Hopp til innhold

Bølareinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bølareinen
Bølareinen forestiller ei simle i naturlig størrelse, 180 cm lang og 136 cm høy
LandNorges flagg Norge
Nettsidebolarein.no/
Kart
Bølareinen
64°08′45″N 11°56′18″Ø
Bølareinen på Commons

Bølareinen er hovedmotivet i et større helleristningsfelt i Stod i Steinkjer kommune, noen ganger omtalt som Bølafeltet. Bølareinen har blitt nevnt som «trolig den mest kjente av alle norske helleristningsfigurer»,[1][2] og som «den flotteste ristning vi har i landet.»[3]

Bølareinen ble oppdaget i 1842. Siden 1969 har det i flere etapper blitt påvist flere andre figurer på helleristningsfeltet, slik at det nå består av rundt 30 figurer, samlet i fire grupper. De største og mest tydelige figurene er rein, bjørn, elg, en sjøfugl og en skiløper. Ristninger av denne typen kalles veideristninger. De kan være knyttet til jaktmagi, eller til markering av jaktterritorium. Museet Saemien Sijte overtok driften av Bøla kafé ved parkeringsplassen i 2017, og dette har bidratt til at feltet nå også tolkes i lys av samisk historie i området.

Stedet og funnet

[rediger | rediger kilde]
Landskapet rundt figurene i 1907, før jernbanen kom.
Foto: Gustaf Hallström

Bølafeltet ligger ved Valløya i Stod, like ved stedet der den lille elva Bøla renner ut i Snåsavannet.

Ristningene er datert til 3400–3200 år f.Kr.,[4] og stedet lå på den tiden ved strandkanten av Trondheimsfjordens innerste del. På den tiden var Snåsavatnet en del av Trondheimsfjorden.[5] Sjøen gikk like nedenfor der ristningene er plassert, 35–40 meter over dagens havoverflate. På grunn av landhevningen er Snåsavatnet ikke lenger en del av Trondheimsfjorden. Da ristningene ble laget, var berghammeren et lavt nes som strakte seg ut i den fjordarmen som Snåsavatnet dengang utgjorde.[6]

Den svensk arkeologen Gustaf Hallström oppga i 1908 at bonden Aage Valløen fant reinsfiguren «för omkr. 70 år sedan», når han flekket mose av berget mens han arbeidet med å anlegge et kvernhus her. Arkeologen Gutorm Gjessing[2] og andre gjentar Hallströms opplysninger. Kalle Sognnes, også arkeolog, bygget på lokale informanter da han i 2007 korrigerte Hallströms opplysninger: reinen ble oppdaga i 1842, av Benjamin Vikran fra gården Vikran.[7]

Den første form for dokumentasjon av reinsfiguren var en tegning omkring 1870, som er tilskrevet journalist David Habel.[7] Rektor Knut Henrik Lossius fra Trondheim publiserte opplysninger i 1896 (svært summarisk), 1897 og 1898 i Vitenskapsselskapets skrifter og Fortidsminneforeningens årbok. Den første bredere undersøkelse ble gjort av Hallström i 1907.[8] Agnes Schulz undersøkte Bølareinen i 1934, og hennes observasjoner er innarbeidet i Gjessings oversiktsverk i 1936.[2] Professor Kalle Sognnes har arbeidet med feltet i flere omganger fra 1979 til ut på 2000-tallet.

Landskapet rundt figurene har forandret seg grunnleggende flere ganger i løpet av 1900-tallet. Da Nordlandsbanen ble anlagt i 1920-åra, ble banen lagt på ei fylling forbi stedet. Dermed mistet bergkunstfeltet den visuelle kontakten med Snåsavatnet.[9] Da riksveien 763 ble anlagt, ble Bøla-elva senket med 1–2 meter der den passerer under veien. Dette har gitt kraftigere vannføring og noe mer erosjon langs bekkeløpet.[9] Tidligere rant bekken over berget, slik at den ved normal vannføring berørte bakdelen av Bølareinen. Dette bekkeløpet er nå stoppet av en ledemur i betong, for å beskytte jernbanelinja mot erosjonsskader.[9]

