Atisha

Atiśa Dipamkara Shrijnana (bengalsk: অতীশ দীপঙ্কর শ্রীজ্ঞান) (980 – 1052 e.kr) var en buddhistisk lærer fra Bengal-området i det gamle indiske territoriet som, sammen med Khön Könchog Gyalpo og Marpa, var en av de viktigste skikkelsene i etableringen av Sarma-tradisjonen i Tibet etter undertrykkelsen av buddhismen som fant sted under Kong Langdharma (Glang Darma).

Den store buddhistmunken og skriftlærde Atisha antas å ha blitt født i år 980 e.kr. i den nordøstre regionen av Bengal (i det som nå er Bangladesh) i Sør-Asia. Alternative kilder plasserer fødselen hans på så forskjellige steder som Vikramapura i Dhaka (i dag hovedstaden i Bangladesh), og Bhangalpur i landet Jahor langs elven Ganges. Selv om alle de mulige plasseringene av Atishas fødested ligger i det samme historisk betydningsfull området som bandt India sammen med Sørøst-Asia, så er forskjellene når det gjelder hans eksakte fødested avhengig av de politiske, sosiale og historiske kreftene som uunngåelig påvirker kildene. Det eksakte årstallet når han ble født er også omstridt. Noen kilder indikerer at Atisha ble født i 982 og døde i 1054, mens nyere studier viser at han hans liv begynte i 980 og at han døde i 1052. Uansett er det enighet om at han levde til han ble 72, noe som indikerer at det legges større vekt på levealderen til viktige skikkelser innenfor den buddhistiske historiske tradisjonen enn på de faktiske årstallene de levde. Det er verd å merke seg at det fant sted et viktig maktskifte i Bangask politikk i året 980 da Pala-dynastiet tok tilbake kontrollen over regionen og avsatte det sittende Kamboja-regimet. Atisha skal ha hatt kongelig herkomst, det ville vært interessant å vite om hans kongelige status stammet fra en av disse to familiene.

Historien om Atisha

En uvanlig prins blir født

Byen Vikramapura er det mest sannsynlige fødestedet for Atisha, og det var hovedstaden til de gamle kongedømmene i det sørvestlige Bengal. Selv om den nøyaktige plasseringen av byen ikke er kjent, så ligger den i dag i Munshigan-distriktet i Bangladesh, og fortsetter å være kjent som et sentrum for tidlig buddhistisk kulturelt, akademisk og politisk liv. I likhet med Shakyamuni Buddha ble Athisha født inn i en kongelig familie; Palasset han vokste opp i bar det passende navnet "Det Gyldne Banners Palass", og det hadde "et stort gyllent banner omkranset av utallige hus, og det var et stort antall badesteder omkranset av 720 storslåtte hager, skoger med Tala-trær, syv konsentriske murer, 363 bruer, utallige gyldne seiersflagg, tretten tak på hovedpalasset og tusenvis av adelsmenn". Hans far var den Bengalske kongen som var kjent som Kayana Shri, og hans mor var Shri Prabhavati. Atisha hadde to andre kongelige brødre, og gikk under navnet Changragarbha i den første delen av sitt liv. Det var faktisk ikke før han reiste til Tibet og møtte Kong Jangchub Oe at han ble gitt navnet Atisha, som er en tibetansk referanse til fred.

Prinsens fødsel blir ofte beskrivet som en lykkelig episode full av lovende tegn. For eksempel blir det sagt at da Atisha ble født "regnet blomster ned over byen (Vikramapura), en regnbue duket opp, og gudene sang hymner som bragde glede til alle menneskene". Akkurat denne beskrivelsen er ladet med flere temaer som er typisk for buddhistisk litteratur. Bildet av blomster som faller fra himmelsen opptrer også i episoden der Shakyamuni Buddha oppnår den perfekte oppvåkningen, og regnbuen som dukker opp symboliserer gjenfødselen av en Bodhisattva. Det viktigste er imidlertid at Atishas fødsel bragte lykke til alle levende vesener. Denne effekten fra Atishas fødsel korresponderer direkte med det buddhistiske konseptet om å dedikere sitt liv til å hjelpe alle levende vesener.

