Celluloid

Dokke i celluloid, 1950. Da var slike produkter allerede forbudt i USA pga. brannfaren, og celluloid gikk for en stor del av bruk i løpet av 1950-årene.

Celluloid (av latin ce'llula, celle, og gresk ei'dos, utseende) er et hornaktig og formbart stoff. Det fremstilles ved at cellulose (f.eks. bomull) først nitreres (behandles med salpetersyre, med svovelsyre som katalysator) og (for å redusere brannfaren ved fremstillingen) alkohol. Således dannes nitrocellulose, som så tilsettes kamfer. Celluloid var den første termoplast man kjente, og ble utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA, som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av billiardkuler. Ekstrem brannfare gjorde at det i løpet av 1950-årene stort sett ble erstattet av andre plaststoffer.

Egenskaper

Stoffet er rødt og relativt hardt. Ved oppvarmning til litt over 100 °C blir det en seig plastisk masse som kan formes og modelleres etter ønske. Ved tilsetting av andre fargestoffer kan det anvendes til imitasjon av perlemor og skilpaddeskjold. Tynne skiver eller flak er nærmest gjennomsiktige. Stoffet er litt lettere enn elfenben; densiteten er ca. 1,4 g/cm³

Celluloid oppløst i aceton gir balsalim.

Brannfaren

Celluloid er ekstremt brannfarlig. Det antennes ved ca. 150 °C. Selv den minste gnist eller sigarettglo kan være nok til at det øyeblikkelig flammer opp. Det brenner nærmest eksplosivt, med mye og svært giftig røyk og avgasser. Dette har ført til mange branner, til dels allerede ved fremstillingen av stoffet – selv om produsentene tidlig lærte seg å omgås stoffet med forsiktighet. Enkelte branner som har involvert celluloid har krevd svært mange menneskeliv. Særlig utsatt var kinoer og andre steder hvor en har spilt eller oppbevart nitratfilm, dvs. film basert på nitrocellulose. Nitratfilm nedbrytes med årene hvis den ikke lagres tørt, mørkt og kjølig. Ved nedbrytningen utvikles varme, og slik ødelagt nitratfilm kan selvantenne allerede ved 40 °C. Noen branner har startet andre steder, for så å nå frem til lagre med nitratfilm. Siden kinofilm ofte oppbevares i store mengder, kan virkningen bli voldsom.

Også andre gjenstander av celluloid nedbrytes, men vanligvis langsommere, da de gjerne har relativt mindre overflate og følgelig er mindre utsatt. I tillegg er det som regel snakk om små enkeltgjenstander. I årenes løp kan også slike gjenstander bli utsatt for selvantennelse, eller iallfall gå opp i flammer ved den minste gnist. I 1928 ble musikeren Django Reinhardt og hans kone rammet av en brann, hvor deres campingvogn stod i full fyr på sekunder. Djangos kone laget kunstige blomster av celluloid. Django klarte å redde ut kona og seg selv, men fikk bl.a. skadet venstre hånd for livet, noe som senere påvirket hans spillestil.

Anvendelser

Stoffets mange gode egenskaper gjorde at det tidlig ble brukt i billig masseproduksjon. Små bruksgjenstander som kammer og børster, briller, knapper, skjortekraver, fyllepenner, håndtak og spenner, ble laget av celluloid. Det ble også anvendt som bekledning på harmonikaer og gitarer, og på pianotangenter. Små juletrær og julepynt ble ofte laget av celluloid. Stoffet ble mye brukt til leketøy, særlig dukker. Produksjonen må ha vært betydelig, for minst 120 fabrikker har fremstilt dukker av celluloid. Iallfall i 1930-årene ble det laget dukker på over 40 cm, dvs. nesten på størrelse med en nyfødt baby. Småbarn burde helst ikke leke med dem foran peisen. Celluloid ble også brukt til fremstilling av råfilm (nitratfilm) til film og fotografi. Fra 1890-årene til 1950-tallet var nitratfilm enerådende som kinofilm.

Under 2. verdenskrig droppet britiske bombefly små, selvantennende kort eller plater av celluloid over Tyskland.

Bordtennisballer er blant de få gjenstander som fortsatt lages av celluloid.

Utfasing

Til de fleste formål ble celluloid gradvis faset ut etter som mindre brannfarlige plaststoffer ble tilgjengelig. Alt mot slutten av 1930-årene begynte en å erstatte nitratfilm med «sikkerhetsfilm» (acetatfilm), i første omgang for røntgenbilder, men i løpet av 1950-årene gikk mesteparten av filmindustrien over til slike materialer. I USA ble dukker av celluloid forbudt i 1940-årene, men i en del andre land ble slike dukker produsert også utover i 1950-årene, til dels også etter 1960.

Celluloid i dag

I tillegg til en omfattende utfasing skjer en naturlig avgang av celluloidprodukter i form av nedbrytning, branner og kontrollert avbrenning eller andre former for destruering. Likevel finnes fortsatt mange celluloidprodukter, f.eks.:

• Ennå lages bordtennisballer og gitarplektre ofte av celluloid. Før jul 2014 kunne en italiensk produsent falby penner av celluloid. Prisen på $638 tyder på at de ikke var beregnet på massemarkedet, men at det likevel finnes et marked for celluloid-nostalgi.
• Store mengder nitratfilm arkiveres formodentlig trygt, i Norge ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana.
• Et ukjent kvantum nitratfilm finnes bortgjemt i skap, på loft osv.
• Forskjellige gjenstander bortgjemt i skuffer og andre steder. I mørke, ved normal romtemperatur og en viss tilgang på luft, nedbrytes celluloid svært langsomt, og selvantennelse er usannsynlig.
• Gjenstander av celluloid er blitt samlerobjekter – f.eks. plektre, penner og forskjellig leketøy, særlig dukker. I 1996 utgav Shirley Dunn en katalog på 143 sider over slike gjenstander, med antatt verdi; den er langt fra enerådende innen denne form for samlerlitteratur.

«Celluloid» brukes av og til som metafor for (kino)film.

Kilder

• SPI: About the Industry: History of Plastics