Bruker:Olav Lønne/kladdeside05

Bergen Telefonkompagnie AS

Bakgrunn

Handelsstanden i Bergen har i alle år vært internasjonal, og god kommunikasjon med omverdenen har vært viktig både for kjøpere og selgere. I slutten av 1870-årene var det morse-telegrafen som holdt forbindelsen mellom aktørene, men det ryktes fort at det var oppfunnet et apparat som nå kunne formidle tale over lange avstander.

Historien begynner jo egentlig med at Alexander Graham Bell var en av flere som strevde med oppfinnelsen av telefonen, men han var noen minutter før de andre, da han fikk patent på den i USA i 1876.

Det går fram av kildene at det var stor interesse i Bergen for den nye oppfinnelsen, og spesielt etter at Drammen (International Bell Telephone Company i 1880) og Oslo (samme selskap i 1881) hadde begynt med telefontjeneste, så begynte interessen i Bergen virkelig å ta av.

Telegrafvæsenet

Det hadde vært elektronisk fjernkommunikasjon i Norge siden 1855 i regi av Telegrafvæsenet, som hadde åpnet den første telegraflinje mellom Christiania og Drammen samme året, og som fortsatte utbygningen på landsbasis i årene framover. Telegrafbestyreren i Bergen, Ole Amundsen Norshuus, var selvfølgelig også interessert i den nye oppfinnelsen, og bidro med avisinnlegg og teknisk ekspertise til å holde interessen i Bergen oppe, og ble etter opprettelsen av Bergen Telefonkompagni også ansatt i selskapet som leder av den tekniske planlegging, først på deltid, senere med fast ansettelse.

Telefonkompagniet tar form

Høsten 1877, ett år etter at telefonen var patentert, oppholdt Bell seg i London, og en 25 år gammel bergensingeniør, «Jens S. K. Hopstock», som var utdannet ved ”Chalmerske sløydskole” i Gøteborg 1870-73 , var veldig tidlig ute. Han tok sjansen og reiste over til London for å snakke med Bell og prøve å få tillatelse til å drive agentur for et Bell-selskap i Norge, Sverige og Danmark. Dette oppnådde han, og ved hjemkomsten åpnet han kontor i Christiania. Herfra begynte han å reise rundt og markedsføre den nye oppfinnelsen, samtidig som han prøvde å reise kapital til dannelse av et Bergens Telefonkompagni. Da han følte at tiden var moden, rykket han inn følgende annonse i en lokal avis i Bergen:

«Bells Telefone.

Herr Civilingenieur J. S. K. Hopstock af Kristiania er bleven antaget som Generalagent for Norge, Sve­rige og Danmark for den af mig opfundne Telefone, og Alle de, der i disse Lande øn­ske samme indført, ville behage at hen­vende sig til ham.

p. t. London 1ste Novbr. 1877.
A. Graham Bell.

Paa Grund heraf advares Alle mod at forhandle Bells Tele­fone, der ikke er leverede af mig for Norge, Sverige og Danmark eneberettigede For­handler.
J. S. K. Hopstock,
Generalagent for Skandinavien.

Adr. Theatergaden 7, Kristiania.
Telegrafadresse: Hopstock»

Konkurrerende grupper

En annen interessegruppe i Bergen tok kontakt med LM Ericsson i Stockholm, som hevdet at de hadde forbedret Bells telefon. En tredje gruppe, International Bell Co som alt hadde fått konsesjon i Oslo og Drammen, ville prøvde å få konsesjon for å komme i gang også i Bergen, og det var den Bergenske agenten Premierløytnant Olaf P. Foss som markedsførte disse. Bell hadde løst patent på telefonsystemet i USA og en del Europeiske land, men uvisst av hvilken grunn, hadde de ikke løst patent i Skandinavia, og flere uavhengige firma kunne derfor kopiere og forbedre Bells telefon, og noen av disse valgte også og selge den vesentlig billigere enn Bell. Et av disse firma var det den gang ukjente firma L.M.Ericsson i Sverige. De konkurrerende gruppene i Bergen var imidlertid avhengige av at Magistrat og Formannskap ga en av dem den nødvendige konsesjon. Det var også krefter innen Kommuneadministrasjonen som mente at en eventuell utbygging måtte skje i kommunal regi, og argumenterte med at Telegrafloven av 1881 hadde gitt Telegrafverket enerett på all langdistanse telefoni, samt at konsesjonæren i Oslo, Int. Bell Tel. Co ikke hadde det beste skussmål på seg.

