Hopp til innhold

Assyriologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Mesopotamia


 
Byer / Imperier
Kronologi
Språk
Mytologi

Assyriologi er vitenskapen om de forhistoriske kulturer i Orienten som anvendte kileskrift. En mer snever definisjon er læren om fortidens Assyria og Babylonia. Noen vil først og fremst betone at det er et språkfag, men at det også har en viktig arkeologisk og historisk betydning. Assyriologi fikk sin oppblomstring på 1800-tallet, da man hadde blitt i stand til å tyde kileskriften. Det er i dag et eget, viktig fag på flere universiteter. Uttrykket assyriologi dominerer, unntatt på tysk der man heller taler om Altorientalische Studien.

Innen assyriologien bedrives et allsidig studium av den mesopotamiske kultur ut fra kildematerial bestående av arkeologiske og skriftlige levninger. Sentralt står studier av de sumeriske, assyriske og babylonske kulturer som utviklet seg ved flodene Eufrat og Tigris mellom ca 3200-600 f.Kr.

Sumerologi kalles den gren som er innrettet mot studier av den eldste historiske perioden (ca 3200-2000 f.Kr.) i Mesopotamia da sumererne dominerte landet.

Fagets karakter

[rediger | rediger kilde]
Caillou Michaux, grensestein medbragt til Frankrike av André Michaux.

Emnet sorterer både under arkeologi og språkvitenskap. De språkene som studeres er framfor alt de mesopotamiske språkene sumerisk og akkadisk (det siste med sine to dialekter babylonsk og assyrisk), men også hettitisk, eblaittisk, persisk og kanaaneisk, som også ble skrevet med kileskrift. Kileskriften ble benyttet for å skrive vidt forskjellige språk: såvel indoeuropeiske (hettitisk og gammelpersisk) og semittiske (akkadisk, ugarittisk m.fl.) og de ikke språkfamilieplasserte sumerisk, hurrittisk og elamittisk.

I assyriologisk forskning utgjør tegnstudier et viktig moment. Det er ved tegntyding og tegnidentifisering at språket trer frem. Kileskriften bestod i klassisk mesopotamisk form av omkring 600 tegn. Eksempel på alfabetisk kileskrift (ugarittisk, gammelpersisk) finnes også. De kileformede tegnene forestilte opprinnelig bilder, men ble stilisert gradvis til uigjenkjennelighet som bilde. Kildematerialet er enormt i sitt omfang. Mange leirtavler med kileskrift er fortsatt lite undersøkt og mange arkeologiske områder uutgravde. Innen assyriologien arbeides det med hundretusentalls leirtavler, og den mesopotamiske kultur er den best dokumenterte av oldtidskulturene.

På grunn av det omfattende og varierte kildematerialet finnes rikt rom for spesialiseringer innen emnet. Eksempel på slike er sumerologi, som fokuserer på tidlig historisk tid, og hetittologi, som vier seg til studier av Tyrkias oldtidskulturer.

Faghistorikk

[rediger | rediger kilde]

I år 539 f.Kr. ble det nybabylonske rike (626-539 f.Kr.), som omfattet størstedelen av den nære Orienten, erobret av perserriket under herskeren Kyros den store av Media. Det ble begynnelsen på slutten for den mesopotamiske kulturen. Persere, grekere, romere, kristne og muslimer kom gradvis til å erstatte denne. Dermed døde kileskriften ut, og den siste kjente teksten (en tekst om astronomi) er datert til 75 e.Kr. Kunnskapen om kileskrift og den mesopotamiske kultur ble glemt, og de gamle bosetningene ble dekket av sanden.

