Belgae
Belgae var en gruppe med stammer som var bosatte i det nordlige Gallia og mellom Den engelske kanal og de vestlige bankene av Rhinen fra det 3. århundre f.Kr. eller tidligere. I sitt verk Commentarii de Bello Gallico om gallerkrigene, ga Julius Cæsar en beskrivelse av disse folkene. Både Cæsar og andre klassiske forfattere omtalte dem som gallere, men som forskjellige fra «keltiske» gallere. Ifølge Cæsar snakket de et keltisk språk, men hadde germanske aner.
Deres eksakte etniske tilhørighet er omstridt. Ifølge Cæsar hadde de andre skikker og lover enn de keltiske gallerne, mens den greske historikeren Strabon på sin side nedtonet disse forskjellene. Mange språkforskere antar at de snakket et keltisk språk. Arkeologiske bevis, såvel som tekstanalyser og toponymer, viser likevel at de hadde genetiske, kulturelle og historiske forbindelser med folkene øst for Rhinen, deriblant germanerne.
Ut fra studier av lokale stedsnavn er det blitt hevdet at Belgae ikke snakket keltisk, selv om keltisk hadde vært innflytelsesrikt blant folkenes ledere som et medium til omverdenen. Teorien om den såkalte Nordwestblock, går ut på at keltisk ikke var hovedspråket nord for Ardennene. Enkelte språkforskere opererer med en teoretisk utdødd og distinkt grein av indoeuropeisk, som har eksistert i området før den keltiske og germanske innflytelsen, og som er blitt kalt gammelbelgisk.