Augustinus Frotz
| Augustinus Frotz | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. mai 1903[1] Vohwinkel | ||
| Død | 12. nov. 1994[1] (91 år) Köln | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1930–), teolog, katolsk biskop (1962–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Augustinus Frotz (født 25. mai 1903 i Vohwinkel i keiserdømmet Tyskland; død 12. november 1994 i Köln i Tyskland) var hjelpebiskop i det katolske erkebispedømmet Köln.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Augustinus Frotz var fjerdemann av seks barn. Etter grunnutdannelse ved den katolske folkeskolen begynte han i 1917 på kjøpmannslæren. Men ettersom han følte en dragning til prestetjeneste, avbrøt han denne våren 1924, tok abitur og begynte på teologistudier i Bonn. Høsten 1924 begynte han ved Germanicum i Roma, og i 1927 tok han doktorgrad i teologi med et arbeid om martyrene i England på 1500-tallet.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet 26. oktober 1930. Så var han kapellan ved St. Stephan i Köln-Lindenthal, og senere dommenighetskapellan ved Kölnerdomen. Etter mange års prestelig virke som ungdomssjelesørger og evakuerte sjelesørger ble han i 1957 residerende domkapitular.
Hjelpebiskop i Köln
[rediger | rediger kilde]Den 7. august 1962 ble Augustinus Frotz utnevnt av pave Johannes XXIII til titulærbiskop av Corada og hjelpebiskop i Köln. Den 7. oktober 1962 ble han bispeviet i Kølnerdomen av kardinal Joseph Frings; medkonsekratorer var kølnerhjelpebiskopene Joseph Ferche og Wilhelm Cleven.
Frotz deltok ved Det andre vatikankonsil. Tilbake i Köln gikk han i bresjen for at gifte menn skulle kunne tjenestegjøre som faste diakoner, noe det hadde blitt åpnet for under Det andre vatikankonsil ved et vedtak den 21. november 1964.[2][3] Den 28. april 1968 fant verdens aller første diakonvielse av en gift mann sted i Kølnerdomen, i nærvær av kardinal Frings.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Erkebiskop Cesare Orsenigo (1873-1946) *1922
- Kardinal Josef Frings (1887-1978) *1942
- Biskop Augustinus Frotz (1903-1994) *1962[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Histoire du diaconat». Diaconat aujourd'hui (på fransk). Besøkt 7. desember 2022. «Le Concile Vatican II, dans la Constitution dogmatique Lumen Gentium du 21 novembre 1964 décrète : « Le diaconat pourra, dans l’avenir, être rétabli en tant que degré propre et permanent de la hiérarchie ».»
- ^ «Pré-requis à tout cheminement». Diaconat aujourd'hui (på fransk). Besøkt 7. desember 2022. «Les conditions pour devenir devenir diacre sont précisées d’une part dans le code de droit canonique, d’autre part par la Conférence des Évêques de France dans les orientations prises lors de l’Assemblée Plénière de novembre 1967. | Pourront être appelés au diaconat des hommes baptisés et confirmés, célibataires ou mariés sacramentellement.»
- ^ catholic-hierarchy.org frotz, lest 7. desember 2022
Literatur
[rediger | rediger kilde]- (de) Ekkart Sauser: «FROTZ, Augustinus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 14, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-073-5, sp. 1009–1012.