I de første 18 månedene av sitt liv var Atisha avskjermet og ble passet på av åtte pleiersker i det kongelige palasset i hovedstaden Vikramapura. Da han var 18 måneder gammel blir det sagt at foreldrene hans tok ham med ut for første gang da de besøkte det lokale tempelet i Kamalapuri. Det var her at Atishas potensial som en ekstraordinær religiøs og åndelig leder kom frem for første gang. Folk kom fra hele området omkring samlet seg for å se ham. Da han fikk høre at de var hans undersåtter ba han en bønn om at de skulle "få samme status som hans foreldre, herske over fremgangsrik kongedømmer, bli gjenfødt konger og bli opprettholdt av hellige og dydige handlinger. Deretter begynte han til tilbe de hellige objektene både på innsiden og utsiden av tempelet, ga avkall på sine bånd til verden og sin familie og besluttet seg for å forfølge det religiøse livet.

En slik tolkning av Athishas første offentlige opptreden, som finnes i buddhistiske tekster og historiske beskrivelser, forsterker noen viktige komponenter i buddhistisk filosofi. Historien gir et klart inntrykk av Atisha som et åndelig velutviklet og relativt opplyst individ som bare er 18 måneder gammel. På denne måten viser man at prinsen har gjort så mange gode handlinger i tidligere liv at han både ble født som en avholdt prins og som en barmhjertig, opplyst person. Videre blir Atishas åndelige nivå demonstrert ved at han viser vennlighet mot sine undersåtter så vel som frigjøring fra sin egen sosiale, familiære og generelle livssituasjon.

Beslutningen om å føre det religiøse livet

Som et speilbilde av Shakyamuni Buddhas liv blir den unge prinsens liv fremstilt som en person med naturlig evne til å lære raskt i flere forskjellige felt og som praktiserte Dharma i tidlig alder. Han hadde blitt "godt kjent med astrologi, skriving og Sanskrit" da han var tre år gammel, "kunne skille mellom buddhistiske og ikke-buddhistiske doktriner" da han var ti, og ble til slutt bli en mester innenfor læren om Hinayana, Mahayana og Vajrayana-buddhisme under veiledning fra 100 forskjellige lærere. Ettersom tiden gikk ble Atishas ønske om å forfølge det religiøse livet sterkere, men foreldrene hans identifiserte ham som den mest oppvakte av sine sønner og den naturlige arvtaker til tronen. Derfor ble han omgitt av luksus og ekstravaganser, og da han ble 11 år gammel startet de bryllupsforberedelsene som skikken var, slik at prinsen kunne finne en brud blant kongerikets vakre unge adelskvinner.

Atishas reaksjon på foreldrenes forslag slik det er dokumentert i buddhistiske biografiske tekster viser den hvilken grad av besluttsomhet den unge prinsen hadde for å søke til religionen og oppvåkning. På hans bryllupskveld opplevde Atisha et dramatisk møte med Vajrayana-gudinnen Tara, som skulle fortsett å være med ham som veileder til slutten av hans liv. Tara forklarte for prinsen at han hadde vært en from munk i sine tidligere liv. Derfor burde han ikke la seg overvelde av flyktige gledene i denne verden. Tara fortsatte med å si at "slik en elefant synker dypt ned i sumpen, ville han, en helt, synke ned i begjærets sump". I essens er Taras manifestasjon symbolsk for prinsens meningsfulle oppdagelse av sitt eget karmiske potensial. Goddommens metafor er oppklarende: Som en elefants enorme vekt hindrer den i å unnslippe sumpen, slik vil prinsens rikdom og ekstravaganse hindre hans åndelige oppvåkning. Med denne åpenbaringen friskt i minnet, frasa Atasha seg kongedømmet, familien og sin sosiale status slik at han kunne finne en åndelig lærer – eller som han fortalte sine foreldre – for å gå på jakt.

Læretid

Buddhistiske kilder beretter at mens den unge Atisha ble stiftet bekjentskap med brahminen Jetari mens han lot som han var på jakt. Jetari var en buddhistisk eneboer og berømt lærer. Han lærte den unge mannen tre ting: 1) Å søke tilflukt i Buddhas Tre Juveler, 2) Dharma og Sangha og 3) Bodhicitta, beskrevet som den mentale aspirasjonen om oppvåkning med den hensikten om å gagne alle levende vesener. Da han hadde utdannet den unge Atisha i de grunnleggende prinsippene i Mahayana-buddhisme rådet Jetari ham til å reise til Nalanda, et buddhistisk læresenter i det nordvestlige India. I Nalanda mottok Atisha kortfattede instruksjoner om Bodhisattva-løftene under åndelig veiledning fra Bodhibhadra, som i sin tur rådet ham til å finne en lærer som var berømt for sin perfekte meditasjon for å oppfatte tomhet, Vidyakokila.