Mens kommunen strevde med å bestemme seg, jobbet alle tre gruppene på spreng for å skaffe et økonomisk grunnlag for å fremme en konsesjonssøknad.

Telefonen blir demonstrert i Bergen

Avisene i Bergen interesserte seg også for saken, og det var en generell oppfatning at et gjensidig privat og lokalt selskap ville være det beste for Bergen, og det gikk også frem at man var redd for at hvis Bell fikk konsesjonen, ville det gå like dårlig som det gikk i Oslo, der man som tidligere beskrevet var meget misfornøyde.

De to hovedpersonene bak konsesjonssøknadene, Hopstock og Foss, drev begge en intens lobbyvirksomhet, og en heftig avispolemikk av teknisk natur for å styrke sine egne posisjoner. Avisene refererte blant annet fra en demonstrasjon der Ing. Hopstock hadde anlagt en telefonlinje mellom politistasjonene i Bergen og Sandviken: - een avstand paa vel 1/2 fierdings vei -, og under oppsyn av Stiftamtmannen , medlemmer av Magistrat , Formannskap og flere Autoriteter samt Pressens representanter, ble det vist at forbindelsen, i følge avisene:

vagte ved sin Tydelighed og Følsomhed, almindelig Overraskelse og Beundring. Man fik Svar paa selv ganske svag Hvisking , ligesom man selv uten Hørerør tydelig kunne høre Sang, Musik, Hurra etc. frit i Værelset.

Demonstrasjonen var altså meget vellykket, og ble gjentatt dagen etterpå for almuen. Foss hadde litt senere en liknende demonstrasjon, men den hadde ikke den samme nyhetens interesse, og var ikke besøkt av de dignitære.

Konsesjon søkes

En liten gruppe investorer i Bergen gikk nå i kompaniskap med Hopstock, som både var agent for Bells telefoner og som eide navnet Bergen Telefonkompagni. I et møte den 12. mars 1881 mellom de få som hadde tegnet aksjer, ble det nedsatt et utvalg med mandat til «at foretage det foreløpige til Selskapets Dannelse». Utvalget besto av konsul H.R. Greve, P.G. Halvorsen NBL (Kulkompagniet af 1871) og kjøpmann Ludolf I.E. Næss. Disse må ha handlet raskt, for allerede 18. mars ble det gjennom avisene og via utsendte sirkulærer innbudt til aksjetegning i Bergen Telefonkompagni med kr 500.- per aksje.

I løpet av en måned hadde O. R. Sagfører H. Bonnevi Angell på oppdrag laget utkast til statutter, og disse ble sent til alle aksjeeiere den 16. april samtidig som det ble innkalt til et møte den 19. april på Børsen for å diskutere forslaget. Her var det fremmøtt representanter for 10 aksjer, og utvalget fikk fullmakt til å søke om konsesjon.

Kommunen bestemmer seg

Søknader om å få tildelt konsesjon var innkommet i løpet av 1880, og International Bell Co hadde søkt om en konsesjonsvarighet på 30 år. I et møte mellom Magistrat og Formannskap 31/1-1881, ble avgjørelsen om konsesjon stilt i bero, i påvente av at man ville innhente opplysninger både om erfaringene fra driften i Oslo, samt få laget et overslag av kostnadene forbundet med et slikt system. 14/2-1881 kom det så beskjed om at Staten vurderte enerett for dem til å eie og drive anlegg for telegrafi og telefoni. Dette var sannsynligvis årsaken til at Bell fravek kravet om 30 års konsesjonsvarighet, og samtidig informerte at de var villig å koble sin sentral sammen med andres hvis det ville bli en delt konsesjon.

