Aurlandsdalen
Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre i Aurland kommune i Vestland fylke. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom Lærdalstunnelen. Utbygging av Aurlandselvi og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge. Fylkesvei 50 går gjennom dalen fra veidelet med E16 til Vassbygdi, og fra Nesbø til Geiteryggen. Mellom Vassbygdi og Nesbø går det ikke bilvei i dalen. Berdalstunnelen forbinder Aurlandsdalen med sidedalen Stonndalen.
Beliggenhet
[rediger | rediger kilde]
Aurlandsdalen ligger i indre Sogn og er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nordvestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år.
Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi. Turistruten som løper gjennom er kjent for sin varierte og dramatisk vakre natur. Aurland – Hol er den korteste forbindelsen mellom vestland og østland. Fra gammelt av har dalen derfor vært en viktig forbindelseslinje for handelsferder og fedrifter gjennom og langsetter dalen og over de omliggende fjellpartiene.
Adkomst
[rediger | rediger kilde]Aurlandsdalen kan nås enten fra Aurlandsvangen eller fra Vierbotn ved Geiteryggen. Tilkomst til Aurlandsvangen med hurtigbåt fra Bergen eller via E16. Tilkomst til Geiteryggen via fylkesvei 50 fra Hol i Hallingdal. Til fots er der DNT-merkede ruter Finse – Geiteryggen, Storestølen-Geiteryggen, Raggsteindalen (ved Strandavatnet) – Geiteryggen eller ruten Iungsdalen – Stemberdalen. En annen rute går fra Hallingskeid gjennom Såtedalen, langs nordvestsiden av Omnsvatnet og videre over Bakkahelleren langs Geiteryggvatnet til Geiteryggen. Den opprinnelige stikningen av Bergensbanen var lagt om Geiteryggen. Om disse planene var blitt realisert ville jernbanen fulgt denne traseen til Hallingskeid.
Topografi
[rediger | rediger kilde]
Nedover dalføret fra det åpne høyfjellslandskapet ved Geiteryggen (1232 moh.) blir landskapet gradvis mer kupert. I Stemberdalen, ca. 1100 moh. (Steinbergdalen, Stemmerdalen, Stodmerrdalen) er dalføret vidt og åpent med slake fjellsider, med vierkledde sletter i dalbunnen. Elven videt seg tidligere ut i brede slyng som kunne roes med båt (nå oppdemmet med terskler). Fra Stemberdalen smalner dalføret med brattere fjellsider.
-
2001. Høyfjellslandskap ved Geiteryggen. Utsikt over Geiteryggvatnet vestover mot Bakkahelleren og Såtedalen. -
2001. Sommerklopp over Rossdøla mellom Geiteryggen og Stemberdalen. Bolhovd i Bakgrunnen. -
2001. Drifteskard i retning Storebotn øverst i Stemberdalen. -
1960. Utsyn mot Storebotn. Riksveien følger idag elven på vestsiden (høyre side). -
2001. Aurdalen sett fra Grønestølskleivane. I Aurdalen vider dalen seg midlertidig ut. -
2001. Tidligere var vannføringen i elven mye høyere. -
1961. Vetlehelvete. Åpen jettegryte nedenfor Bjødnastigen. -
Dalbunnen under Sinjarheim er ufremkommelig. Man kan krysse elven nede ved Almen og gå over til Teigen og krysse elven igjen via Bridlebrui.
På Østerbø (Øvstebø, Aurdalen), ca. 900 moh., vider dalen seg ut igjen med skoggrensen et lite stykke opp i dalsidene. Elven vider seg ut til et vann, Aurdalsvatnet, som nå er regulert. Fra Østerbø skjærer dalen seg brattere og smalere nedover. Fjellsidene reiser seg brattere fra dalbunnen. Elven har her gravd dype slukter og vender her sørover for så å ved Heimrebø å vende nordover igjen, før den gjeninntar sin opprinnelige retning nordvestover. Herfra følger elven et dypt utgravet gjel hvor dalbunnen er ufremkommelig. Ved den fraflyttede plassen Almen er dalen delvis farbar langs elven. Dalføret vider seg herfra gradvis ut til det møter Midjedalen i Vassbygdi. Herfra er dalbunnen relativt flat og fjellsidene bratte ned til Aurlandsvangen, men avskåret av Vassbygdvatnet.