Beskrivelse av figurene

[rediger | rediger kilde]
Gustaf Hallströms bilde fra 1907 av reinfiguren.
David Habels tegning fra 1870
Bjørnen ble oppdaget omkring 1970.[7]
Foto: M.O. Haugen

Bølareinen er risset inn på en vertikal bergflate langs elva Bøla med hodet mot Snåsavatnet. Figuren viser et helt reinsdyr i full størrelse, 180 x 136 cm, der bare den nederste delen av framfoten mangler — trolig på grunn av forvitring. Linjene er rundt 2 cm brede, og konturen er fylt ut med prikkhogging, som kanskje skal forestille pels. De tilsammen 8 meter med konturlinje i reinsfiguren er konturhugd med markerte linjer som har u-formet tverrsnitt. Furene er trolig banket ut med et spisst steinredskap.[10] I samisk kultur oppfattes reinfiguren som ei simle (aaltoe) eller som en staajne, et dyr i en mellomtilstand mellom simle og bukk.[9]

Ved siden av bølareinen finnes to uspesifiserte dyrefigurer. Amatørarkeologen Hans Midbøe oppdaget i 1969 en dyrefigur 6 meter ovenfor reinen. Denne er 60 høy bred, og 55 cm høy.[11][12] En annen figur ble påvist av Sognnes i 1980; en halv meter til høyre for reinen finnes noen ristninger på 50 x 55 cm; trolig et lår av et hjortedyr.[11][13]

Elgen befinner seg 50 meter oppstrøms for reinen. Den er 41 cm lang, og 36 cm høy, og befinner seg på slakt berg. Den ble oppdaget i 1990-åra av en gruppe arkeologistudenter på ekskursjon.[7][14][15]

Bjørnen er rundt en halv meter høy og en meter bred. Den befinner seg rundt 20 meter fra reinen, på en vertikal bergvegg. Bjørnen ble oppdaget omkring 1970.[7] Den er skapt med grunne linjer, og dette er trolig forklaringen på at den er frostsprengt og ufullstendig. Figuren mangler bein og snuteparti, og har brutte linjer i nakken og ved halen.[11][13]

Skiløperen eller «Bølamannen» er et menneske i profil som står lett fremoverlent i en båt, på en kort ski eller truger. Sikksakklinjene som forbinder foten taler for at ski eller truge er mest sannsynlig. Figuren befinner seg på en hovedsakelig flat bergflate, og er 148 cm høy, og skien 127 cm lang. Personen er tegnet i profil, med en sammenhengende omrisslinje. I hånden holder figuren en tjukk stav. Foten er plassert oppe på skien. Hodet er lite og mangler særtrekk slik som øyne og ører.[16] Skiløperen ble oppdaget våren 2001 av Jens Bjarne Mohrsen.[7][14]

Fuglefiguren ble funnet samtidig med skiløperen i 2001. Fuglen er en langhalset sjøfugl, om lag 50 cm lang. Det finnes muligens rester etter flere fugleristninger like ved.

Sognnes konstaterer i en oversiktsartikkel i 2007 at feltet i og med de mange nye funnene fra 1969 til 2001, har utviklet seg til en av de største samlingene av veideristninger i Trøndelag. Hjortedyr og sjøfugler, som er de vanlige figurene i området, er kjent fra andre felt med veideristninger, mens skiløperen er en unik figur. Skiløpere er i seg selv sjeldne, og størrelsen gjør denne skiløperen unik i Nord-Europa.[7] Sognnes mener også at det meste som har vært av ristninger i dette området, har gått tapt. Dels gjennom forvitring, og dels gjennom slitasje ved trafikk i området.[7]

Overblikk og tolkninger

[rediger | rediger kilde]
De stående figurene i sørsiden av feltet, med reinen til venstre for treet.
Foto: M.O. Haugen

Man er enige om at plasseringen av ristningene er bevisst og strategisk ved et elveutløp i fjorden.[9] Plasseringen og funksjonen kan være knyttet til jaktmagi, eller til markering av jaktterritorium.[9][17] Men generelt kan man si at jegerfolket brukte bergkunst-bildene til å kommunisere med byttedyrene, og/eller med landskapet rundt.[9] Sognnes antyder at ristningene har vært laget innenfor en jegerkultur som reiste i båter mellom ulike jaktlokaliteter rundt Beitstadfjorden/Snåsavatnet.[6]

