Bettino Ricasoli
Bettino Ricasoli | |||
---|---|---|---|
Født | Bettino Ricasoli 9. mars 1809 Firenze | ||
Død | 23. oktober 1880 (71 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, journalist, statsminister | ||
Utdannet ved | Convitto Nazionale Cicognini | ||
Søsken | Vincenzo Ricasoli | ||
Parti | Destra storica | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1880) Kongeriket Sardinia (–1861) Kongedømmet Italia (1861–1880) Storhertugdømmet Toscana (1809–1859) | ||
Gravlagt | Castello di Brolio | ||
Italias statsminister | |||
1861–1862 | |||
Forgjenger | Camillo Benso di Cavour | ||
Etterfølger | Urbano Rattazzi | ||
Italias statsminister | |||
1866–1867 | |||
Forgjenger | Alfonso La Marmora | ||
Etterfølger | Urbano Rattazzi | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Bettino Ricasoli (født 9. mars 1809 i Firenze, død 23. oktober 1880 i Gaiole in Chianti i Italia) var en italiensk politiker (historiske høyre). Han ble den andre statsminister i den nye stat, Kongedømmet Italia. Senere var han også statsminister i ytterligere en periode. Han var i begge perioder, utenriks- og innenriksminister i sine egne regjeringer. Ricasoli var vinprodusent, og medvirket til utviklingen av Chianti-vinen fra sitt gods Brolio i Toscana.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ricasoli kom fra gammel toskansk adel og bar tittelen baron.[1] I en alder av 18 år brøt han sine universitetsstudier, etter at den siste av hans foreldre var gått bor. Foreldrearven krevde meget, og storhertugen erklærte ham myndig ved et særlig dekret. Dette ga ham ansvaret for å ta seg av både godset og hans yngre brødre.
På familiens gods Castello di Brolio ved Gaiole in Chianti drev han blant annet med oppdrett av silkeormer, åkerbruk og ikke minst med vin. Det var Ricasoli som utviklet blandingen av druesorter, i den vin som er kjent under merkenavnet Chianti.[2] Vinen måtte inneholde minimum 80 % sangiovesedrue. De resterende druesortene kunne vinbøndene velge som de selv ønsket, med lokale tilpasninger.
Politisk karrière
[rediger | rediger kilde]Politikk i Toscana
[rediger | rediger kilde]Ricasoli grunnla tidsskriftet La Patria. Der tok han i 1847 til orde for samling av Italia under en konstitusjonell konge. I sin hjemby, Firenze, ble han utnevnt til gonfaloniere, et kommunalt lederverv. I revolusjonsårene 1848/49 sluttet han seg ikke til republikanere, men medvirket likevel i den moderate regjering. Denne klarte å få hjem den fordrevne habsburgeren Leopold II. Men Ricasoli ble skuffet, da det viste seg Leopolds reformvilje var redusert. Da østerrikerne okkuperte landet i den første italienske frigjøringskrig, trakk Ricasoli seg tilbake til landbruket.
Ricasoli var i 1859 en sterk tilhenger av Camillo Cavour. Han ble utnevnt som diktator i Toscana i 1859, og var der generalguvernør til sammenslåingen med Sardinia i 1860.
Statsminister i Italia
[rediger | rediger kilde]Bettino Ricasoli ble i 1861 utnevnt som Kongeriket Italias statsminister; som Cavours direkte etterfølger.[3] Som statsminister inkorporerte han Garibaldis frivillige styrker i den regulære hæren, trakk tilbake eksildekretet mot Giuseppe Mazzini, og forsøkte å oppnå en forsoning med Pavestolen. Dette siste strandet på pavens non possumus. I tillegg til å være regjeringssjef var han også utenriks- og innenriksminister, samt krigsminister i egen regjering.[4] Samarbeidsproblemer med Giuseppe Garibaldi gjorde at han i 1862, måtte tre tilbake til fordel for Urbano Rattazzi.
I den etterfølgende perioden fulgte han politikken fra sin plass i parlamentet. I 1866 ble han på nytt ble utnevnt som statsminister, og i tillegg utenriks- og innenriksminister. Etter sin avgang som statsminister i 1867, trakk han seg helt tilbake fra politikken.
Innenrikspolitisk sto Ricasoli for desentralisering av makten og var tilhenger av Cavours ide om en «fri kirke i en fri stat». I utenrikspolitikken var Ricasoli orientert mot Preussen.
Ricasoli er betegnet som en alvorsmann, hardt arbeidende og karakterfast, og helt uten behov for å skulle oppnå folkets gunst. Han ble heller aldri populær.[5]
-
Ricasoli tar imot Victor Emanuel II på slottet Brolio
-
Slottet Brolio
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ricasoli på treccani.it lest 26. oktober 2013
- ^ Nordisk Familjebok. «Bettino Ricasoli». Projekt Runeberg. Besøkt 17. oktober 2015.
- ^ Deputertkammerets internettside, Portale Storico besøkt 20. juli 2014
- ^ Deputertkammerets internettside, Portale Storico besøkt 20. juli 2014
- ^ «Ricasoli, Bettino». Nordisk familjebok på Project Runeberg. Besøkt 28. oktober 2015.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bettino Ricasoli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Bettino Ricasoli – galleri av bilder, video eller lyd på Commons