Avnazifisering
Avnazifiseringen ble igangsatt av de allierte seiersmaktene etter andre verdenskrig for å fjerne alle rester av det nasjonalsosialistiske regimet. Prosessen var særlig omfattende i Tyskland og Østerrike.
Under nasjonalsosialismen fra 1933 til 1945 ble tallrike virksomheter i politiet, rettsvesenet, skolevesenet, næringslivet og kultur overtatt av nasjonalsosialistene. I disse sektorene ble alle viktige stillinger besatt av medlemmer av NSDAP, som skulle sørge for at alt ble utført etter makthavernes ønsker.
Seiersmaktene i 1945 krevde at alle nasjonalsosialistiske organisasjoner og innretninger ble oppløst. Nasjonalsosialismen skulle fjernes fra alle deler av samfunnet, og enhver videreføring var straffbar. Midlene var «de fire store D-er» vedtatt under Potsdam-konferansen: denazifisering, demilitarisering, dekartellisering og demokratisering. I tillegg kom straffesakene mot nasjonalsosialistene, der Nürnbergprosessen var den viktigste.[1]
Begrepet avnazifisering ble også tatt i bruk av Russland under krigen mot Ukraina i 2022.
Tyskland
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Avnazifiseringen i Tyskland
Den internasjonale militærdomstol behandlet i Nürnberg sakene mot de hovedskyldige og mot nasjonalsosialistiske organisasjoner. Flertallet av tyskere måtte fremstille seg for myndighetenes avnazifiseringsnemder som først var under alliert, deretter tysk administrasjon.[2]
Den sovjetiske okkupasjonssonen
[rediger | rediger kilde]Avnazifiseringen foregikk forskjellig i de ulike okkupasjonssoner. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble de sterkt knyttet til ønsket om å gjøre Øst-Tyskland til et sosialistisk samfunn. Inntil 1949 fjernet sovjeterne om lag 520 000 personer fra deres stillinger og erstattet dem med kommunister. I spesialleirene plasserte det sovjetiske hemmelige politi i tillegg til NS-forbrytere også politiske motstandere og mennesker som var angitt for sin virksomhet.[2]
De vestlige okkupasjonssonene
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Avnazifiseringsprosess
Amerikanerne hadde lagt stort arbeid i å gjennomtenke hvordan alle tidligere nazister skulle kunne fjernes fra det offentlige liv og næringslivet. De førte innledningsvis en meget streng praksis. For å undersøke den enkeltes innstilling og eventuelle medvirkning, utarbeidet amerikanerne et spørreskjema som hver tyske statsborger skulle besvare. Franz Neumann hadde bidratt til utarbeidelse av skjemaet, i samarbeid med general Lucius Clay.[3][4][5]
Da amerikanernes avnazifisering ble avsluttet 31. mars 1948 var sakene mot de tungt belastede ikke avsluttet. Mange skyldige gikk dermed fri. I den britiske og den franske sonen, tok avnazifiseringen en mer pragmatisk retning. Tanken om gjenoppbygningen hadde forrang fremfor den politiske kontroll.[2]
I de vestlige okkupasjonssonene avsluttet de allierte sin del av avnazifiseringen i 1948. Gjennom landets egne lover avsluttet Tyskland avnazifiseringen mellom 1951 og 1954. Lovene inneholdt også regler for tilbakeføring til samfunnet av de oppsagte. Den ordinære straffeforfølgningen av krigsforbrytere fortsatte siden.[6]
Østerrike
[rediger | rediger kilde]I Østerrike hadde omtrent 700 000 personer vært medlem av NSDAP. Av disse ble 540 000 registrert. Disse mistet midlertidig sin rett til å inneha bestemte stillinger og dessuten sine statsborgerlige rettigheter, som for eksempel stemmeretten. Av de registrerte hadde 98 330 personer vært medlem av partiet i den perioden medlemskapet var forbudt, fra juli 1933 til mars 1938. Disse såkalte «illegale», ble ansett som «høyforrædere». Samtlige av de registrerte partimedlemmene ble idømt straffeskatt og avkrevet egenerklæringer for bøtelegging («Sühneabgaben»). Av de som mistet arbeidet var 100 000 i offentlig tjeneste, 36 000 i privat virksomhet og 960 i ledende posisjoner i det offentlige og private.[7]
Gjennom den såkalte nasjonalsosialistloven (Nationalsozialistengesetz, NSG) fra februar 1947, ble de registreringspliktige inndelt i henholdsvis «belastede» og «mindre belastede». De mindre belastede fikk ved denne loven tilbake sin stemmerett. I 1948 bestemte Nasjonalrådet et amnesti for 500 000 av de registreringspliktige, og partiene innledet dermed kampen om disse stemmene.[7]
Andre land
[rediger | rediger kilde]
Avnazifiseringen ble i hovedsak gjennomført i Tyskland og Østerrike, som like før og under krigen var samlet i det tredje riket. Men også i land der det hadde blitt opprettet fascistiske eller nasjonalsosialistiske marionettregjeringer, slik som i Belgia, Frankrike, Jugoslavia, Hellas og Norge, ble det gjennomført rettsoppgjør. I Italia var oppgjøret med fascismen mindre omfattende enn avnazifiseringen i Tyskland.[9]
Russeres bruk av begrepet under Ukraina-krigen 2022
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022#Russlands påstand om nazister i Ukraina
Russlands president Vladimir Putin begrunnet landets invasjonskrig mot Ukraina i 2022 blant annet med behovet for å «avnazifisere» det ukrainske samfunnet og redde befolkningen fra nazister i den politiske ledelsen.