Historie
[rediger | rediger kilde]Kraftutbygging og endring
[rediger | rediger kilde]Aurlandsvassdraget er utbygd til kraftproduksjon gjennom flere kraftverk. Utbyggingsplanene skapte strid på 1960-tallet og var den første store debatten om kraftutbygging i Norge. Store fallhøyder ga mulighet for mye og billig kraft samtidig som Aurlandsdalen var et populært turområde og ble ansett som verneverdig. Utbyggingen ble vedtatt i 1969.[1] Protestene førte trolig til mer skånsom utbygging enn opprinnelig planlagt, særlig når det gjelder veitrase (nåværede fylkesvei 50). Traseen var opprinnelig skissert ned hele dalen fra Geiteryggen til Vassbygdi, men ble til slutt lagt utenom den nedre dalen mellom Øvstebø og Vassbygdi (gjennom Nesbøtunnelen, Berdalstunnelen og Stondalstunnelen til Låvisberget).[2]
Verkene gir årsproduksjon på rundt 2000 GWh. Bak utbyggingen sto Oslo Lysverker.[3] Reguleringen skulle bli en demonstrasjon på hvordan en kraftutbygging kunne foretas. Men de store vannfallene har stilnet. De biotopene som kontinuerlig ble overrislet av fosserøyken er blitt sterkt reduserte. Nede i de dype elvkløftene renner det lite vann. Terskler skulle sørge for at der var vannspeil i vassdragene, men dette er meget fjernt fra det buldrede inferno som tidligere fylte elvgjelene.
Aurlandselvi regnes ikke lenger som en av Norges beste lakseelver. Man møter ikke lenger driftene med storfe, geiter og griser som skulle tilbringe sommeren på Østerbø og Stemberdalen. Kløvhestene, det faste trekket i landskapsbildet, som Jon Fimreite og Knut Sønnerheim m.fl. førte proviant til Steinbergdalshytta og Østerbø med, er også historie. Aurlandsdalen er blitt som de fleste andre dalføre, preget av gjennomfart og fritid. Kun strekningen Nesbø - Vassbygdi er rimelig upåvirket, når en ser bort fra sterkt redusert vannføring i Aurlandselvi og riksveistykket mellom Berdalstunnelen og Nesbøtunnelen som er synlig fra stien ved Heimrebø.
Aurlandsdalen før og nå
[rediger | rediger kilde]-
1961. Geiteryggen. sett nordøst mot Geiteryggvatnet og Bakkahelleren. -
2001. Geiteryggen 40 år senere slik den fremstår i dag. -
1961. Utsikt mot Stemmerdalen. -
2001. Utsikt mot Stemmerdalen. -
1961. Steinbergdalshytten ble reist av Den norske turistforening i 1895 og drevet helt frem til 1960 hvor det unge paret Jon og Signe Fimreite fra Aurland overtok og drev stedet til ut på 90-tallet. De bygget opp virksomheten til det den er i dag. -
2001. Steinbergdalshytten. Den opprinnelige hytten er inkorporert i anlegget og verandaen innebygget i stuene. Hytten kan sees til venstre i bildet ved flaggstangen. -
1960. Interiør fra peisestuen i den gamle Steinbergdalshytten slik det var uforandret siden 1895 da hytten ble oppført. Døren fører inn til den ene av de to soverommene. -
2001. Den gamle spisetuen i ny skikkelse. -
1961. Øyestøylene. Før utbyggingen fulgte turistløypen den gamle kløvveien langs østbredden av Øyestølsvatnet (964 moh.) -
1978. Øyestøylene med aleggsvirksomhet. De to stølhusene sees ennå og den gamle kløvstien hvor turistruten tidligere gikk, kan skimtes langsmed bekken. -
2001. Øyestøylene sett opp fra den nye turisruten ved Skoradn. -
1961. Mot Grøna. Den gamle stien kan skimtes i åsen stigende opp for å krysse elven Grøna ovenfor fossefallet. Dagens turistrute faller her sammen med den gamle kløvvegen via Grønneseter (nå fritidhus) og ned lien til Aurdalen. -
Ca. 1900. De to brukene på Øvstebø i Aurdalen ble turisthytter på begynnelsen av 1900-tallet. Det nærmeste av de to husene (t.h.) Eksisterer ennå, innebygget i den nåværende Østerbø turisthytte. Huset tjente som peisetue til frem på 1970-tallet. I dag er huset ominnredet til overnatting og den gamle peisen er ennå intakt på ett av soverommene. -
1961. De to turisthyttene på Østerbø, Østerbø Turisthytte (t. v.) og Østerbø fjellstove (t.h.). Det lille huset midt på bildet er det opprinnelige huset fra bildet ytterst til venstre og tjente til ut på 1970-tallet som peisestue i Østerbø turisthytte. -
2001. Østerbø turisthytte. Det gamle hovedhuset fra bildet helt til venstre gjenkjennes på pipen.
