier på midten av 1970-tallet da åpenbart avdøde, hjernekontrollerte tilhengere av ulike haitiske superskurker ved å kalle dem «zuvembies». Denne praksisen ble overført til Marvels superhelttegneserier. I tegneseriene Avengers da den gjenopplivde superhelten Wonder Man kom tilbake fra døde ble han også referert til som en «zuvembie».

Stan Lee og forlaget Marvel fikk kritikk fra Carmine Infantino, lederen av det konkurrerende forlaget DC Comics, «for å trosse koden», og hevdet at DC ikke ville «lage noen serier med narkotika om ikke koden ble endret». Som et resultat av mediaomtalen som kom fra at Helse- og omsorgsdepartementet hadde godkjent fortellingen til Stan Lee førte det til at CCA reviderte retningslinjene for å tillate beskrivelser av «narkotika og narkotikaavhengighet» om det presentert «som en lastefull vane».

«Ulvemannen» og kreditering

På et diskusjonspanel i New York i 1974 under temaet «Marvel Comics: Metodene og galskapen» fortalte Marv Wolfman de tilstedeværende at da han begynte å skrive for DC fikk han forbud mot å bruke sitt navn «Wolfman» på trykk grunnet at CCAs retningslinjer hadde forbud mot varulver. I 2007 utdypet Wolfman dette emnet at i serieheftet House of Secrets #83 (Jan. 1970): CCA hadde avvist fortellingen og merket «ulvmannen», altså «wolfman» som et brudd på retningslinjene. Medforfatter Gerry Conway forklarte CCA at fortellingens forfatter faktisk het Wolfman, og spurte om det ville være brudd på retningslinjene om hans navn ble klart markert på den første siden. CCA sa at det ikke ville være i brudd med retningslinjene og Wolfman mottok forfatterkreditering for fortellingen.

Situasjonen i dag

Til tross for periodiske revisjoner til retningslinjene for å reflektere endrede holdninger om bestemte emner, eksempelvis forbud mot å referere til homoseksualitet som ble revidert i 1989 for å tillate ikke stereotypiske beskrivelser av homser og lesbiske, fortsatte retningslinjenes påvirkning på tegneseriemediet å svinne hen, og utgiverne lot seglet på forsiden gradvis minske. Utviklingen av nye distribusjonskanaler, særlig direktemarkedet av tegneserier i egne tegneseriebutikker, gjorde det mulig å distribuere og selge serier som ikke var kodet, mens salg av serier i kiosker hadde stadig minsket i omsetning og ble således mindre viktig.

En ny generasjon av utgivere dukket opp på 1980-tallet og 1990-tallet og distribuerte utelukkende til tegneseriebutikker og postordresalg og de ønsket ikke være medlem av CCA eller underlegge seg forhåndssensur. DC Comics, Marvel Comics og andre medlemmer av CCA begynte også å utgi tegneserier for et voksent publikum uten seglet til CCA. Eksempelvis på 1990-tallet sendte Milestone Media serier (utgitt via DC Comics) sine hefter til CCA, men utga dem uansett hva CCA bestemte, og satte på seglet på kun de heftene som CCA godkjente. I 2001 trakk Marvel Comics seg fra CCA til fordel for sitt eget graderingssystem. I 2007 var Archie Comics, Bongo Comics, og DC Comics de eneste betydelig utgiverne som fortsatte sendte serier inn til godkjennelse. DC sendte kun serier fra sin rekke av superheltserier fra titlene Johnny DC og DC Universe. Likevel er også DC Universe tidvis utgitt uten seglet.

Litteratur

• Dean, M. (2001): «Marvel drops Comics Code, changes book distributor». The Comics Journal #234, s. 19.
• Hajdu, David (2008): The Ten-Cent Plague: The Great Comic-Book Scare and How it Changed America. New York: Farrar, Straus and Giroux.
• Nyberg, Amy Kiste (1998): Seal of Approval: History of the Comics Code. Jackson: University Press of Mississippi.
• Revisjon av koden i 1971
• Revisjon av koden i 1989

Eksterne lenker

(en) Comic book code of 1954 – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Leopold, Todd: «The Pictures that Horrified America», 8. mai 2008
• Vassallo, Dr. Michael J. «A Look at the Atlas Pre-Code Crime and Horror Work of Stan Lee». The Buyer's Guide #1258 (Desember 26, 1997), via Live ForEverett..
• Bitter – The Comics Code Authorithy, Christopher Nielsens avsnitt hvor han nevner hvilke litterære tekster fra verdenslitteraturen som ville ha bli forbudt av de amerikanske retningslinjene

Autoritetsdata