Hopp til innhold

Dvergsikader

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bladsikader»)
Bladsikader
En vakker dvergsikade Cicadella viridis (Cicadellidae)
Nomenklatur
Cicadellidae
[Jassidae]
Populærnavn
bladsikader, dvergsikader
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenNebbmunner
GruppeSikader
Økologi
Antall arter: 16 000 i verden
220 i Norge
Habitat: mest på trær, urter, gress, på varme, lune steder.
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Inndelt i
Dvergsikade (Cicadellidae sp.)

Bladsikader eller dvergsikader (Cicadellidae) av og til, bare kalt sikader, og er en familie av sikadene (Auchenorrhyncha). De lever av plantesaft som de suger ut av bladnerver eller stenglen på planter. Plantesugere har ufullstendig forvandling. Det er omtrent 220 arter i Norge. I verden er det mer enn 16 000 arter.

Dvergsikadene i Norge, er små, mellom 3 og 10 mm lange. Alle har sett disse små insektene, som gjør små hopp, når de blir skremt. De kan opptre svært tallrikt, på gressmark. De aller fleste har grønne til lys gul-grønne farger og blek brunlige farger.

Men noen arter har skarpere farger, som Cicadella viridis (Cicadellinae), som er som et lite smykke, dersom du ser den i en lupe.

Utseende

[rediger | rediger kilde]
Sugende munn. Dvergsikade

Kroppen er hos de fleste, bredest foran, og smalner bakover. Beina er korte, unntatt bakbeina, som er lange. De kan brukes til å gjøre lange hopp med. Dvergsikadene kan gjøre svært lange hopp i forhold til sin lille kropp. Alle bein har tre fotledd hver (tarsi). Leggen (tibia) på bakerste beinparet har mange små torner eller kraftige børster i en eller flere rader. Slike børste- eller tornrekker er det bare dvergsikadene (Cicadellidae) som har, noe som skiller dem fra andre grupper av sikader.

Hodet er som regel like bredt som forryggen (pronotum). Issen er ofte spiss, framoverettet og går over i pannen i en, enten litt butt bue, eller nesten skarpt avsatt kant. Pannen er høy og uten noen kjølaktig opphøyninger. Munnen er plassert langt ned, nesten under hodet. På denne måten får hodet en slags båtform (baugen). Det er to store fasettøynene og to små punktøyne (ocelli) midt imellom fasett øynene. Munnen (rostrum), er en sugesnabel, som den bruker til å stikke inn i planter og bladnerver av trær, for å suge plantesaft. Den korte snabelen ligger bakoverbøyd, under hodet og mellom fremste lår, når den ikke er i bruk. Antennen hos flere arter kan være ganske lang, de første ledd er noe tykkere og kort. Hos noen arter har pronotum ulike slags utvekster, for eksempel to høye, ørelignende kjøler hos øresikaden (Ledra aurita).

Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile . De fremste, er mer læraktige og uten et tydelig ribbenett, de bakre vinger er gjennomskinnelige og er uten farge, men er ofte irrisiderende (lyset brytes i alle regnbuens farger). Vingene er ganske gode flygevinger, men dvergsikader bruker vanligvis bare å ta korte flygeturer.

Levevis

[rediger | rediger kilde]

Dvergsikader lever gjerne på litt lune og soleksponerte steder. De suger plantesaft. Noen arter lever på flere planteslag, mens andre har bare en vertsplante. Noen arter er tallrike på gressmark, men mange er også knyttet til busker og trær.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

Eggene legges på plantevev.

nymfene har flere hudskift og ligner mer og mer på de voksne (imago) for hvert hudskifte. Dvergsikader har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.

Honningdugg

[rediger | rediger kilde]

I likhet med noen andre plantsugere, utsondrer nymfene hos enkelte arter dvergsikader honningdugg, som er godsaker for maur. Maur og sikader lever i symbiose, et avhengighetsforhold til hverandre. Dvergsikaden får beskyttelse, mauren får honningdugg.

Skadedyr

[rediger | rediger kilde]

Noen arter regnes som skadedyr i jordbruket, blant annet på korn og potetplanter. Dette er ikke et stort problem i Norge, men er nok et større problem i varmere deler av verden.

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]

Det er omtrent 220 arter i Norge. I Europa er det 15 underfamilier.

Treliste
  • Nebbmunner (Hemiptera)
    • underorden Plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
      • gruppe Sikader (Auchenorrhyncha)
        • Overfamilien Membracoidea
          • Familien Bladsikader (Dvergsikader) (Cicadellidae)
            • underfamilien Agalliinae – små, grønne arter, pannen med svarte flekker
            • underfamilien Aphrodinae – Issen er hos denne gruppen flatere, og noen ganger uthult (fordypning) på hodet. Overgangen til pannen blir derfor skarpt avsatt, særlig for de arter som har issen langt framskutt. Slekten Eupelix skiller seg ut ved at issen er bred med hammerfasong, og går ut til siden, noe foran øynene, og nesten deler øynene i to (øvre og nedre). Forholdsvis store, kraftige, gjerne brunlige arter.
            • underfamilien Cicadellinae – Disse artene har livlige farger, og er vanligere i varmere strøk. Pannen er noe oppsvulmet og stor. De trives best der det er noe fuktig, som i gresset, og er ikke vanlige i trær eller busker.
            • underfamilien Deltocephalinae – en artsrik underfamilie av små til middelsstore, tettbygde sikader, hodet mer eller mindre trekantet sett ovenfra
            • underfamilien Dorycephalinae
            • underfamilien Hecalinae
            • underfamilien Iassinae – Issen er noe kort og fremskutt. Den går over i pannen i en butt, og ikke skarp, overgang. Antennene er festet i noen groper, foran på pannen. Artene er ellers noe ulike i denne gruppen, men mange er små, lyse, elegante sikader. Flere arter er svært vanlige på gressenger.
            • underfamilien Idiocerinae
            • underfamilien Ledrinae – pronotum med to ørelignende kjøler, bare én art i Nord-Europa
            • underfamilien Macropsinae – hodet kort og bredt, fasettøynene store
            • underfamilien Megophthalminae – hodet stort og bredt, med markerte tverrkjøler, overflaten med kraftig strukut, små arter
            • underfamilien Penthimiinae
            • underfamilien Stegelytrinae
            • underfamilien Typhlocybinae – De fremerste vingene mangler tydelige ribbemønster nærmest kroppen. Artene hopper sjeldent, men de har godt utviklede flygevinger. Små, slanke, grønne eller mer fargerike arter som lever på busker og trær
            • underfamilien Ulopinae – små, knudrete, brune arter, svært godt kamuflerte, noen ganger regnet som en egen familie
            • underfamilien Xestocephalinae
          • Familien Hornsikader (Membracidae)

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dvergsikader&oldid=23103104»