Astypalaia

Astypalaia
Αστυπάλαια
	Havnen og borgen
	Geografi
Plassering	Sør-Egeerhavet
Øygruppe / del av	Dodekanesene
Areal	96,85 km²
	Administrasjon
Land	Hellas
	Demografi
Befolkning	1 334 (2011)
Befolkningstetthet	13,77 innb./km²
	Posisjon
	; Astypalaia; 36°20′N 26°13′Ø
	Astypalaia på Commons

Astypalaia eller Astypalea (gresk: Αστυπάλαια) er en gresk øy i øygruppen Dodekanesene, og er en av tolv større øyer i Egeerhavet. Øya er 18 km lang, 13 km bred på det meste og dekker et areal på 97 km². Den hadde i henhold til folketellingen av 2011 et antall beboere på 1334.^[1] Sammen med en rekke mindre ubebodde småøyer, de største er Sýrna og Ofidoussa, utgjør øya kommunen Astypalaia og er en del av den regionale enheten Kalymnos.

Geografi

Kystlinja til Astypalaia er berglendt med mange små grusstrender. En liten stripe med land på rundt 10 km skiller øya i to deler. Den østlige delen er Mesa Nisi (Μέσα Νησί, «Innøya») og den vestlige er Exo Nisi (Έξω Νησί, «Ytterøya»). Avstanden mellom øyas to ytterpunkter, Kapp Armeno (Ακρωτήριο Άρμενο) i vest til Kapp Poularis (Ακρωτήριο Πούλαρης) i øst er på 18–19 km.

Fra midten av øya renner flere bekker som er avhengig av nedbøren i løpet av året. Vannet fra Livadia (Ρέμα των Λιβαδιών) lagres i et vannreservoar. Elvemunningen ligger i øst i bukten Livadi (Όρμος Λιβάδι). I sørvest av Astypalaia, vest for vannkilden er de høyeste fjellene på øya. Flere fjelltopper når høyder på over 400 meter, og Vardia (Βάρδια, vakten) med 482 meter den høyeste delen av øya.^[2]

Hovedstaden og den tidligere hovedhavnen på øya er Astypalaia, eller som de lokale kaller den, Kora. En ny havn har blitt bygd i Agios Andreas på midten av øya hvor det fergeforbindelse vest og øst med Athens havneby Pireus og de andre øyene i Dodekanesene. Det er også flyforbindelse med Athen fra flyplassen nær Maltezana.

Øyboerne er fordelt på fire bosteder:^[3]

Astypalia eller Kora (Αστυπάλαια), 1036
Analipsi eller Maltezana (Ανάληψις ή Μαλτεζάνα), 149
Vathy (Βαθύ, 14
Livadia (Λιβάδια), 39

Både samfunnets emblem og slagord er En sommerfugl i midten av Egeerhavet... (Μια πεταλούδα στη μέση του Αιγαίου ...), noe som refererer til omrisset av øya, som i formen ligner på en sommerfugl.

Turisme er ennå ikke utviklet for denne avsidesliggende øya. Hovedinntekten for øybeboerne er ostindustri fra geit og sau, dyrking av sitrusfrukter og fiske, inkludert hummer.

Historie

Navnet på øya er avledet fra den mytiske figuren Astypalaia. Hun hadde et forhold til havguden Poseidon og hadde to sønner med ham, i henhold til gresk mytologi. Poseidon forførte henne i form av en havpanter.^[4]^[5] Men navnet kan bety «gamlebyen» i henhold til gammelgreske ἄστυ, «by». I den østlige delen av øya, særlig i bukten Vathy, er bosetninger fra kykladisk kultur avdekket. I den vestlige delen er det funnet mykenske gravkamre. Senere ble øya bosatt av grekere fra Megara. Dens konstitusjon og bygninger er kjent fra tallrike inskripsjoner. Astypalaia deltok i det athenske sjøforbundet. Øyas polis var lokalisert på stedet for dagens Kora (også skrevet Chora). I antikken var øya kjent for sin overflod med fisk. De romerske keiserne anerkjente øya som en fristat (se nedenfor).

I senantikken og tidlig middelalder tilhørte øya Det bysantinske rike fram til 1207 da den i kjølvannet av det fjerde korstog ble underlagt som føydalt len av familien Querini fra republikken Venezia, noe som varte fram til 1522. Queriniene bygde en festning som fortsatt står og la navnet på øya til sitt familienavn som ble Querini Stampalia. I 1522 ble den erobret av det muslimske osmanske rike som besatte øya fram til 1912, kun med to avbrytelser: fra 1648 til 1668 under Kretakrigen da den var okkupert av Venezia, og fra 1821 til 1828 hvor øya deltok i den greske selvstendighetskrigen for å kaste av seg det osmanske åket.