Helårsveg
[rediger | rediger kilde]
I forbindelse med kraftutbyggingen ble det bygget vei gjennom dalen, nåværende fylkesvei 50. Veien åpnet i 1974, men var opprinnelig åpen for alminnelig ferdsel bare om sommeren.[2] Veien ville også tjene som fergefri helårsvei mellom østland og vestland, hovedsakelig etter ruten Aurland – Hol. Bergen skulle få stamveg til Oslo over Voss, Vinje, Nærødalen, Aurland og opp Aurlandsdalen til Geiteryggen. Derfra gjennom Vierbotn, Sveingardbotn og langs Strandafjorden til Hol i Hallingdal. Man unngikk derved fergestrekket Kvanndal – Kinsarvik over Hardangerfjorden og den usikre Hardangervidden som var vanskelig å holde vinteråpen. Tunnelene mellom Vassbygdi og Stonndal ble ikke bygget med full bredde og moderne standard.
Mellom 1991 og 2000 var riksvei 50 den første og eneste fergefrie veiforbindelsen mellom Østlandet og Bergen. I november 2000 ble den nye Lærdalstunnelen mellom Aurland og Lærdal åpnet i det som ble den nye stamvegen mellom Oslo og Bergen.
Ferdselsveger
[rediger | rediger kilde]Ruten mellom Aurlandsvangen og Hol var den aller korteste veien mellom østland og vestland. Aurlandsdalen var derfor fra svært gammelt av en av de viktigste forbindelsene mellom Vestlandet og Østlandet. Først i den senere tid ble det mulig å føre fedrifter langs selve dalføret, ved utsprengningen av Sinjarheimsgaldene i 1870 og Nesbøgaldene på 1930-tallet. Før den tid var det bare mulig for folk ferdes langsetter selve dalføret. Frem til 1930-årene måtte fedrifter ta omvegen over fjellet fra Nesbø til Østerbø. Både Sinjarheimsgalden og Nesbøgaldene hadde trestiger for å kunne forsere de loddrette fjellveggene.
-
Begynnelsen av 1900-tallet. Nesbøgalden. -
Nesbøgalden utsprengt i klippeveggen over Nesbøvatnet. -
Nesbøgalden i retning Østerbø. 1960. -
Utsikt fra Bjødnastigen. Den nedre stien som følger elveløpet og her tar av forbi Vetlehelvetet, sees tydelig nedenunder. 2007. -
2001. Bridlebrui. Broen over Aurlandselvi som leder forbi Teigen til Stonndalen. -
2001. Sinjarheimsgalden. Personen i skyggen av busken i forgrunnen sier noe om dimensjonene. -
1961. Sinjarheimsgalden. Den utsprengte stien øverst til venstre. Stien har flere ganger blitt ødelagt av ras. -
2001. Sinjarheimsgalden.
Før 1870 måtte fedriftene ta den lange omvegen, enten over Langfjellet og ned til Østerbø eller over Stonndalen til Stemberdalen, Alternativt over Låvidalen til Geiteryggen. Derfra gikk ferden ned til Vierbotn via Sveingardsbotn og videre langs Strandafjorden til Hol i Hallingdal.
De viktigste rutene var (se kart) – nummerangivelsen sier ingenting om viktigheten):
- (Rød markering):Turistvegen følger selve dalen. Bjødnastigen var i mange år stengt på grunn av ras. Nå er det mulig å velge alternativ til ruten langs elven under Holmen der stien deler seg ved Tirtesva like forbi Nesbø (Rødt). Etter at kraftubyggingen, reguleringen av vassdragene og helårsvegen ble bygget på 70-tallet er stien lagt oppe i fjellsiden fra Steinbergdalshytten til man igjen støter på den gamle stien ved broen over Grøna. Deretter følger den det gamle faret ned bjørkelien til Østerbø.