Et kostnadsoverslag utarbeidet av før nevnte telegrafist Norshuus innløp til kommunen i slutten av mars, basert på tre års drift med hhv 80, 100 og 120 abonnenter. 21 mai 1881 ble det avholdt kombinert møte mellom Magistrat og Formannskap, der forsamlingen besluttet følgende:

Forsamlingen bifalder, at et indenbyes gjensidig Selskap indrømmes Eneret for et tidsrum af 5 aar til Anlæg og Drift af Telefonledninger i Bergen paa følgende Betingelser:

• A: Udbyttet for Aktionærerne maa ikke overstige 6 Pct. P.A
• B: Kommunen har til enhver Tid Ret til at ophæve Koncessionen mod at overtage Aktiva og Passiva.
• C: Koncessionen omfatter ikke Ledninger, som Enkeltmand maatte erholde Tilladelse til at anlægge alene til egen Afbenyttelse.
• D: Kompagniets Regnskaber ere underkastet den Kontrol, som Magistrat og Formandskab maatte bestemme.
• E: Kompagniets Statuter blive at approbere af Magistrat og Formandskab.
• F: Med hensyn til Ledningernes Anbringelse og Nedtagelse har Selskabets at befølge de Forskrifter, som Magistrat og Formandskap maatte bestemme.

Bergen Raadstue, 31te Mai 1881.

Platou. H.R. Bang.

Saken blev behandlet i repræsentantmøtet (Bystyret) 10 juni og der utspandt seg et vidløftig ordskifte. Møte endte imidlertid med at forslaget ble vedtatt med simpelt flertall, og eneste endring var at eneretten ble redusert fra 5 til 3 år.

Den 15. juni hadde komiteen fått tilbakemelding om at konsesjonsvilkårene var blitt vedtatt av kommunestyret den 10. juni, men bare med simpelt flertall. De innkalte allikevel umiddelbart til konstituerende generalforsamling mandag den 20. juni på Børsen, og de tre komitémedlemmene ble der valgt til det første styre.

Den 20. juni 1881 er altså stiftelsesdagen til Bergen Telefonkompagni.

Konsesjonsbestemmelsene ble endelig vedtatt i kommunestyremøte den 30. juni 1881.

Installasjon og drift

Det var nå om å gjøre å komme i gang så snart det overhode var mulig, og det ble nok en travel tid for styret. De måtte, samtidig med at alt det formelle mot kommunen skulle ivaretas, også jobbe intenst med det som var viktig for økonomien: å få tegnet flere aksjer, skaffe flere abonnenter, samt å få en oversikt over og bestille inn alt det tekniske materiellet som trengtes til de første 100 abonnenter.

Særlig den nye teknologien var vanskelig å forholde seg til for styret, og derfor ble Hr. Hopstock etter en tid ansatt for å avhjelpe direksjonen, samt at det ble avertert etter en inspektør for ledninger og apparater. Et egnet lokale for telefonsentralen ble funnet i «kjøbmann Emil Petersens eiendom, hjørnet mellom Strandgaden og Torvet».(Se bilde)

Bergens Telefoncompagnis første sentral holdt til i huset til høyre

Sentralen i Store Markevei 1

Abonnementsinnbydelse ble utferdiget og bekjentgjort den 9. september 1881.

På den tekniske siden ble det omsider bestemt å bruke L.M. Ericssons system, og to stk. Centralapparater à 50 abonnenter samt et 100-talls telefonapparater ble bestilt telegrafisk den 4. oktober. Med to måneders leveringstid regnet man med å være i drift litt etter årsskiftet 1881/82.

De ansatte på linjesiden hadde planlagt, og begynte å bygge ledningsnettet fra Centralstasjonen og utover, slik at de fleste abonnentene skulle ha ledningsnettet fremført innen telefonmateriellet ankom. Det var imidlertid så hektisk aktivitet på utbyggingssiden i hele Europa, at leveransen fra Ericsson ble forsinket, og måtte også deles i to, et sentralbord skulle leveres ved årsskiftet og det neste ca. 2 måneder senere. Denne leveringstakten klarte Ericsson, og de første abonnentene ble tilknyttet Centralstasjonen i slutten av januar 1882.

