Hopp til innhold

Arthur B. Langlie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arthur B. Langlie
Født25. juli 1900[1][2]Rediger på Wikidata
Lanesboro
Død24. juli 1966[1][2]Rediger på Wikidata (65 år)
Seattle
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, forlegger Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Washington School of Law
PartiDet republikanske parti
New Order of Cincinnatus
NasjonalitetUSA
GravlagtAcacia Memorial Park and Funeral Home
Medlem avFrelsesarmeen
Sons of Norway
Nordmanns-Forbundet
Washingtons guvernør
12. januar 1949–14. januar 1957
ForgjengerMonrad Wallgren
EtterfølgerAlbert Rosellini
13. januar 1941–8. januar 1945
ForgjengerClarence D. Martin
EtterfølgerMonrad Wallgren
Arthur B. Langlie på Commons

Arthur Bernard Langlie (1900–1966) var en amerikansk politiker av norsk opphav. Han var borgermester i Seattle fra 1938 til 1941 og guvernør i delstaten Washington fra 1941 til 1945 og på nytt fra 1949 til 1957. Han tilhørte Det republikanske parti.

Pressemannen Robert Stein beskrev Langlie som «en andektig, religiøs mann, en bærebjelke i Frelsesarmeen, som ikke røykte, bannet eller drakk».[3] Han omsatte sitt evangelikansk kristne moralsyn til politisk aktivisme. Politiske kommentatorer beskrev Langlie som «ærlig, men fargeløs».[4]

Den nøysomme Langlie ble valgt på løfter om å ordne opp i byen og delstatens finanser. Han sørget også for å slå ned på korrupsjon, bygge ut mer infrastruktur og innføre noen av delstatens første miljøverntiltak.

Oppvekst, utdannelse og yrke

[rediger | rediger kilde]

Arthur B. Langlie var trønder på begge siden av slekten. Faren Bjarne (Barney) Langlie hadde utvandret med sine foreldre fra Steinkjer i 1882.[5] Slektsnavnet kommer fra gården Langli i Henning.[6][7] Langlie-familien drev hotell og handel i Steinkjer og tok med seg denne tradisjonen til Amerika.[8]

Moren Ida (Carrie) Dahl var født i Minnesota av norske foreldre.[9] Ifølge Olaf E. Ray (Ree) i Chicago, som selv kom fra Skogn, skal de ha vært fra Levanger.[10]

Arthur Langlie vokste opp i prærielandsbyer i Minnesota og Nord-Dakota, men da hotellet deres ble ødelagt i en brann i 1909, flyttet familien flyttet vestover til Washington. De åpnet en dagligvarehandel i Bremerton.[7][9][11]

Han tok avbrekk i jusstudiene ved University of Washington for å arbeide som gårdsgutt og skogsarbeider, for å kunne betale for studieplassen. Han fullførte studiet i 1926 og begynte i et advokatfirma i Seattle.[4][9]

Han holdt kontakten med det norsk-amerikanske miljøet, men snakket selv bare dårlig norsk.[12] Han var medlem av Sons of Norways losje «Leif Erikson»[13] og Nordmanns-Forbundets avdeling i Seattle.[14] Han besøkte slektsgården i Henning under et lengre norgesbesøk da han var guvernør.[7][15][16][17]

Borgermester i Seattle (1938–1941)

[rediger | rediger kilde]

Han kom inn i politikken i 1935, da han ble valgt inn i bystyret i Seattle. Han representerte New Order of Cincinnatus, «en konservativ og moralistisk reformgruppe» bestående av unge menn, som han formelt sett aldri var medlem av.[9][18] Pressemannen John C. Hughes har kalt gruppen «en krysning mellom Junior Chamber og Frelsesarmeen».[19] Gruppen skal også ha vært forbundet med den norsk-amerikanske predikanten Abraham Vereide, og Langlie deltok på Vereides bønnefrokoster.[20][21]

De unge politikerne lovte å få orden på den offentlige pengebruken og slå ned på korrupsjon i forvaltningen og politiet. I 1938 ble Langlie med støtte fra New Order of Cincinnatus og mange republikanere valgt til borgermester.[18][22][23]

Langlie la seg på en stram linje mot fagforeningene for å spare lønnsutgifter. Han var kritisk til president Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, men den rustningsindustrien som ble reist i disse årene, hjalp byen ut av den store depresjonen. Arbeidskonfliktene ble færre, og inntektene til bykassen økte.[9][11][24]

Som borgermester var Langlie også vertskap for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, da de besøkte Seattle i 1939.[7][12][25] Etter at kongefamilien måtte flykte fra okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, var kronprinsen tilbake i Seattle i 1942, da for å samle støtte blant norsk-amerikanerne.[26] Langlie traff senere kronprinsen igjen i 1953, da han var guvernør og regjeringens gjest under et lengre norgesbesøk.[13][16][27]

Første guvernørperiode (1941–1945)