- (Ikke inntegnet på kartet): En rute fulgte Aurlandsvangen, Kleppane, Låvi, Låvisdalen, over Grindsfjellet, forbi Bottolfstølen og Raunedokken, over Repparhaugene, gjennom Vetledalen til Rausmesdalen, videre til Hednedalen tilbake på drifteveien fra Vindedalen, deretter østover til Geiteryggen langs Strandafjorden til Hol.
- (Orange markering): I Rausnesdalen var der veiskille til en annen mye benyttet veg som tok opp til Fossane, Langevatnet, Mellomvatni, Svartevatnet, Geiteryggen til Strandefjorden.
- (Violett markering): Et annet veiskille var nederst i Låvisberget der veien gikk til Vassbygdi og videre til Midje, opp Nordalen for så å dreie østover og videre sydøstover over Langafonna, Grodalen og ned Langedalen forbi Herdestølen til Østerbø.
- (Grå markering): En annen rute gikk opp det stupbratte (se detaljkart) Eisingaberget, for å unngå Sinjarheimsgalden som fikk utsprengt sti først i 1870. Før den tid var her ikke fremkommelig med fedrift. Ved å velge veien forbi Eisingane (støler)og videre over Langedalsfjellet sparte en seg for både Sinjarheimsgalden, Bjønnestigen og Nesbøgalden.
- (Grønn markering): De som valgte å følge dalen måtte krysse elven ved Almen og gå på sydsiden forbi Teigen og så tilbake til nordsiden ved Bridlebrui (grønn).
- (blågrønn markering): Enda en annen veg gikk over Stonndalen hvor der ble bygget kløvvei igjennom Stonndalsgjelet på østsiden av dalen, antagelig omkring tiden da man gikk over fra beite og støl til gårdsdrift i 1743. Driftene ble ført videre opp på Klovehalsen forbi Berdalsbotn og Holene til Stemberdalen. Denne ruten ble antagelig først tatt i bruk på midten av 1800-tallet.
Bosetting
[rediger | rediger kilde]Så seint som i år 1850 var det til sammen 10 gårdsbruk og husmannsplasser i Aurlandsdalen:
Almen, Sinjareim, Teigen, Berekvam, Skori, Nesbø, Vikaneset, Aurviki og to gårdsbruk i Aurdalen (Østerbø). Boplassene er antagelig mye eldre enn de skrevne kildene kan tyde på – noen kanskje tilbake til før middelalderen.
I dag sees fjellgårdene i Aurlandsdalen som ensomt beliggende gårder. Men de lå langs den korteste ruten mellom det indre Vestlandet og Østlandet, så de lå langs en meget trafikkert ferdselsvei.
Første kjente bruker er Per i 1611. Siste bruker er Ingebrigt Jonassen Rinde f. 1873 – d. 1935.
-
1961. Gården Sinjarheim. Allerede på midten av 1800-tallet var gården i forfall. Den ble fraflyttet i begynnelsen av 1900-tallet og ble sommerdrevet frem til 1940-tallet. Knut Sønnerheim (født 1913 - død 1976) som drev Østerbø turishytte i en mannsalder, er født på gården og tilbragte sine første leveår der. -
1960. Sinjarheim lå på kanten av et stup ned i dalbunnen hvor det i hele sin bredde gikk en frådende elv. Det var derfor vanlig å sikre barna med tjor. Trærne i bakgrunnen til venstre er på andre siden av dalen. Fjellet i bakgrunnen på midten er Eisingaberget hvor man førte driftene over før Sinjarheimsgalden ble utsprengt og farbar for fedrifter i 1870. -
2001. De gamle husene er istandsatt omkring 1980-tallet med frivillig dugnad, og er nå sikret for mange år. -
2001.Kårstova på Sinjarheim er malt på frivillig dugnad.
Almen
Plass under Sinjarheim. Den første kjente brukeren er Magne Sult, også nevnt som Magne Olsen Almen, f. 1718 – d. 1753. Siste brukeren bosatt på Almen er Simon Johannessen Belle f 1830 – d. 1912. Plassen består i dag av et lite hovedhus, Almastova og en liten låvebygning.
