Canzone
Canzone (også canzona og diminutiv «canzonetta», italiensk for «(liten) sang») har flere betydninger.
Lyrikk
[rediger | rediger kilde]Canzone er en italiensk strofisk diktform som ble framført som sang. Formen er kjent fra 1200-tallet, og er en av de tidligste lyriske diktformene på italiensk, skapt etter forbilder fra den provençalske og franske trubadurtradisjonen. Et tidlig sentrum for canzonen var Fredrik IIs hoff på Sicilia tidlig i det 13. århundre. Både Dante og Petrarca benytta seinere canzonen.
Canzonens versemål består av strofer på sju til tjue sju- og ellevestavige vers. Det vanligste er tretten vers med rimstillingen ABCABCCDEEDFF, der rad tre, seks, elleve og tretten har elleve stavelser og resten sju. Formen regnes som en viktig forløper for den seinere vidt utbredte sonetten. Et særtrekk ved canzonen er at den avsluttes med en henvendelse til tilhøreren.
I Skandinavia
[rediger | rediger kilde]Oehlenschläger skrev canzonas som «Petrarcas Canzone ved Vauclause-kilden» og «Canzone til Fædrelandet». Andre canzonediktere er Atterbom og Stagnelius, mens Kristen Gundelach oversatte italienske canzonas til norsk.[1]
Vokalmusikk
[rediger | rediger kilde]I Italia
[rediger | rediger kilde]I italiensk musikk betegnet canzone og diminutivformen canzonetta fra tidlig 1500-tall enkle, polyfone sanger med verdslig tekst. Etter at madrigalen gjorde sitt inntog i Italia utover på 1500-tallet ble canzone/canzonetta en betegnelse for flerstemmige sanger med tekst og musikk i en lettere tone enn madrigaler.
I sin tidlige form var canzonetta nært beslektet med den populære napolitanske villanellaen. Tekstene var alltid verdslige og besto ofte av pastorale, uærbødige eller erotiske temaer. Rytme og versefot kunne variere, men sangen ble alltid avsluttet med en punch line. Den tidlige canzonettaen var oftest for tre sangstemmer a cappella, gikk i hurtig tempo og unngikk kontrapunktisk kompleksitet. Selv om de ofte kunne inneholde en del polyrytmikk var de lette og morsomme å synge, og formen ble raskt populær i hele Italia. De første bøkene med canzonetti ble publisert av Giovanni Ferretti i 1567 og Girolamo Conversi i 1572.
Rundt 1580 skrev noen av Italias mest betydelige komponister av verdslig musikk canzonetter, blant annet Luca Marenzio og Claudio Monteverdi, som publiserte sin første samling i 1584. Mot slutten av århundret var de fleste canzonetti for fire til seks stemmer, og formen var blitt mer lik madrigaler enn opprinnelig.
Utenfor Italia
[rediger | rediger kilde]Enkelte komponister som studerte i Italia tok canzonettaen med seg tilbake til hjemlanden. Eksempelvis brakte Hans Leo Hassler formen med seg til Tyskland.
Da madrigalen kom til England sent på 1550-tallet, ble navnet anglifisert til canzonet. Mange komponister komponister innen den engelske madrigalskolen brukte denne betegnelsen, og selv om Thomas Morley beskrev dem som lettere enn madrigaler, er engelske canzonets nesten ikke mulig å skille fra madrigaler: de er lengre enn italienske canzonetti, mer komplekse og mer kontrapunktiske.
Senere utvikling
[rediger | rediger kilde]På 1600-tallet fortsatte komponister å skrive canzonetti, men formen gled gradvis over fra en madrigallignende a cappella-genre til noe mer lik monodi, eller til og med en kantate. Tilslutt ble canzonetta en sangform med en akkompagnert solostemme. Et sent eksempel av denne formen finner man i Joseph Haydns to sett av seks for sangstemme og piano med engelsk tekst (1794-5).
Instrumentalmusikk
[rediger | rediger kilde]Begrepet canzone ble på 1500- og 1600-tallet også brukt om musikk for klaviaturinstrumenter og for ensemblemusikk. Utviklingen startet med franske chansons og formen er lett og munter med veksling mellom polyfone og homofone partier. Klaviaturformen er vanligvis tematisk homogen og peker frem mot fugen; så tidlig på 1600-tallet brukte man i Tyskland canzone og fuge synonymt. Girolamo Frescobaldi var en av komponistene innen denne genren. Orkesterformen er mer variert tematisk. Giovanni Gabrieli og Frescobaldis canzoni for instrumentalensemble inneholder trekk som peker framover mot barokkens triosonate. Fra omtrent 1650 ble antall satser redusert til fire og satsene ble lengre. Canzoneformen ble heretter ofte kalt triosonate, mens navnet canzone etterhvert ble brukt om sonatesatser i fugert stil.
Senere utvikling
[rediger | rediger kilde]På 1700- og 1800-tallet ble begrepet canzone nå og da brukt om enklere, lyriske stykker, både innen vokal- og instrumentalmusikk.
Noen komponister bruker begrepet canzonetta om sangbare instrumentalstykker. Et kjent eksempel er den langsomme satsen i Tsjajkovskijs fiolinkonsert.
Arne Nordheims kalte sitt første orkesterverk Canzona per Orchestra (1960), og i stykket brukte han den venetianske skoles idé med å sette sammen forskjellige kontraster og beslektede klangblokker.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon, Tanum 1965