[rediger | rediger kilde]
Langlie ved skrivebordet på guvernørkontoret.
Foto: Delstatsarkivet i Washington

Langlie ble formelt republikaner i 1939 og stilte som republikanernes guvernørkandidat i Washington i 1940. Demokratene hadde en opprivende nominasjon, og Langlie vant det som ble et svært jevnt guvernørvalg. Han ble delstatens hittil yngste guvernør, 40 år gammel. Demokratene hadde fortsatt flertall i delstatsforsamlingen. Det gav ham mindre gjennomslagskraft som guvernør.[9][11]

I 1941 angrep Japan den amerikanske stillehavsflåten i Pearl Habor, og USA ble dratt inn i den andre verdenskrig. Langlie var blant guvernørene på stillehavskysten som støttet den senere utskjelte interneringen av japansk-amerikanere. Han oppfordret også borgerne til å ta sine forholdsregler og skjerpe den sivile beredskapen. Han ønsket utvidede fullmakter som guvernør, men ble nektet dette av delstatsforsamlingen.[9]

Langlie la ned en stor innsats i Thomas E. Deweys presidentvalgkamp i 1944, men Roosevelt vant likevel en overbevisende seier i Washington. Dette skadet Langlies egne muligheter for gjenvalg, og han tapte mot demokraten Monrad Wallgren. Etter at han gikk av, tjenestegjorde Langlie som vernepliktig befal i flåtereserven.[4][9]

Andre guvernørperiode (1949–1957)

[rediger | rediger kilde]
Guvernør Langlie, til venstre, og borgermester Gordon Clinton ved åpningen av First Avenue South Bridge i Seattle 1956.
Foto: Byarkivet i Seattle

I 1948 utfordret han Wallgren om guvernørmakten og vant. Langlie er dermed delstatens eneste guvernør som har sittet to ikke-sammenhengende perioder. At Wallgren ikke hadde løst problemene i fergetrafikken på Puget Sound, avgjorde valget. Langlie sørget som guvernør for at delstaten overtok fergetrafikken. Han tok opp igjen broprosjekter for å gjøre samferdselen mindre sårbar.[9][28] Han ble gjenvalgt som guvernør i 1952, men måtte fortsatt hanskes med en delstatsforsamling dominert av demokratene. Å sanere sosialutgiftene var særlig konfliktfylt.[9]

Valgkampene var ikke kun strengt saklige. Langlie utøste også sin bitende ironi og moralske forargelse over sine politiske motstanderes livsførsel. Det verserte mange historier om Wallgrens og Warren Magnusons damebekjentskaper, fyll og prangende forbruk, som Langlie bare hadde forakt for.[9][29] Han har blitt kalt en dyktig, men humørløs taler.[4]

Den lenge forsømte kriminalomsorgen og psykiatrien førte til flere farlige situasjoner. Langlie forsøkte å reformere, men klarte ikke å unngå nye fangeopprør i fengslene.[9][30]

Langlie ville beskytte Washingtons skoger mot rovhogst og øke tilveksten. Han fikk ikke gjennomslag for alt, men bidrog til å endre delstatens skogpolitikk.[31][32] Han sørget også for vannmiljøtiltak som beskyttet de viltlevende fiskestammene bedre.[9] Han mente at den offentlige kraftutbyggingen i Columbiavassdraget var overdreven av både økonomiske og miljømessige grunner. Hells Canyon-demningen endte med å bli langt mindre enn opprinnelig tenkt.[33][34]

Flyfabrikanten Boeing ble drivende for Seattles økonomiske vekst i etterkrigstiden. Føderale myndigheter var betenkt over at så mye av flyindustrien lå på stillehavskysten. Produksjonen av Boeing B-52 til flyvåpenet kunne bli lagt til innlandsbyen Wichita i Kansas. Mens demokratene i Washington brukte sin tilgang til Det hvite hus og Flyvåpendepartementet, gjorde Langlie felles sak med de republikanske guvernørene på stillehavskysten. En økonomisk krise kunne åpne for kommunistisk innflytelse vestpå, advarte guvernørene. Deler av produksjonen ble lagt til Seattle likevel. Oppdraget posisjonerte fabrikken i Seattle til å produsere flere jetfly.[35][36]

Foran presidentvalget i 1952 var Langlie blant Dwight D. Eisenhowers tidlige støttespillere. Langlie bidrog til å sikre ham presidentnominasjonen på både republikanernes delstatsmøte og landsmøte. Hovedrivalen var senator Robert Taft, som tilhørte «det gamle høyre» innen partiet.[9][37] Langlie stod på Eisenhowers ønskeliste som visepresidentkandidat, men valget falt på daværende senator Richard Nixon.[37][38][39]