Almastova er ein liten ett-roms laftet bygning på om lag 3,5 x 4,0 m i grunnplan. Det sies at Almastova er den eldste stående trebygningen i Aurlandsdalen. I følgje Arne Berg ved NIKU tyder utformingen av novene på at bygningen kan være satt opp på 1600-tallet Huset har tidligere hatt tregolv. Ved siden av døren er der utvendig murt pipe.
I 2004 fikk Aurlandsdalen kulturlandskap v/Aurland naturverkstad 42 000 kroner av Norsk kulturminnefond til istandsetting av Almastova.
-
2001. Almen. Stien ned fra Sijarheimsgalden går imellom Almastova og låven på Almen. Låven er godt synlig. Taket på Almastova kan skimtes under en stor stein. -
2001. Her er Almastova godt synlig under steinen som beskytter mot steinsprang og ras. -
2001. Almastova er ikke stor, bare ett rom, og vitner om den farefulle nøysomhet menneskene for noen mannsaldrer siden fristet i denne dalen. -
2001. Almastova. I bakgrunnen, i det lyse fjellpartiet, kan vi skimte Sinjarheimsgalden. Sinjarheim ligger akkurat utenfor høyre billedkant der Veiverdalsfossen skimtes i bakgrunnen.
Teigen
Første kjente bruker er Peder Ellingsen Teigen f. 1632 – d. 1661. Siste kjente bruker som bodde på Teigen er Mikkel Ellingsen Sønnerheim, f. 1843 – d. 1901.
-
2001. Stien til Stonndalen krysser Aurlandselvi via Bridlebrui og passerer tett innpå Teigen. -
2001. Teigen, sett fra stien til Sinjarheim, ovenfor Bridlebrui.
Berekvam
Første kjente bruker er Gudbrand som skattet av Teigen i 1603. Siste kjente bruker som bodde på Teigen er Øystein Olsen Berekvam, f. 1901.
Skori
Holmen
-
Holmen gård, fraflyttet. Sett fra stien til Bjødnastigen.
Nesbø Første kjente bruker er Anders Nesbø, nevnt i dokumenter av 1670. Siste kjente bruker som bodde på Nesbø er Sivert Nesbø f. 1888, (emigrerte til Amerika i 1909).
-
1961. Nesbø. Driftene måtte før 1930-tallet ta veien opp Gravadalen til høyre for gården og over fjellet til Østerbø for å unngå Nesbøgalden. -
1960. Det gamle stabburet på Nesbø. -
2001. Nesbø tilpasset til fritidsbolig. -
2001. Nesbø slik en møter stedet når en ankommer nordfra. -
Nesbø sett fra Tirtesva litt ovenfor der stien deler seg til Bjødnastigen.
Vikaneset
Urdviki (Aureviki)
Første kjente bruker er Elling, nevnt i dokumenter fra 1718. Siste kjente bruker som bodde i Urdviki er Sjur Eriksen Urdvik f. 1829 – død (?).
-
1961. Etter Urdviki ble fraflyttet ble den benyttet som geitestøl til ut på 1970-tallet. Da veien ble ført frem til Østebø ble Urdviki bygget om til fritidsbolig. -
1960. Geiter på Urdviki. -
2001. Urdviki tjener i dag som fritidsbolig.
Øvstebø (Østerbø)
Første kjente brukeren er Nils Urdal (Aurdal) som betalte landskatt i 1632. D. 1638. Siste kjente bruker som bodde på Østerbø er Knut Mikkelsen Østerbø f. 1846 – d. 1914.
-
2005. Østerbø sett fra riksvei 288. -
2005. Gravsted opprettet 1859 fordi det var ugjørlig å få bragt de døde til kirkegården på Aurlandsvangen. Her ligger 27 mennesker begravet. -
Minnetavle over døde som er begravet på Østerbø. Av datoene kan vi se at spanskesyken også herjet på avsidesliggende steder som her. Flere av navnene peker østover mot Hol og Ål.
