Bitynia

Bitynia (gresk: Βιθυνία) var en region i oldtiden, et kongedømme og romersk provins i nordvestlige Anatolia, tilgrensende til Marmarahavet, trakiske Bosporos og Euxine (Svartehavet).

Bitynia nevnes i Bibelen i forbindelse med apostelen Paulus' annen reise. Det var et område hvor kristendommen i tidlig tid vant innpass, selv om det ikke nevnes som et sted hvor apostlene besøkte på sine reiser. Da Trajan var keiser, fremgår det av den brevveksling som stattholderen Plinius den yngre hadde med ham, at kristendommen hadde spredd seg «ikke bare til byene, men også til landsbyene og bondelandet».

Geografisk beskrivelse

Flere betydelige byer lå langs de fruktbare kystene av Propontis (Marmarahavet): Nikomedia, Khalkedon, Prusa (Prusias ad Hypium) og Apameia. Bitynia inneholdt også Nikea, kjent for å være stedet for konsilet i Nikea.

I henhold til Strabon grenset Bitynia i øst til elven Sangarios (dagens Sakarya), men mer vanlig omfattet inndeling strakte området seg til Parthenios som delte det fra Paflagonia, således utgjorde distriktet en befolkning kalt for mariandyni. I vest og sørvest var delt fra Mysia av elven Rhyndakos (dagens Mustafakemalpaşa) og i sør lå det tilstøtende til Frygia og Galatia.

Landet er preget av fjell og skoger, men har daler og områder langs kysten med stor fruktbarhet. De viktigste fjellrekken er (den såkalte) «mysiske Olympos» (rundt 2500 meter høyt) som tårner opp over Bursa og er synlig så langt unna som i Istanbul, 113 km unna. Dets fjelltopper er dekket av snø store deler av året.

I øst strekker denne seg mer enn 160 km fra Sakarya til Paflagonia. Begge disse fjellrekkene er deler av grensefjellene som avgrenser det store bordlandet Anatolia (Tyrkia). Den brede trakten som strekker seg vestover så langt som til kysten av Bosporos, kupert og skogkledt, er tyrkiske Ağaç Denizi («skoghavet») og ikke krysset av en fjellkjede. Vestkysten er innskåret av to dype bukter, den nordligste İzmitbukten (i antikken bukten Astakos), går rundt 65–80 km inn i innlandet så langt som til İzmit (i antikken Nikomedia), delt av en landtange på kun rundt 40 km lang fra Svartehavet; og Marmarahavet, rundt 40 km lang. Ved dens ende er den lille byen Gemlik (i antikken kalt Prusa, Prusias ad Hypium eller Cius) som ligger ved munningen av en dal, som kommuniserer med innsjøen til İznik (i antikken Nikea).

De viktigste elvene er Sakarya som går gjennom provinsen fra sør til nord, Rhyndakos (Mustafakemalpaşa) som skiller provinsen fra Mysia, og Billaios (Filiyas), en elv som antagelig er identisk med elven Nymphaios (som også var navnet på en lokal elvegud).^[1] Sistnevnte elv kom fra Aladağ, omtrent 80 km fra havet og etter at den har strømmet forbi dagens by Bolu (antikkens Bithynion-Claudiopolis) renner den ut i Svartehavet, rett ved ruinene av antikkens Tius eller Tium, rundt 64 km nordøst for Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli) etter et løp på mer enn 160 km. Byen Parthénios (dagens Bartın) og elven av samme navn som er en langt mindre, er den østlige grensen til provinsen.

Dalene mot Svartehavet har mange ulike frukttrær, blant annet appelsiner, mens dalene i Sangarios og slettene ved Bursa og İznik (Nikea) er fruktbare og godt kultiverte. Omfattende plantasjer med morbærtrær gir silke som Bursa i lang tid har kultivert og som bli fabrikkert der i stor stil.