Arbeidet med å utdanne sentralbordbetjeningen gikk for fullt, og på styremøtet 20. februar 1881 ble det informert om at 18 abonnenter var blitt tilknyttet så langt, og at driften offisielt var satt i gang fra 17/2-1882. Dette ble en merkedag i Bergen, selv om 4 av de andre større byene allerede hadde startet opp noen måneder tidligere.

Antall abonnenter økte kraftig, og allerede midt i mars var det 73 stk, og dette økte jevnt og trutt til det i juli var 181 stk. Status ved utgangen av 1882 var 236 abonnenter, og det akkumulerte antall telefonsamtaler hadde nådd nesten 16 000.

Her skal bare medtas at sentralstasjonen ble flyttet inn i et nybygg i Torgalmenning 15 i april 1887, utvidet inn i nabobygget nr 17 i 1896, samt at en ny halvautomatisk sentral ble åpnet i Veiten 1 i 1915. :Alt dette brant opp i den store bybrannen den 15. januar 1916, og kun en del av dokumentarkivet ble reddet. Organisasjonen var imidlertid intakt og begynte umiddelbart å lete etter utstyr som kunne få i gang en provisorisk løsning. Det ble skaffet til veie utrangerte sentralbord fra Stavanger og Tønsberg, og etter en iherdig innsats i nye midlertidige lokaler, ble en enkel manuell sentral for 1000 abonnenter satt i drift den 4. februar, bare 3 uker etter brannen, og like etterpå ble den utvidet til 2200 abonnenter, en imponerende bedrift.

Staten overtar

31. desember 1945 utløp den siste konsesjonsperioden, og Staten v/ Telegrafverket skulle overta alle aktiva og passiva og betale ut kjøpesummen. Forhandlingene med myndighetene hadde imidlertidig ført til en avtale med Direktoratet for Fiendtlig Eiendom om kjøp av de Norske filialene av de tre Tyske selskapene :

• AEG
• Siemens
• Telefunken

Saken ble imidlertid utsatt i påvente av en stortingsbehandling om overtagelsen av de Tyske selskapene, og i Årsberetningen for Bergen Telefonkompagni for 1946 er det oppgitt at Stortingsvedtaket først ble fattet nesten ett år senere,den 12. desember 1946. Diskusjoner om overdragelseskontrakten med Telegrafverket ble påbegynt umiddelbart, men ble ikke undertegnet før 10. januar 1947, men med virkning fra 1/1-1947. Samtidig ble også kontrakten mellom Bergen Telefonkompagni og Staten v/Handelsdepartementet om overtagelse av de Tyske selskapene undertegnet. Styret i Bergen Telefonkompagni administrerte overtagelsen av de Tyske krigsbyttefirma under eget navn, en kort tid etter er navnet omtalt som ”Bergen Telefonkompagni Investeringsselskap” . Dette selskapet opptrer som konsernselskap for alle de tidligere Tyske selskapene ved regnskapene frem til 1952. Dette går fram av en artikkel i Elektroteknisk Tidsskrift Nr.5-1953(ETT). Der finner vi også en orientering som Direktør Figenschou holdt for journalister i 1953:

I kontrakten om overtakelsen av de tidligere tyske selskaper forbeholdt Staten seg 20 % av aksjekapitalen i disse og andre selskaper BT måtte starte eller erverve. En annen betingelse var at BT måtte forplikte seg til å skifte navn, hvis det skulle bli vanskeligheter ved forveksling med det nuværende Bergen Telefonanlegg (Telegrafverket). Dette måtte begge parter snart erkjenne var aktuelt, og BT tok derfor etter beslutning på generalforsamlingen i 1952 navnet Bergen Industri Investering A/S.

Litteratur

• Martens Johan, Skipsmegler (1931). Bergen Telefoncompagnie gjennom 50 aar, 1881-1931. Bergen: Eget Forlag. 

Eksterne Lenker

• NERA Museum's hjemmeside
• NERA Museums Facebook-side