Det er usikkert om dette har vært en strandlokalitet på samme måte som andre veideristninger rundt Trondheimsfjorden, men det er enighet om at plasseringen i forhold til elveløpet har vært gjennomtenkt og bevisst.[7] Plasseringen av bergkunstfelt ved den siste store fossen i elva før den når ut til fjorden er kjent fra flere steder i Sverige.[9] Bergkunst som er plassert ved fossebrus kan ha ha blitt brukt i en sjamanistisk praksis, hvor fossebruset har vært et av flere virkemidler for å bringe sjamanen, kanskje en samisk noaidi, inn i transe.[9] I samisk religion er det en vanlig tanke at Tjatseolmai, vannets hersker, var nærværende ved rennende vann.[9][18] Kanskje kan bjørnefiguren ha vært en fysisk representasjon av Tjatseolmai.[9] Sameforskeren Ernst Manker mente at alle typer betydningsfulle steder i landskapet kunne oppfattes som et hellig sted innenfor en samisk animistisk forestillingsverden.[19]

Noen vintre fryser Bøla-elva til og dekker noen av figurene. Denne innkapslingen av bildene i isen kan ha vært en del av begrunnelsen for å plassere figurene her, og ha inngått i fortellingen om stedet.[9][20]

Bølafeltet omfatter både bilder av store byttedyr som elg og rein, og små byttedyr som sjøfugler. Sognnes mener at avbildninger av store dyrearter som elg og hvaler kan ha blitt laget av respekt for dyrenes krefter og egenskaper, mer enn fordi de var vanlige byttedyr.[6]

Gitt at den store reinfiguren er ei simle, kan figuren muligens også oppfattes som del av en fruktbarhetskultus. Mange bergkunstfigurer av elg er også av hunndyr.[9]

Bøla kafé ble bygget som «Bølabua» i 1992
Foto: Liisa Jåma

Området i dag

[rediger | rediger kilde]

Feltet ligger langs fylkesvei 763, på sørsiden av Snåsavatnet, noen hundre meter overfor vatnet.

I 1992 ble Bølabua bygget som serveringssted og utsalgssted for lokalt håndverk og suvenirer.[21] Bølabua ble organisert som et aksjeselskap med om lag 25 lokale interessenter.[22] I 2003-sesongen var det mellom 20 000 og 30 000 besøkende ved Bøla.[23] Høsten 2017 overtok det sørsamiske museet Saemien Sijte driften av Bøla kafé.[24][25] Bøla kafé er åpen i sommersesongen fra juni til august.[26][27]

Med utgangspunkt i Bøla kafé er det anlagt en 3,5 km lang tursti kalt «Bølastien» i området.[28]