I mange århundrer var så kunnskapen om Mesopotamia begrenset til ofte upålitelige klassiske tekster. Fra middelalderen av kom det spredte beretninger om gamle mesopotamiske ruiner. Så tidlig som på 1100-tallet ble Ninives ruiner korrekt identifisert av Benjamin av Tudela (også kalt Benjamin sønn av Jona), en rabbi fra Navarra som besøkte jødene i Mosul og deres ruiner under hans reiser i Midtøsten.[1] Identifikasjonen av byen Babylon ble gjort i 1616 av Pietro Della Valle. Ikke bare kunne Pietro gi bemerkelseverdige beskrivelser av stedet, og han tok med briketter han hadde funnet i Ninive og Ur tilbake til Europa.[2]

I renessansen oppstod ny interesse for antikken og oldtidens kulturer i Europa. Referanser i Bibelens gamle testamente til Babylon og Assyria og i antikke historikeres skrifter om Mesopotamia fikk større interesse. På dette stadiet var interessen for landet med de to elvene knyttet til bibelvitenskapen, og til innsikten om at sivilisasjonens vugge må ha stått der.

Mellom 1761 og 1767 kopierte den danske matematiker Carsten Niebuhr kuneiforme inskripsjoner i Persepolis og laget skisser fra Ninive, og hakk i hel kom den franske botaniker og forskningsreisende André Michaux med en inskripsjonsrik kudurru (grensestein) fra kassitternes tid, funnet av en annen franskmann nær Bagdad, og solgte den til Bibliothèque Nationale de Paris.[3] Den aller første kjente utgravningen i Mesopotamia ble imidlertid ledet av Abbé Beauchamp, den pavelige generalvikar i Bagdad, som avdekket en skulptur med det motivet som nå er blitt kjent under navnet «den babylonske løve».[4] Beauchamps memoarer fra sine reiser, publisert i 1790, utløste en sensasjon i vitenskapens verden, og det var særlig fra nå av at forskerinstitusjoner ble interessert i arkeologiske og andre forskningsekspedisjoner til Midtøsten.

På denne tid var Irak en del av Det osmanske rike. Europeiske kolonialmakter fikk, med herskeren i Istanbuls tillatelse, foreta etterforskninger og utgravninger. Nyheten om fremgravde leirtavlearkiv og spektakulære arkeologifunn nådde så Europa, noe som ytterligere drev på nysgjerrigheten. På 1840-tallet utgravde man oldtidens Ninive, en gammel assyrisk hovedstad, og det var dette tidlige funnet som gav assyriologien dens navn.

Behistuninnskriften.

Behistuninnskriften, en innskrift med innholdsidentisk kileskriftstekst på tre språk (elamittisk, gammelpersisk og babylonsk), ble nøkkelen til dechiffreringen av kileskriften, sammenlignbar med Rosettasteinen i Egypt. Mange forskere knyttes til løsningen av kileskriftens gåte, men framfor alt Carsten Niebuhr, Edward Hincks, Jules Oppert og Henry Rawlinson fremholdes. Det var den sistnevnte som gjorde det hovedsakelige arbeidet med å få Behistun-innskriften publisert. Etter en tids tvil og kontroverser omkring dechiffreringen erklærte man i 1857 at kileskriftens gåte var løst - da hadde fire innbyrdes uavhengige arbeidende forskere kommet frem til (omtrent) en og samme oversettelse av en upublisert tekst som hver og en hadde fått i hånden.

I og med dechiffreringen ble assyriologien født. Grunnen var nå lagt for å bygge ut denne vitenskapen som i dag, liksom i går, er et internasjonalt emne med engelsk, fransk og tysk som lingua franca. Emnet er først og fremst representert ved amerikanske og kontinentaleuropeiske universiteter, men også i for eksempel Japan er forskning innen sumerisk fremragende.

Forskningskilder

[rediger | rediger kilde]
Leirtavle med kileskrift som inneholder en del av Gilgamesheposet.

Assyriologiens forskningskilder kan deles i primær- og sekundærkilder. Med primærkilder menes det materiale som kileskriftskulturene etterlot seg i form av arkeologiske og skriftlige levninger, og med sekundærkilder menes den forskning og bearbeidelse av dette materiale den moderne tids forskere har stått for.