At Atisha lærte visdommen om å oppfatte tomhet er spesielt viktig. Det er på dette tidspunktet i sine studier at han ble oppmerksom på den rene menneskelige naturen og den fundamentale friheten som er iboende i ethvert levende vesens eksistens; en frihet uten fysiske og mentale bånd. Buddhistiske kilder forteller en historie der Atisha støter på en kvinne som bytter på å gråte og le. Forvirret over denne oppførselen spør han henne hva som går av henne, og hun svarer "Ens eget sinn har vært en Buddha siden tidenes morgen. Ved å ikke vite dette, på grunn en så liten feiltakelse, følger store komplikasjoner for hundretusener av levende vesener.... Siden jeg ikke kan holde ut lidelsen for så mange vesener gråter jeg. Og så ler jeg fordi denne lille feiltakelsen er kjent – når man kjenner sitt eget sinn – en man fri." Siden han kom fra en bakgrunn med rikdom ble Atishas oppdagelse av at verdi som et fritt valg av persepsjonen en utfordring og en forandring i hans livsprinsipper.

Da han hadde fullført utdannelsen i metitasjon over tomhet ble Atisha rådet til å gå for å studere med Avadhutipa, en Vajrayana-mester. Selv om Avadhutipa gikk med på å undervise den fortsatt unge Atisha, krevde han at prinsen først skulle konsultere Yogien i Det Svarte Fjellet. Yogien i Det Svarte Fjellet testet Atisha på mange forskjellige måter. Først sendte han et kulelyn i Atishas retning første gangen han nærmet seg. Deretter instruerte han prinsen i 13 dager og ga ham overleveringene i Hevajra-linjen før han ga ham kodenavnet Uknuselige Visdom. Til slutt insisterte han på at Atisha måtte få tillatelse fra foreldrene sine før han fortsatte studiene, og kalte sammen åtte nakne yogier og yoginier som skulle følge prinsen tilbake til Vikramapura.

Da han kom tilbake til palasset trodde Atishas foreldre og undersåtter at han hadde blitt gal i jungelen. Han forklarte imidlertid til foreldrene sine at hans forfølgelse av Dharma var for å gagne alle levende vesener og at "hvis han hadde blitt konge ville han bare vært hos dem i dette livet. I fremtidige liv ville de aldri møtes, og dette livet, til tross for all dets luksus og rikdom ville ha vært bortkastet". I essens er Atishas beslutning om å gi avkall på rikdom og luksus i dette livet motivert av ønsket om å gi noe tilbake til sine foreldre og medmennesker. Siden de forso hans grunner og fordi de husket de religiøse varseltegnene ved prinsens fødsel samtykket Atishas mor og støttet beslutningen hans om å forfølge Dharma. Atishas far var på den annen side mye vanskeligere å overbevise, og i likhet med Shakyamuni Buddhas egen far samtykket han først etter at Atisha hadde spurt flere ganger.

Drevet fremover av sine foreldres samtykke gikk Atisha tilbake til Avadhutipa for å fortsette sine studier, der han lærte middelveien Madhayamka og forskjellige tantra-øvelser. På et tidspunkt ble han litt stolt av det han hadde utrettet. Denne fornemmelsen ble straks møtt med en visjon der en dakini minnet ham om at han visste relativt lite. Dermed ble Atishas unødvendige stolthet redusert til ydmykhet over natten og han fortsatte på stien mot oppvåkning.

En dag, mens Atisha vurderte å bruke alle sine krefter på å praktisere tantra helt til han nådde sitt fulle potensial, ble han møtt av en streng stemme. Yogien i Det Svarte Fjellet viste seg for ham i en drøm og rådet ham til å ta seg god tid med jevnlig praksis for å nå det målet oppvåkning som han søkte. Yogien advarte ham og sa at i stedet for å bruke alle kreftene på en gang burde han heller bli "en åndelig søker som har gitt avkall på familielivet", en munk. Derfor ble Atisha i sitt 29.år formelt ordinert som munk av den store Silarakshita, hvorpå han fikk det nye navnet Dipamkara Srijnana, som betyr "Han hvis dype oppmerksomhet er som en lampe".

