Avfallssug
I et avfallssug eller søppelsug transporteres avfallet i rør under bakken og tømmes et annet sted enn det kastes. Brukerne kaster avfallet inn i en luke innendørs eller utendørs.
Det er et nedgravd rørsystem som frakter avfall under bakken ved hjelp av luft. Dette systemet er et alternativ til den tradisjonelle søppelkassen som må tømmes jevnlig. Avfallet som kastes må som oftest være i godt lukkede plastposer. Sorteringen fungerer ved at hver "søppelkasse" holder på avfallet til det er klart for å sendes ned i hovednette slik at f.eks plast og matrester blandes i hovednettet. Derfor blir en type avfall sendt ut i hovednettet etter tur. Avfallet suges til en terminal. Deretter kan det bli kjørt til ulike anlegg for gjenvinning eller forbrenning Terminalen der avfallet samles skal i teorien være helautomatisert. Søppelsugnettet fjerner problemer som var tilstede ved det tradisjonelle systemet: luktproblematikk, søppelbil og påtente søppelkasser.
Søppelsug omfatter også et avfallsystem som bruker sugebiler/kombibiler til å suge opp avfall fra søppelkasser.
To typer avfallssug
[rediger | rediger kilde]Det er to typer avfallssug; mobilt og stasjonært.
Mobilt avfallssug
[rediger | rediger kilde]I et mobilt avfallssug mellomlagres avfallet i tanker under innkastsøylen, enten i kjeller eller i nedgravd bunker. Tankene kan leveres i mange størrelser, og skreddersys til formålet. Avfallet hentes av en spesialbygget renovasjonsbil via et tilkoblingspunkt. Ved tømming suges avfallet gjennom rørsystemet og inn i bilen.
Stasjonært avfallssug
[rediger | rediger kilde]I et stasjonært avfallssug mellomlagres avfallet i ventil eller tank under innkastet. Ved tømming suges avfallet via rør til container plassert i et terminalbygg hvor den hentes og tømmes av krokbil. Det er nesten ubegrenset kapasitet på stasjonære avfallssug, siden avfallet tømmes etter behov.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Verdens første avfallssug ble installert på sykehuset i den svenske byen Sollefteå i 1961.[2] Etter hvert har det blitt installert slike systemer på alle kontinenter. Systemene er blant annet i drift i byer, helse- og omsorgsbygg, flyplasser, leilighetskompleks og forretningsbygg over hele verden.
Søppelsuganlegg i Norge
[rediger | rediger kilde]Bergen ble i 2018 verdens første by der hele bykjernen var dekket med denne formen for avfallssystem (se bossnettet i Bergen). Systemet i Bergen ble installert av det kommunale renovasjonsselskapet BIR.[3]
Tromsø by har et søppelsug som er i verdensfronten når det gjelder søppelsug blant annet gjennom automatisert optisk sortering[4]
Bergen by har også et etablert søppelsug rørsystem (Bossnettet)[5]
Lørenskog kommune har også satt igang byggingen en søppelsugterminal
Svakheter
[rediger | rediger kilde]Systemet ikke kan håndtere glassavfall fordi glass i seg selv kan ødelegge anlegget og kutte opp poser.
Krever et helt nytt rørsystem under bakkenivå
Fortetning i rørsystemet kan føre til full stopp i hovednettet
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Nedgravde løsninger». Trondheim Renholdsverk (på norsk). Besøkt 5. oktober 2020.
- ^ «envac.se - Sopsugens historia» (på svensk). Besøkt 21. oktober 2021. «1961 installerade Centralsug AB den första sopsugen i världen på Sollefteå Sjukhus. Anläggningen är i drift än idag, fortfarande med många originaldelar från början av 60-talet.»
- ^ «Avfallssug». KS (på norsk). Kommunenes Sentralforbund. 24. september 2018. Arkivert fra originalen 13. august 2022. Besøkt 5. oktober 2020. «I Bergen har de eget bossnett - en nedgravd innsamlingsløsning for husholdninger. Bergen er første by i verden med et slikt system i hele sentrumsområdet. Her er rør gravd ned i bakken på tilsvarende måte som vann og avløp. Innbyggerne slipper avfallet i nedkast som sender det i rør til anlegg utenfor sentrum. Renovasjonsbilene kan tømme fra disse anleggene eller avfallet kan sendes direkte til sorteringsanlegget, slik de gjør på Stakkevollan i Tromsø.»
- ^ «Sugende søppelrør». Tu.no (på norsk). 23. januar 2008. Besøkt 23. august 2019.
- ^ «Bossnettet i Bergen sentrum - BIR». bir.no (på norsk). Besøkt 23. august 2019.