Byløkke
Byløkke eller bare løkke er i norsk byhistorie betegnelse på et åpent, ubebygd jordstykke eller en landeiendom mellom bygninger og bygårder i byer. En løkke kunne også være et gårdsbruk i det som var bymark utenfor byene for de som hadde egen eiendom innenfor bygrensene, som med tiden også kunne bli til et eget landsted for velstående byfolk. Løkker som åpne plasser i dagens moderne byer benyttes gjerne som lekeplass for barn og improvisert idrett, som for eksempel «løkkefotball».
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Ordet skriver seg fra «innelukker» og sikter til ubebodde, innhegnede jordstykker[1] med åker, eng eller beitemark, og har til dels også vært brukt om bosted eller liten gård med noe jordareal. På landet finnes det som stedsnavn i forskjellige sammensetninger og stavemåter.[2][3][4] Som stedsnavn på landet er det særlig vanlig på Østlandet og i Trøndelag.[5] Ordet er kjent fra gammelnorsk (lykkja), dansk (løkke) og svensk (lycka).[6]
Løkker etter område
[rediger | rediger kilde]Trondheim
[rediger | rediger kilde]_(4007398683).jpg)
I Trondheim ble jordarealene inne i byen (i middelalderen og til Cicignons regulering) omtalt som løkker. Jorden tilhørende domkapittelet ved Nidarosdomen ble kalt kommuns løkke, mens byens løkke ble brukt av byens allmue. Jordområder tilhørende Trondhjems Hospital ble kalt Hospitalsløkkene eller Løkkan, og bestod av flere løkker med ulike navn.[7] Også området mellom Prinsens gate og Munkegata i sentrum av Trondheim gikk under benevnelsen løkke, og områdene vest for Dronningens gate ble i dagligtale omtalt som «løkkan» helt inn på 1900-tallet.[8] Flere av disse løkkene har gått tapt gjennom bybranner og utbygging som følge av nye reguleringer. På dialekt ble de trolig kalte lykkje. Trolig var løkker i Trondheim større enn grønnsakshager og benevnelsen hage/have finnes også. Disse utgjorde en del av området som senere ble tettbygd sentrum, Midtbyen. Løkkene ble taksert (verdsatt) som landbruksjord.[9][10][11]
Stavanger
[rediger | rediger kilde]I Stavanger har betegnelsen vært brukt om områder inne i byen.[12]
Hamar
[rediger | rediger kilde]Hamar har flere løkker som fortsatt brukes som en del av navnet på både bydelsområder og strøk. Mange av de som slo seg ned i byen etter at Hamar fikk bystatus på midten av 1800-tallet var bonde- og husmannsønner fra omkringliggende landbruksbygder. Felles for mange av disse var at de ønsket å skaffe seg eget areal for selvdyrking og husdyrhold. Også andre velstående borgere med hest ønsket jordstykke for stall og beite.[13] Løkkene lå til dels innenfor bygrensen i Hamar, men også områder utenfor grensen ble omtalt som løkker. Enkelte av disse løkkene ble innlemmet i Hamar etter byutvidelsen i 1878, mens flesteparten ble innlemmet etter byutvidelsen i 1946–1947.[14] Flere av løkkene som siden har gitt navn til bydeler i Hamar har hatt navn enten etter de opprinnelige eierne av løkkene eller byborgere som leide løkker av andre. Eksempler på løkker i Hamar som ble til bydeler er Ankerløkka, Jønsrudløkka, Dalsløkka, Rollsløkka og Mæhlumsløkka. Også Greveløkka, Magnussenløkka og Johannessenløkka er navn på ulike strøk i Hamar.
Oslo
[rediger | rediger kilde]
I Oslo har «løkke» betydningen «ubebygd område i by».[1] Betegnelsen er i kjent i skrift blant annet fra biskop Eystein Aslaksons jordebok for Oslo fra 1385.[5] Utgangspunktet for løkkene i Oslo var Bymarken. De som fikk tildelt en løkke måtte betale en løkkeskatt og løkkene skulle i utgangspunktet ikke bebygges med boliger (forbudet ble omgått ved å innrede beboelsesrom i låvebygninger). Matrikkelen av 1697 hadde 323 løkkenummer. I 1800 tilhørte 144 løkker borgere i byen. Bymarken med løkkene ble oppmålt i 1723 og 1798. Senere har betegnelsen løkke også blitt brukt om landsteder tilhørende velstående borgere.[15] Etterhvert ble løkkene bygget ned med villaer og leiegårder. Bolteløkka og Marienlyst er navn på strøk med opphav i navn på løkker.[16] Ubebygde arealer (ofte brukt som lekeplasser) i indre deler av byen ble kalt løkker til rundt 1940 selv om de ikke hadde bakgrunn i de opprinnelig byløkkene.[17]
Bymarken var felles beiteområder for borgernes husdyr. Kongen la i 1582 ut gårdene Ulven, Teisen og Bryn til bymark for Oslo. Da Christiania ble etablert i 1624 (som erstatning for den nedbrente byen) ble dette området gitt til Akershus slott som erstatning for de områdene som ble brukt til den nye byen.