Selv som munk lengtet Dipamkara Srijnana etter den raskeste og mest direkte metoden for å oppnå perfekt oppvåkning. Han dro på pilegrimsreise til Bdhigaya, og mens han gikk rundt den store stupaen der fikk han en visjon som besto av to manifestasjoner av Tara. En av dem spurte den andre hva den raskeste metoden for å oppnå oppvåkning var, og den andre svarte at det var "praktisering av bodhicitta, understøttet av kjærlig vennlighet og stor barmhjertighet er det viktigste." Atisha bestemte seg dermed for å raffinere sin forståelse av praktisering av bodhicitta. 31 år gammel ga munken seg ut på en farefull 13 måneders lang reise til Sumatra, slik at han kunne studere under den anerkjente Suvarnadvipi Dharmarakshita, kjent på tibetansk som Serlingpa (Wylie:Gser-gling-pa), som skulle være en bodhicitta-mester. Atisha ble på øya Sumatra i 12 år under veiledning fra Dharmarakshita, der han studerte bodhicitta og mottok muntlige overleveringer om teknikker for å trene sinnet. Til slutt, etter over et tiår med trening, sa Dharmarakshita til Atisha "Gå nordover. I nord er det et Land av Snø". Dharmarakshita refererte til Tibet, en region med en buddhistisk tradisjon som skulle bli forandret for alltid etter Atisha Dipamkara Srijnanas ankomst.

Atisha underviser i India og Tibet

Før han reiste til Tibet dro Atisha tilbake til India. Da han kom tilbake fikk den stadig mer kunnskapsrike munken mye oppmerksomhet for sin undervisning og evner i debatt og filosofi. Ved tre anledninger ble han anerkjent for å ha beseiret ikke-buddhistiske ekstremister i debatt. Når han kom i kontakt med det han oppfattet som misledende eller dekadent form for buddhisme ville han raskt og effekivt gjennomføre reformer. Ganske snart ble han oppnevnt til stillingen som abbed ved det buddhistiske universitetet Vikramasila, etablert av Kong Dharmapal av Bengal.

Atishas hjemkomst fra Sumatra og økte innflytelse skjedde på samme tid som en oppblomstring av buddhistisk kultur og Dharma-praktisering i regionen, og på mange måte bidro Atishas innflytelse til denne utviklingen. Men som Dharmarakshita hadde spådd hadde buddhismen i Tibet et desperat behov for å bli gjenopprettet. Noen tibetane for eksempel, trodde at "etisk selvdisiplin og tantra var gjensidig utelukkende og at oppvåkning kunne nås ved å innta narkotiske stoffer og diverse formen for seksuelle utskjeielser." Det politisk ustabile herredømmet ved Kong Langdarma hadde undertrykket den tibetanske buddhismens lære og rettsforfulgt dens tilhengere i over sytti år. En ny konge ved navn Lha Lama Yeshe Yod var imidlertid en sterkt troende Dharma-tilhenger, så han sendte sine akadiske tilhengere for å lære og oversette noen av de buddhistiske tekstene på sanskrit. Blant disse akademikerne var Nagtso, som til slutt ble sendt til Vikramasila-universitetet for å studere Sanskrit og tryglet Atisha om å komme for å undervise i Dharma i sitt hjemland.

Atisha avslo først tilbudet om å reintrodusere Buddhas lære i Tibet. Han mente at han var blitt for gammel for å reise og at han hadde mye ugjort arbeide ved klosteruniversitetet. På samme kveld som han ga sitt avslag fikk han imidlertid en visjon der hans veileder Tara informerte ham om at turen til Tibet ville bli svært vellykket: Ikke bare ville han ære og hjelpe tibetanerne, men han ville også finne en dedikert disippel og bidra ytterligere til å spre Dharma. Til bytte for disse godene ville han imidlertid bare leve til han ble sytti to år gammel.

Egentlig var det aldri noen tvil om Atishas oppgave i Tibet. Profetier om den kommende reisen begynner med Dharmarakshita i Sumatra og følger Atishas fortelling frem til hans visjon av Tara. Under den farefulle reisen over Himalayafjellene, noterte Nagtso seg at han "vagt oppfattet at[...] mirakuløse manifestasjoner hjalp meg i en uforstyrret strøm." Nagatso refererte enten han visste det eller ikke, til de tallrike assistanser som ble gitt av Avalokitesvara under hans reise til Vikramasila. På denne måten later det til at Atishas toårige ferd til Tibet blir tolket som oppfyllelsen av en profeti innenfor den buddhistiske tradisjonen.

Da han ankom forsto Atisha umiddelbart det tibetanske folkets entusiasme for Dharma, men at de hadde relativ mangel på forståelse. I Ngari bemerket han at han var imponert over kongens forespørsel om "en lære for folket [...] hadde han blitt bedt om avanserte overleveringer om tantriske goddomssystemer ville han blitt langt mindre fornøyd." Det var under de tre årene Atisha tilbragte i denne byen at han samlet sin lære i sin mest innflytelsesrike verk, "En lampe på stien til Oppvåkning", og det var her han møtte disippelen han var blitt lovet av TAra, Dromtonpa. Den unge tibetaneren ville senere etablere den tantriske skolen Kadampa og hjelpe til med å spre buddhismen i Tibet og over hele verden.

