Black and Tans
Black and Tans (irsk: Dúchrónaigh (norsk: svart og brunfarget),[1] offisielt Royal Irish Constabulary Reserve Force[2]) var en provosorisk paramilitær styrke som ble rekruttert i Storbritannia av statsminister David Lloyd George for å settes inn i Irland i kampene under den irske frigjøringskrig årene 1920-1921.
Historie
[rediger | rediger kilde]Irland hadde stadig blitt rystet av opprør eller væpnede aksjoner mot det britiske styre, avløst av roligere perioder over århundrene. Etter eskalerende motsetninger etter første verdenskrigs slutt skjedde flere væpnede aksjoner fra Den irske republikanske armé (IRA) rettet mot den væpnede politistyrken Royal Irish Constabulary (RIC), fra 1919. Kampene tiltok i intensitet og gikk over i krig, der IRA tok kontroll over deler av landet. Da RIC var i trengt situasjon og den britiske regjering nølte med å sette inn den regulære britiske hær, ble det på Winston Churchills initiativ dannet en styrke som ble rekruttert først og fremst blant protestantiske veteraner i England og Skottland som car kommet hjem fra kontinentet etter krigsslutt. Styrken ble utrustet med khakiuniformer i kombinasjon med RICs mørkegrønne kapper - derav styrkens uformelle navn.
Black and Tans ble satt inn i kamp og anksjoner mot IRA i 1920. I takt med tiltagende forbitring i kampene utmerket Black and Tans seg med sin brutalitet som rammet både væpnede motstandere og sivilbefolkning. Den 21. november 1920 tok styrker fra Black and Tans seg inn på Croke Park i Dublin under en pågående match i gælisk fotball og skjøt flere tilskuere og en spiller som hevn for at IRA samme dag hadde myrdet 14 personer i Dublin som arbeidet for den britiske etterretning og for hæren. Dagen ble kjent som Bloody Sunday (den blodige søndagen).
Andre ganger hevnet Black and Tan-styrker sine tap ved å angripe og brenne mindre landsbyer og gårder. I desember 1920 medvirket deler av Black and Tans med å sette store deler av det sentrale Cork i brann.
Black and Tans fikk dårlig rykte også på hjemmebane i Storbritannia, og opinionen snudde mot de væpnede styrkene i Irland. Black and Tans fikk også skylden for overgrep mot motstandere og sivilbefolkning som i virkeligheten var blitt begått av Royal Irish Constabulary, regulære arméstyrker og den andre paramilitære styrken, Auxilliary division.
Ledelsen over Black and Tans ble strammet opp og disiplinen styrket, noe som gjorde at det var færre overgrep i 1921. Etter den anglo-irske avtale og opprettelsen av Den irske fristaten i 1922 ble Black and Tans oppløst. Av 7000 rekrutter var halvparten blitt drept eller såret, eller ikke minst gått ut av styrken allerede av andre årsaker.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Richard Bennett: The Black and Tans, Chalford (Spellmount) 2007. ISBN 978-1-86227-098-5 (gørsteutgave London 1959)
- D. M. Leeson: The Black and Tans. British police and auxiliaries in the Irish War of Independence, 1920 - 1921, Oxford o.a. (Oxford University Press) 2011. ISBN 978-0-19-959899-1