Hopp til innhold

Blåfisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blåfisk
Nomenklatur
Latimeria chalumnae
Smith, 1939
Populærnavn
blåfisk,
kvastfinnefisk
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseBeinfisker
OrdenKvastfinnefisker
FamilieLatimeridae
Økologi
Habitat: hav
Utbredelse: Indiahavet

Blåfisk, også kjent som kvastfinnefisk, er en av to nålevende arter i gruppen kvastfinnefisker.

Blåfisken fantes for 400 millioner siden, altså lenge før dinosaurene, og har så langt overlevd dem med over 60 millioner år. Blåfisken har knapt endret seg i dette tidsrommet, og er dermed den eldste form for virveldyr som finnes. Skjelettet består mest av brusk, og ryggraden er en elastisk streng («ryggstreng») som ikke er satt sammen av ledd. Finnene har sitt eget skjelett, et trekk som ellers bare er kjent fra lungefiskene, blåfiskens nærmeste slektninger i dag. Selv har blåfisken en stor, rudimentær lunge, og føder levende unger. Som noe unikt blant fisker har den livmor.[1] Den blir rundt 80 kg tung og to meter lang.

Blåfisken er nærmere beslektet med firelemmete skapninger (inkludert mennesker) enn de fleste andre fisk. Kvastfinnefisker er kjent fra så langt tilbake som 410 millioner år, men de eldste fossilfunn er fragmentariske. Alle spor etter blåfisken forsvinner 66 millioner år tilbake i tid, og frem til 1938 ble de antatt å være utdødd. Den regnes derfor som «et levende fossil».[2]

Det første funnet av en levende blåfisk ble gjort 22. desember 1938, da konservatoren Marjorie Courtenay-Latimer (1907-2004)[3] i småbyen East London i Sørafrika ble oppringt om en haug fisk trålskipperen Hendrik Goosen tenkte var av interesse. Hun tok drosje ned til havnen, og i haugen av fisk fanget en blå finne hennes oppmerksomhet. Finnen tilhørte en nesten halvannen meter lang fisk som ikke lignet noen hun hadde sett, med fire lave bein og stumpehale. Hun skrev til Sørafriskas ledende fiskekspert, J.L.B. Smith som identifiserte funnet som en kvastfinnefisk, en art som da bare var kjent som fossil. Han kalte den Latimeria chalumnae, dels etter konservatorien, dels etter Chalumna-elven der den ble fanget. Nå som Smith visste at blåfisken slett ikke var utdødd, så seg om etter flere eksemplarer. Men først 14 år og en verdenskrig senere, i desember 1952, fikk Smith et telegram fra en skipper på Komorene i Indiahavet, med beskjed om at her hadde lokale fiskere kjent til blåfisken i hundrevis av år. Dette var ingen matfisk, men kom den med opp i garnet, ble det ru skinnet brukt som sandpapir. Hjemtraktene dens er mellom Madagaskar og Mocambique på rundt 200 meters dyp, der havbunnen er vulkansk. Blåfisken undersøker sprekker i dypet etter mat; de som ble observert, stod vanligvis rett opp-ned i vannet med snuten ned mot havbunnen, og slik drev de langsomt med strømmen. Av mageinnholdet ses at blåfisken lever av blekksprut og andre fiskeslag; men den beveger seg langsomt og er neppe noen god jeger. Ingen blåfisk har levd mer enn ett døgn i fangenskap,[4] og først i 1987 klarte en tysk ubåt å filme levende blåfisker i havet.[5]

Blåfisken antas å leve i langsomt tempo; den bruker 55 år på å nå voksen alder, lever trolig til den er 100, og svangerskapet varer fem år.[6]

I 2010 klarte en dykker å fotografere av en blåfisk utenfor østkysten av Sørafrika.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]