Etterhvert som han ble gammel dro Atisha videre fra Ngari og takket ja til en invitasjon fra Dromtonpa for å utforske det sentrale Tibet. I Nyetang, en by nær Lhasa, tilbragte Atisha ni år hvor han oppdaget tibetanske biblioteker med imponerende samlinger skrevet i både Sanskrit og tibetansk.

Død

Atisha forflyttet seg rundt i det sentrale Tibet i ytterligere fem år før han døde i 1052, 72 år gammel. Han hadde da vært i Tibet i 13 år. Stedet hvor han døde i landsbyen Lethan, nær Lhasa ble omgjort til en helligdom. Han ble gravlagt nær sitt siste permanente hjem i byen Nyetang. Hans aske ble bragt til Dhaka i Bangladesh den 28. juni 1978 og plassert i Dharmarajika Buddha Vihara.

Arven etter Atisha

Atisha forblir en viktig skikkelse i den tibetanske buddhistiske tradisjonen av flere grunner. For det første raffinerte, samlet og systematiserte han en innovativ og grundig tilnærming til bodhicitta kjent som "trening av sinnet" (Tib. lojong), i tekster som En Lampe på Stien mot Oppvåkning, og etablerte bodhicitta som et grunnleggende prinsipp for Mahayana-tradisjonen i Tibet. I den forstand dikterte ikke bare Atisha en akademisk modell for bodhicitta, men fungerte som et levende eksempel.

For det andre hadde den buddhistiske klostertradisjonen i Tibet nesten blitt utryddet etter Kong Langdarmas intolerante regime. Atishas nærmeste disippel Drom Tönpa regnes som grunnlegger av Kadampa-skolen, som senere utviklet seg til Gelug, en av de fire hovedskolene i tibetansk buddhisme. Selv om klosterlivet og lojong-læren var sentrale for Kadam/Gelug, ble de også tatt inn i de tre andre skolene – Nyingma, Kagyu og Sakya.

Dessuten mobiliserte Atisha sin innflytelse for å reformere urenheter og omdirigere utviklingen av buddhismen i India, hjemlandet for Shakyamuni Buddha. Av disse tre grunnene og mer forblir Atisha en sentral skikkelse i buddhistisk historie og religiøse lære.

Forfatterskap

Atisha skrev, oversatte og redigerte mer enn to hundre bøker, noe som hjalp spredningen av buddhismen i Tibet. Han oppdaget flere sanskrit-manuskripter i Tibet og kopierte dem selv. Han oversatte mange bøker fra sanskrit til tibetansk. Han skrev også flere bøker om buddhistiske skrifter, tibetansk medisin, og teknisk vitenskap på tibetansk. Dipankara skrev flere bøker på sanskrit, men det er bare de tibetanske oversettelsene av disse som eksisterer i dag. 79 av hans komposisjoner har blitt bevart i tibetansk oversettelse i Tengyur (bstan-sgyur). Dette er hans viktigste bøker:

Bodhi-patha-pradipa,
Charya-sanggraha-pradipa
Satya-dvayavatara
Bodhi-sattva-manyavali
Madhyamaka-ratna-pradipa
Mahayana-patha-sadhana-sanggraha
Shiksa-samuchchaya Abhisamya
Prajna-paramita-pindartha-pradipa
Ekavira-sadhana
Vimala-ratna-lekha

Vimalaratnalekha er et brev på sanskrit til Nayapala, kongen av Magadha. Charyasamgrahapradipa inneholder noen kirtan-vers skrevet av Atisha.

Litteratur

Geshe Sonam Rinchen, Atisha's Lamp for the Path to Enlightenment, Snow Lion Publications
Dilgo Kyentse, Enlightened Courage, Snow Lion 1993. ISBN 1-55939-023-9
Ringu Tulku, The Ri-Me Philosophy of Jamgon Kongtrul the Great: A Study of the Buddhist Lineages of Tibet, ISBN 1-59030-286-9, Shambhala Publications

Eksterne lenker

Artikkel om Atisha Dipamkara i Banglapedia Article
Tibetansk biography om Atisha
Atisha Dipankar Srijnan: Eye of Asia av Deba Priya Barua
Atishas arbeid i India og Tibet