Hva gjelder primærkilder kan for eksempel nevnes de for den mesopotamiske kultur typiske tempeltårnene, ziqquratene. Bibelens Babels tårn sikter til ziqquraten i Babylon. Videre kan nevnes assyriske palasser, Ashurbanipals bibliotek i Ninive (der man for eksempel kom over Gilgamesh-eposet), den hettitiske hovedstaden Hattusa, kongegravene i byen Ur, Kyrossylinderen fra Babylon, og det store palasset i den syriske byen Mari.

Diorittstatue av Gudea fra Girsu, 2100-tallet f.Kr. Eies av Louvre.

De skriftlige levningene er som sagt omfattende (det nevnes 550.000 kileskrifter) og mangefasetterte. De består av alt fra brev, administrative tekster, lovtekster og dekret, til litteratur med hymner, maksimer og epikk. Også sjangre som kongelige annaler, omina-tekster, kongelister, mytologiske og astronomiske verk er funnet. For den eldre perioden er særlig de såkalte sylinderinnskriftene tilhørende den sumeriske byfyrsten Gudea viktige.

Hva gjelder sekundærkilder kan de deles inn i referanseverk og forskningsrapporter. Til den første kategorien hører tegnlister, ordbøker, grammatikkbøker og tekstpublikasjoner. Disse fungerer som et grunnlag for videre forskning. Den senere kategorien handler om forskning ut fra de primære kildene og referanseverkene. Disse er publiserte i frittstående bøker eller i assyriologiske tidskrifter.

Noen viktige assyriologer

[rediger | rediger kilde]
Noen viktige arkeologiske funnsteder

Trivia

[rediger | rediger kilde]

Fagområdet har fått en komisk vinkling i Norge gjennom komedien Den spanske flue hvor en av hovedpersonene er assyriologen Henrik Meisel. Denne rollen har blant annet blitt spilt av Øivind Blunck.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Kyrossylinderen, forside.

Referanseverker (tegnlister, ordbøker, grammatiske verk) i utvalg:

  • Black, Jeremy; George, Andrew; Postgate, Nicholas (red.): A concise dictionary of Akkadian (Wiesbaden: Harrassowitz), 2000.
  • Borger, Rykle: Assyrisch-Babylonische Zeichenliste (Neukirchen-Vluyn: Butzon & Bercker), 1981.
  • Labat, René: Manuel d'épigraphie Akkadienne (Paris: Geuthner), 1995.
  • Soden, Wolfram von: Grundriss der akkadischen Grammatik (Roma: Editrice Pontificio Istituto Biblico), 1995.
  • Thomsen, Marie-Louise: The Sumerian Language (København: Akademisk Forlag), 2001.

Forskningsrapporter i utvalg:

Tidskrifter og serier i utvalg:

  • Alter Orient und Altes Testament, Neukirchen-Vluyn.
  • Archiv für Orientforschung, Horn.
  • Bibliotheca Orientalis, Leiden
  • Freiburger altorientalische Studien, Freiburg.
  • Journal of the American Oriental Society, New Haven.
  • Journal of Cuneiform Studies, New Haven
  • Journal of Near Eastern Studies, Chicago.
  • Mesopotamia, København.
  • Revue d'assyriologie, Paris.
  • Royal Inscriptions of Mesopotamia, Toronto.
  • Zeitschrift für Assyriologie und vorderasiatische Archäologie, Berlin.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The Sumerians: Their History, Culture, and Character, by Samule Noah Kramer, University of Chicago Press, 1963, a 7
  2. ^ The Sumerians: Their History, Culture, and Character, by Samuel Noah Kramer, University of Chicago Press, 1963 s. 7
  3. ^ The Sumerians: Their History, Culture, and Character, by Samuel Noah Kramer, University of Chicago Press, 1963, s 7
  4. ^ The Sumerians: Their History, Culture, and Character, by Samuel Noah Kramer, University of Chicago Press, 1963. s 8
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Assyriologi&oldid=23960898»