Bølareinen inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[29]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sognnes 2005
  2. ^ a b c Gutorm Gjessing (1936). Nordenfjelske ristninger og malinger av den arktiske gruppe. Aschehoug. s. 23-25. 
  3. ^ Kristen Rolseth Melhus (1950). «Trekk fra Nord-Trøndelags forhistorie». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 65-79. 
  4. ^ Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf)
  5. ^ Groven, Gunnar (2000). Ved Byafossen i fjern og nær fortid. Steinkjer: Egge historielag. s. 8. ISBN 8299279119. 
  6. ^ a b c Sognnes, Kalle (1999). Det levende berget. Tapir. s. 99, 108. ISBN 8251915201. 
  7. ^ a b c d e f g h i Sognnes 2007
  8. ^ Hallström 1907 og 1908
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m Norberg 2020
  10. ^ Hagen, Anders (1976). Bergkunst : jegerfolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder. Cappelen. ISBN 8202034906. 
  11. ^ a b c Sognnes 1981
  12. ^ Midbøe 1969
  13. ^ a b (no) «Bøla I og II – reinen og bjørnen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  14. ^ a b Sognnes 2001
  15. ^ (no) «Bøla III – elgen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  16. ^ Bilde av Skiløperen; Bente Haarstad
  17. ^ Groven, Gunnar (1992). Fornminner og oldsaker i Steinkjer kommune. Steinkjer kommune. s. 8-9. 
  18. ^ Bergkunst kommuniserer tanker og ideer; baalka.no. Baalka er et nettsted som drives av Gaaltije og Saemien Sijte.
  19. ^ Ernst Manker. Lapparnas heliga ställen. 1957. Her sitert etter Norberg 2020.
  20. ^ Kalle Sognnes og Jens Bjarne Mohrsen. «A Midwinter day's Mare ». I: Inora : International Newletter on Rock Art; No 38, 2004. (pdf)
  21. ^ Almås, Reidar (1995). Bygdeutvikling. Samlaget. s. 147–148. ISBN 8252143318. 
  22. ^ «Stodbyggene satser ved Bøla». Steinkjer-Avisa, tirsdag 23. juni 1992
  23. ^ Snåsavatnet : natur, kultur, historie. Trondheim: Snåsavatnets grunneierlag. 1994. s. 99. ISBN 8299325609. 
  24. ^ Sørsamisk museum overtar unik helleristning; nrk.no, 10. sep. 2017
  25. ^ Saemien Sijte overtar Bølabua; saemiensijte.no
  26. ^ Bøla; saemiensijte.no
  27. ^ Bølareinen; visitinnherred.com
  28. ^ Bølastien; ut.no
  29. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gutorm Gjessing (1936). Nordenfjelske ristninger og malinger av den arktiske gruppe. Aschehoug og Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 23–25. 
  • Gustaf Hallström (1907). «Hällristningarna kring Trondhjemsfjorden». I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1907. (pdf)
  • Gustaf Hallström (1907). «Hällristningar i norra Skandinavien» I: Ymer. (Ymer 1907; skannede boksider hos runeberg.org)
  • Gustaf Hallström (1908). «Nordskandinaviska hällristningar. 2: De norska ristningarna». I: Fornvännen. (pdf)
  • Knut Henrik Lossius (1896). «Arkæologiske Undersøgelser i 1896» I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1896. (pdf)
  • Knut Henrik Lossius (1897). «Arkæologiske Undersøgelser i 1897» I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1897. (pdf)
  • Knut Henrik Lossius (1898). «Antikvariske notiser fra Nordre Trondhjems Amt» I: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. Side 143–146. (e-bok)
  • Hans Midbøe (1969). «Helleristninger og kultspill : nye funn fra Trøndelag». I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs forhandlinger 42, s. 80–90.
  • Erik Norberg (2020). «Hällristningarna vid Bøla : reflexioner med utgångspunkter i samiska perspektiv» I: Åarjel-saemieh; nr 13. Utgitt av Saemien sijte, 2020. s. 155–176
  • Kalle Sognnes (1981). Helleristningsundersøkelser i Trøndelag 1979 og 1980. Rapport arkeologisk serie 1981:2. Utgitt av DKNVS museet. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2001). «Verdens største skiløper?» I: Spor; nr 2, 2001. s. 47. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2001b). «When rock art comes into being: On the recognition and acceptance of new discoveries». Rock Art Research. bd 21: s 75–81
  • Kalle Sognnes (2003). «On shoreline dating of rock art». I: Acta Archaeologica. doi:10.1111/j.0065-001X.2003.aar740104.x
  • Kalle Sognnes (2005). «Netter ved Bøla.» I: Spor; nr 1, 2005, s. 3–941. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2006). «Helleristningene ved Bøla». Nord-Trøndelags historielags årbok, s. 7–8.
  • Kalle Sognnes (2007). «Ensom rein blant mange -- Helleristningene ved Bøla, Nord-Trøndelag». I: Viking - tidsskrift for norrøn arkeologi 2007, s. 35–56. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2009). «Fra Bøla til Holtås – hvordan tegne en elg?». Nord-Trøndelags historielags årbok, s. 161–168.
  • Kalle Sognnes (2011). «The case of the lone reindeer : The Bøla rock art site in Trøndelag, Norway: Introduction», i: Acta Archaeologica. bd. 82, nr. 1, des. 2011, ISSN 0065-101X, s. 81–82, doi:10.1111/j.1600-0390.2011.00404.x.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bølareinen&oldid=24540858»