Historie

I henhold til skribenter i antikken som blant annet Herodot,^[2] Xenofon, Strabon og andre, var bitynerne en innvandrende trakisk stamme. Eksistensen av en stamme kalt thyni i Trakai er godt dokumentert, og de to beslektede stammene thyni og bithyni synes å ha bosatt seg samtidig i de tilstøtende områdene i Lilleasia og hvor de forviste eller undertrykte myserne, kaukonerne og andre mindre stammer, mens mariandyni hold seg for seg selv i nordvest. Herodot nevner at stammene thyni og bithyni som eksisterende side ved side, men til sist må sistnevnte ha blitt viktigere ettersom det var de som ga navn til området. De ble av kong Krøsus underlagt kongedømmet Lydia, og da sistnevnte rike ble erobret av Persia i 546 f.Kr., ble det også skjebnen til Bitynia. De ble inkludert inn under satrapen i Frygia, noe som utgjorde alle landene opp til Hellespont og Bosporos.

Kongedømmet Bitynia

Selv før Bitynia ble erobret av Aleksander den store, synes bitynerne å ha sikret sin uavhengighet, og ble med hell styrt av innfødte fyrster, Bas og Zipoites, sistnevte tok tittelen som konge (basileus) i 297 f.Kr.. Hans sønn og etterfølger, Nikomedes I, grunnla Nikomedia, som snart vokste seg opp til stor framgang og velstand, og i løpet hans lange styre, (ca. 278 – c.255 BC), foruten også de til hans etterfølgere, Prusias I, Prusias II og Nikomedes II (149 – 91 f.Kr.), fikk kongedømmet Bitynia en betydelig posisjon blant de mindre monarkiene på Anatolia. Men den siste kongen, Nikomedes IV, var ikke i stand til å stå imot Mithridates VI av Pontos, og etter å ha fått tronen tilbake av det romerske senatet, lot han sin kongedømme gå i arv til den romerske republikk (74 f.Kr.). Myntene til disse kongene viser deres regale portretter som tenderte å bli gravert å bli utført i en meget komplisert hellenistisk stil.^[3]

Den romerske provins

Som en romersk provins ble grensene til Bitynia hyppig endret, og det ble forent grunnet administrative grunner med provinsen Pontos. Det var slik forholdene var på tiden til keiser Trajan, da Plinius den yngre ble utpekt til guvernør av de kombinerte provinsene (109/110 – 111/112), en omstendighet som gjorde at historikerne har fått verdifull informasjon for administrasjonen av romersk provins. Under Det bysantinske rike ble Bitynia igjen delt i to provinser, delt av elven Sakarya (Sangarios), og området i vest fikk navnet Bitynia.

Bitynia synes å ha tiltrukket seg mye oppmerksomhet ettersom dets veger og dets strategiske posisjon mellom grensene av Donau i nord og Eufrat i sørøst. For å sikre kommunikasjonene med de østlige provinsene, ble den monumentale broen over elven Sakarya bygget en gang rundt 562. Soldater ble hyppig lagt i vinterleir i byen Nikomedia.

De viktigste byene var Nikomedia og Nikea. De to var lang tids rivaler over hvem av dem som var hovedstad. Begge var blitt grunnlagt etter Aleksander den store, men ved en langt tidligere periode hadde grekerne etablert ved kysten koloniene med Prusa (Prusias ad Hypium, dagens Gemlik); Khalkedon (dagens Kadıköy), ved innløpet til Bosporus, nær motsatt av Bysants (dagens Istanbul) og Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli), ved Euxine (Svartehavet), rundt 190 km øst for Bosporus.

Referanser

^ «Nymphaios», Theoi.com
^ Herodot, VII. 75
^ «Asia Minor Coins - regal Bithynian coins». Arkivert fra originalen 11. august 2016. Besøkt 27. juni 2012.

Litteratur

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

Bekker-Nielsen, Tønnes (2008): Urban Life and Local Politics in Roman Bithynia: The Small World of Dion Chrysostomos (PDF), Aarhus University Press
Bekker-Nielsen, Tønnes (2002): Antikkens historie: høvdingdømme, bystat, imperium, ISBN 9788202218454
Storey, Stanley Jonathon (1999) [1998]: Bithynia: history and administration to the time of Pliny the Younger^{[død lenke]} (PDF). Ottawa: National Library of Canada. ISBN 0-612-34324-3.

[1] «Nymphaios», Theoi.com

[2] Herodot, VII. 75

[3] «Asia Minor Coins - regal Bithynian coins». Arkivert fra originalen 11. august 2016. Besøkt 27. juni 2012.

[1]

[2]

[3]