Folketall
[rediger | rediger kilde]Folketallet i 1845 var på 2811 innbyggere. En sterk utflytting til Amerika og til byene, særlig på 1900-tallet gjorde at i 1960 var folketallet kommet ned i 2193. I dag (2004) er folketallet 1803 innbyggere. Minneplaten på gravstedet på Østerbø viser at mange døde under spanskesyken.
Aurlandsdalen i kunst
[rediger | rediger kilde]Johannes Flintoe, Gerhard Munthe (1795–1876) og Peter Pavels Aabel reiste sommeren 1819 gjennom Aurlandsdalen. Skisser til tidlige bilder fra Aurlandsdalen ble til på denne turen,[4] blant annet det kjente Bjønnestigvarden.[5] Thomas Fearnley laget også bilder med motiv fra Aurlandsdalen, blant annet «Parti fra Steine i Aurlandsdalen» utstilt i 1828. I 1826 hadde Fearnley besøkt Ytre Kroken i Sogn og ble der kjent med Munthe og I.C. Dahl, på tur til tilbake til Christiania gjennom Valdres var Fearnley innom Aurland.[6].
-
Reproduksjon av Johannes Flintoes Utsigt ifrån en Fjäll-Grotta i Urlandsdalen i Bergens Stift fra før 1830.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Aurland, utgjeve av Aurland sogelag. Serien har følgende deler:
- 1. Aurland bygdebok, fram til om lag 1920, ved Anders Ohnstad. Bergen boktrykk 1964.
- 2. Ættebok for Aurland fram til om lag 1900, ved Anna Gjerløw og Anders Ohnstad. Bergen boktrykk 1964.
- 3. Aurland bygdebok, fra 1835 til 1985 (revidert og oppdatert utgave), ved Anders Ohnstad. Griegs boktrykkeri 1990. ISBN 82-992261-0-4.
- 3:Tillegg. Glimt frå Aurlandssoga : samling av artiklar frå Aurland, ved Anders Ohnstad, 1991, ISBN 82-90451-31-8
- 3:Tillegg 2. Glimt frå Aurlandssoga : samling av artiklar frå Aurland : 2, ved Anders J. Ohnstad, 1997, ISBN 82-992261-2-0
- Gardssoga for Aurland, Vassbygdi og fjellgardane fra 1988. Anders Onstad. Utgiver: Aurland sogelag. Voss Prenteverk.
- Den norske turistforenings årbok 1927. Grøndahl & søns boktrykkeri 1927.
- Aurlandsdalen, ei kulturhistorisk vandring frå fjell til fjære. Tron Bach,Johannes Gjerdåker, Cappelens turhåndbøker 1994. ISBN 82-02-14675-5
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://snl.no/Aurlandsdalen/utbyggingsstriden lest 9. juli 2015.
- ^ a b Selvik, Arne og Gudmund Hernes: Dynamikk i borehullene. Universitetsforlaget, 1977.
- ^ Borge, Laila; journalistikk, frilansjournalist / I. samarbeid med Senter for undersøkende. «Kampen om dråpene. | Aftenposten Innsikt». www.aftenposteninnsikt.no. Besøkt 23. mai 2024. «Først på slutten av 1960-tallet søkte Oslo Lysverker (i dag E-CO Energi) om konsesjon for en omfattende utbygging som skulle sikre strøm til hovedstaden. ... Innbyggerne var stort sett svært positive til utbyggingen, som ville øke landets kraftproduksjon med bortimot 5 prosent, noe som tilsvarte rundt 2600 GWh i året. Aurland kommune gikk inn for at konsesjon skulle bli gitt så snart som mulig. ... Utbyggingen fikk likevel store konsekvenser: Vannføringen i vassdraget er redusert, villreinen har tapt to trekkveier, sjøørretbestanden er vesentlig redusert, og laksebestanden er redusert, ifølge NVE og Miljødirektoratets nasjonale gjennomgang fra 2013.»
- ^ https://nbl.snl.no/Johannes_Flintoe
- ^ Bjønnestigvarden, Aurland, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, gjengitt på Digitalt museum, lest 13. juli 2015.
- ^ https://nkl.snl.no/Thomas_Fearnley
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Bilder fra Aurlandsdalen
- Bilder fra Aurlandsdalen
- Bilder fra Aurlandsdalen
- Bilder fra Aurlandsdalen
- Historiske fotografier i Nasjonalbibliotekets arkiv
- Puslespill fra Sinjarheim