Den ble okkupert på nytt av osmanerne i 1828 inntil den 12. april 1912 da øya under den italiensk-tyrkiske krig gikk fra vondt til verre ved å bli okkupert av Italia. Den italienske marine, Regia Marina, gikk i land på øya, og den ble den første av de greske øyene i Dodekanesene som ble okkupert av italienerne. Derfra dro italienerne videre til Rhodos og gjorde landgang om natten mellom 3. og 4. mai.^[6] Øya ble underlagt Italia fram til slutten av den andre verdenskrigen da britene frigjorde den og hadde den under midlertidig administrasjon inntil øya ble sammen med resten av Dodekanesene gjenforent med Hellas i 1947.

Avtalen med Roma

Teksten for Astypalaias avtale med Roma, gjort i 105 f.Kr., har overlevd ved at den var nedskrevet på et monument som ble avdekket av arkeologer.^[7]

Hovedtrekket i avtalen er den formelle antagelsen av fullstendig likhet mellom Roma og Astypalaia. Øyboerne skulle ikke gi støtte til romernes fiender eller tillate at slike fiender passerte gjennom deres område eller områder under deres kontroll, og likeledes skulle ikke romerne gi støtte til Astypalaias fiender, eller tillate at slike fiender passerte gjennom deres område eller områder under deres kontroll. I tilfelle av angrep på Astypalaia, skulle romerne komme øya til unnsetning, og i tilfelle ved angrep på Roma skulle Astypalaia komme til unnsetning. Og videre.

Om ingen annen historisk vitnemål hadde blitt bevart, ville funnet av denne teksten muligens ha ført til slutningen om at Roma og Astypalaia var to stater av lik størrelse og makt. Faktum er, selvfølgelig, at det er mengder av vitnemål som viser at på den tiden da denne avtalen ble inngått var Roma allerede en stormakt som dominerte Middelhavet mens Astypalaia var en svært liten politisk og militær makt i denne som i alle andre historiske epoker. Det faktum at Roma behold avtalens form, om enn ikke dens substans, om likhet er en antydning til romerske politikken overfor alle grekere på denne tiden. Avtalen som romerne ga Astypalaia var således ikke unik, men en standardform, selv om antatte andre avtaler med greske byer ikke har blitt bevart.

Landemerker

På toppen av Kora ligger den venetiansk borgen. Den ble bygget på 1200-tallet, og etter å ha blitt herjet av piratangrep, ble den gjenoppbygget på 1400-tallet.
Utenfor borgens murer står kirken dedikert jomfru Marias himmelfart (Ευαγγελίστρια η Πορταήτισσα, Evaggelistria Portaitissa) fra 1700-tallet. Det er en av de vakreste kirkene i Dodekanesene.
Ved landsbyen Maltezana finnes restene av en romersk bad med godt bevarte mosaikker. Avledet fra den bysantinske tid er det utallige votivkapeller.

Referanser

^ Detaljert resultat av folketelling 2011 Arkivert 25. desember 2013 hos Wayback Machine. (gresk)
^ Astypalea, 1:40.000 (Kart 206). Road Editions, Athen. ISBN 978-960-8189-47-8
^ Nasjonal statistikktjeneste (ΕΣΥΕ) for 2001(PDF), s. 73
^ Stoll, Heinrich Wilhelm (1886): «Astypalaia» i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie. Bind 1,1, Leipzig, s. 663 (digitalkopi).
^ Europa & The Bull, Astypalaia & The Sea-Panther
^ Bertarelli, 161
^ Den fulle teksten er formidlet i Sherk, Robert K. (1984): Rome and the Greek East to the death of Augustus, Cambridge University Press, s. 57-58

Litteratur

Bertarelli, L.V. (1929): Guida d'Italia, bind XVII. Consociazione Turistica Italiana, Milano.

Kaletsch: «Astypalaia» i: Lauffer, Siegfried (red.): Griechenland. Lexikon der historischen Stätten.

Eksterne lenker

Offisielt nettsted
(en) Astypalaia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
astypalea.org.uk Arkivert 20. mai 2013 hos Wayback Machine.
Informasjon fra greske reisesider^{[død lenke]}
astypalaia.com

[1] Detaljert resultat av folketelling 2011 Arkivert 25. desember 2013 hos Wayback Machine. (gresk)

[2] Astypalea, 1:40.000 (Kart 206). Road Editions, Athen. ISBN 978-960-8189-47-8

[3] Nasjonal statistikktjeneste (ΕΣΥΕ) for 2001(PDF), s. 73

[4] Stoll, Heinrich Wilhelm (1886): «Astypalaia» i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie. Bind 1,1, Leipzig, s. 663 (digitalkopi).

[5] Europa & The Bull, Astypalaia & The Sea-Panther

[6] Bertarelli, 161

[7] Den fulle teksten er formidlet i Sherk, Robert K. (1984): Rome and the Greek East to the death of Augustus, Cambridge University Press, s. 57-58

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]