I 1629 ble et større område vest for Akerselva lagt ut til bymark for Christiania. Gårdene Store og Lille Aker, to Rud-gårder, Lindern, Nordre Bjølsen, Sten, Valle og Vøyen ble delt i mindre områder som ble fordelt mellom bygårdene i forhold til størrelsen. For bruksretten betalte eierne løkkeskatt til bykassen.
I utgangspunktet var løkkene knyttet til eiendommen og kunne ikke overdras. Bymarken var fortsatt ansett som felleseie, og det var forbudt å bygge bolighus på løkkene. Ettersom låver var tillatt, oppsto en ny hustype: Arklåvene, med bolig i loftsetasjen. Ingen av disse er bevart.
Det tok imidlertid ikke lang tid før rike borgere tok seg til rette. Store deler av bymarken ble gjerdet inn og bebygget, og etterhvert ble løkkene forpaktet bort og solgt uavhengig av byeiendommen de opprinnelig hadde tilhørt. I løpet av 200 år var hele Bymarken i privat eie.
Fra 1700-tallet fikk flere løkker preg av landsted med haveanlegg. Enkelte fikk preg av rene gårdsanlegg (Vøyenvolden). Fra midten av 1800-tallet ble løkkene utbygd med villa- og etterhvert leiegårdsbebyggelse. Mange av Oslos strøk har navn etter tidligere løkker blant annet Sofienberg, Fagerborg, og Bislett.
Mange løkkeanlegg overlevde inn på 1900-tallet. I etterkrigstiden har de fleste forsvunnet, på grunn av brann eller overlagt riving. Så sent som på 2000-tallet ble det foreslått å rive den fredede Saxegården.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Arstal, Aksel (1938). Oslo byleksikon: stedleksikon over Oslo og nærmeste omegn. Oslo: Johan Grundt Tanum.
- ^ Skirbekk, Håvard (1983). Elverum bygdebok. Elverum: Kommunen. ISBN 8299134293.
- ^ Eskeland, Lars (1938). Norsk ordliste. Oslo: Norli.
- ^ Hale, Christopher S. (1993). Place names in the parish of Andebu. Oslo: Novus. ISBN 8270992070.
- ^ a b Krogsæter, Johan (1995). Stadnamn frå Sunnmøre: ei artikkelsamling. Ålesund: Nytt i ukas forl. ISBN 8291024030.
- ^ Bjorvand, Harald (2000). Våre arveord: etymologisk ordbok. Oslo: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. ISBN 8270993190.
- ^ Bratberg, Terje (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 346. ISBN 978-82-573-1762-1.
- ^ Bratberg, Terje (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 347. ISBN 978-82-573-1762-1.
- ^ Hallan, Nils (1961). Kalvskinnet. Oslo: Universitetsforl.
- ^ Berg, Henry (1951). Trondheim før Cicignon: gater og gårder før reguleringen 1681. Trondheim: I kommisjon: A. Holbæk Eriksen.
- ^ Grankvist, Rolf (1982). Nidaros kirkes spital 700 år: Trondhjems hospital 1277-1977. Trondheim: Brun. ISBN 8270284645.
- ^ Berntsen, Mandius (1939). Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn. Stavanger: Stabenfeldt.
- ^ Sandberg, Per-Øivind (2018). Nabolaget. En historie om Hamars bydeler. Hamar: Hamar historielag. s. 60. ISBN 978-82-93109-09-9.
- ^ Sandberg, Per-Øivind (2018). Nabolaget. En historie om Hamars bydeler. Hamar: Hamar historielag. s. 61. ISBN 978-82-93109-09-9.
- ^ Arstal, Aksel (1938). Oslo byleksikon: stedleksikon over Oslo og nærmeste omegn. Oslo: Johan Grundt Tanum. s. 127.
- ^ https://snl.no/byløkker
- ^ https://www.oslobyleksikon.no/side/Løkker
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Engelstad, Eivind (1941): Historikk og fører for interiørene fra Christianialøkken Solli. Oslo.
- Holden, Finn (2007): Byløkker i Oslo. Løkker på bymarken. Oslo. ISBN 978-82-7694-215-6