Nazismen i Ukraina er blant annet blitt knyttet til den fascistiske ultranasjonalisten og separatisten Stepan Bandera (1908–1959), nynazistiske grupper under Euromajdan-protestene i Kyiv 2013–2014 og den høyreekstreme Azov-bataljonen som er del av den ukrainske nasjonalgarden.
Selv om paramilitære ultranasjonalister har gjort seg gjeldende i debatten, fikk landets høyreradikale parti Den allukrainske unionen Svoboda bare litt over to prosent av stemmene ved parlamentsvalget 2019. Nynazisme og voldelig nasjonalisme er ikke mer utbredt i Ukraina enn i Russland og flere andre land,[10] og vestlige kommentatorer har derfor betegnet de russiske beskrivelsene av «nazifiserte» myndigheter som desinformasjon og en retorisk propagandaløgn.[11]
Påstandene om ukrainsk nazisme utnytter en etablert russisk myte og nasjonalistisk helteforestilling om at russerne alene nedkjempet de tyske nazistene under andre verdenskrig. Denne krigen kalles den store fedrelandskrigen i russisk historiefortelling og anses som en heroisk forsvarskrig som begynte da Hitler-Tyskland gikk til angrep på landet i 1941.[10]
I sovjetisk propaganda blir ikke Molotov-Ribbentrop-avtalen, militæroverenskomsten om deling av Polen mellom Tyskland og Sovjetunionen, nevnt.[10] I russisk offentlighet har det heller ikke blitt fokusert på Nazi-Tysklands konsentrasjonsleire og ideologiens antidemokratiske og totalitære sider som liknet på forhold i de kommunistiske diktaturene.[10] Isteden har russiske myndigheter forklart nazisme og fascisme som den kapitalistiske verdens ytterste ondskap. Samtidig har de overdrevet betydningen av dagens ukrainske ultranasjonalister og knyttet ukrainerne til dem som valgte tysk side i motstanden mot et svært undertrykkende sovjetregime under andre verdenskrig.[10]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Tim Greve: Tysk demokrati i søkelyset, Den norske Atlanterhavskomité (1963).
- Anette Storeide, Arven etter Hitler : Tysklands oppgjør med naziregimet. Oslo: Gyldendal (2010). ISBN 9788205391130.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Potsdamkonferansen og Potsdamavtalen, forhandlingene og resultatet fra toppmøtet mellom seierherrene etter den andre verdskrigen
- Det norske landssvikoppgjøret, det rettslige oppgjøret med nordmenn som hadde hjulpet fienden under krigen
- Myten om det rene Wehrmacht
- Omskolering av islamistiske ekstremister i Saudi-Arabia
- Det allierte kontrollrådets lov nr. 10
- Unabhängige Historikerkommission – Auswärtiges Amt
- Ruth Andreas-Friedrich
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Toyka-Seid, Gerd Schneider / Christiane. «Entnazifizierung». bpb.de (på tysk). Besøkt 14. desember 2022.
- ^ a b c Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Entnazifizierung». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 8. januar 2023.
- ^ Buruma, Ian (2013). År null. Oversatt av Rugstad, Christian. Forlaget Press. s. 220. ISBN 9788275477659.
- ^ Wolfgang Benz (13.07.2005). «Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung». bpb.de (på tysk). Besøkt 12. desember 2022.
- ^ «Spørreskjema» (PDF). Besøkt 23. desember 2022.
- ^ «Die Entnazifizierung» (PDF). Forbundsdagen. 27. september 2011. Besøkt 9. januar 2023.
- ^ a b «DöW - Dokumentationsarchiv des Österreichischen Widerstandes». ausstellung.de.doew.at. Besøkt 22. desember 2022.
- ^ Ruth Ben-Ghiat, Newyorker.com 2017: Why Are So Many Fascist Monuments Still Standing in Italy?
- ^ Dørum, Knut: antifascisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. mai 2020 fra https://snl.no/antifascisme
- ^ a b c d e Verdibørsen i NRK 29. april 2022: "Et land styrt av nazister"
- ^ Johannes Fjeld og Jorun Gaarder, Dagbladet.no 5. mars 2022: Ukraina-krigen: «Nazi-løgnen»: - År med propaganda
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Denazification – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Did the United States Create Democracy in Germany?
- Control Council Directive No. 38 (October 12, 1946)
- Example of a poster used by U.S. forces to create "collective guilt" Arkivert 5. oktober 2011 hos Wayback Machine.
- THE U.S. MILITARY GOVERNMENT AND THE ESTABLISHMENT OF DEMOCRATIC REFORM, FEDERALISM, AND CONSTITUTIONALISM DURING THE OCCUPATION OF BAVARIA, 1945–47
- The Denazification of Austria by France
- Denazi Denazification, cumulative review. Report, 1 April 1947 – 30 April 1948.[død lenke]
- East Germany did face up to its Nazi past
- East German secret police files highlight role of ex-Nazis in post-war Germany