Eisenhower overtalte Langlie til å stille som kandidat til Senatet i 1956. Langlies avsmak for sittende senator Warren Magnusons utsvevende ungkarsliv var også en viktig beveggrunn.[9][29] Ved republikanernes landsmøte det året, der Eisenhower ble renominert, holdt Langlie hovedtalen. Han oppfordret velgerne til å bli med på «vårt korstog for et finere Amerika», og manet til bekjempelse av korrupsjon og kamp mot kommunismen. I talen, som var avstemt med presidentens taleskrivere, antydet Langlie at demokratene satte partiet foran nasjonens interesser. Dette likte ikke Eisenhower.[40][41][42] Selv om Eisenhower ble gjenvalgt som president, ble ikke Langlie senator. Velgerne var mer tilgivende overfor Magnusons livsførsel.[9][29]

Langlie hadde ingen klar etterfølger som republikansk guvernørkandidat. Han mislikte damehistoriene rundt delstatspartiets unge talent, generaladvokat Donald Eastvold. Viseguvernør Emmett T. Anderson vant over Eastvold i nominasjonen, men tapte valget mot demokraten Albert Rosellini.[43]

Senere arbeid og død

[rediger | rediger kilde]

Da han gikk av som guvernør, skal han ha blitt tilbudt flere offentlige stillinger av president Eisenhower, men takket nei.[9][11]

I stedet flyttet han til New York for å lede bladforlaget McCall.[12] Forlaget var eid av en av USAs rikeste menn, Norton Simon, som Langlie hadde blitt kjent med i partisammenheng. Langlies helse sviktet etter et hjerteinfarkt i 1961. Etter åtte år i New York flyttet han tilbake til Seattle.[4][9]

Langlie var også leder for Frelsesarmeen i New York og for rådet for hele Frelsesarmeen; i 1965 ble han tildelt organisasjonens hedersmerke.[44]

Han døde i 1966, dagen før han fylte 66 år. Han ble bisatt fra en presbyteriansk kirke,[4][9] der han hadde vært eldste.[45]

Familie og etterslekt

[rediger | rediger kilde]

Han giftet seg i Spokane i 1928 med Evelyn Baker (1903–2000). De fikk en sønn og en datter.[46]

Langlie-familien har fortsatt å være tett knyttet til Frelsesarmeen. Sønnen Arthur S. Langlie ble advokat, som sin far, kristelig og politisk interessert.[7][47] Sønnesønnen Arthur K. Langlie meldte seg i 2021 som kandidat til borgermestervervet i Seattle, men ble ikke valgt.[48]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Find a Grave, oppført som Arthur Bernard Langlie, Find a Grave-ID 6410, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w61847nt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Stein, Robert (1972). Media Power: Who is Shaping Your Picture of the World? (på engelsk). Boston: Houghton Mifflin. ISBN 0-395-14006-4. 
  4. ^ a b c d e f «Ex-Gov. Arthur B. Langlie Dies; Served 3 Terms in Washington». The New York Times (på engelsk). AP: 27. 25. juli 1966. 
  5. ^ «Trondheim politikammer, 1/32 Emigrantprotokoller, nr. 6: Emigrantprotokoll nr. 6, 1882–1885». Digitalarkivet. Besøkt 23. juni 2022. 
  6. ^ Aarholt, Tormod (1991). Bygdebok for Sparbu og Ogndal. 6. Steinkjer. s. 397–398. ISBN 82-991802-3-6. 
  7. ^ a b c d e Haug, Aud Larsen (30. august 1980). «Henning-gutten Bjarne Langlie – ble guvernør i Washington …». Trønder-Avisa: 13. 
  8. ^ Saxvik, Kjell (1970). Handel og handelsmenn i gamle Steinkjer. Trekk av byens handelshistorie. Utgitt av Steinkjer handelsstands forening. Steinkjer. s. 84–85, 131–132 og 181–182. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Oldham, Kit (11. januar 2004). «Langlie, Arthur B. (1900–1966)» (på engelsk). HistoryLink.org: The Free Online Encyclopedia of Washington State History. Besøkt 23. juni 2022. 
  10. ^ Skandinaven: 7. 16. september 1938. «… Seattles Mayor, Arthur B. Langlie, som nedstammer fra Levanger paa Morsiden og fra Steinkjær paa Farsiden.» 
  11. ^ a b c d Arkivkatalog for privatarkiv etter Arthur B. Langlie ved University of Washington Libraries. Digitalisert utgave. Besøkt 24. juli 2022.
  12. ^ a b c Vanberg, Bent (19. april 1962). «Langlie sitter nå som Big Boss for et amerikansk kjempeforlag». Nordisk Tidende. New York: 1 og 9. 
  13. ^ a b «Guvernør Langlie og frue til Oslo igår». Adresseavisen: 1. 21. august 1953. 
  14. ^ Stavanger Aftenblad: 6. 20. juli 1957. «… etter hennes initiativ Nordmanns-Forbundets Seattle-avdeling ble stiftet. Og den første til å skrive seg på medlemslisten var Washingtons guvernør Arthur B. Langli.» 
  15. ^ «Kampen mot kommunismen hård, men den er nødvendig, sier guvernør Langlie». Aftenposten (morgen utg.): 1 og 5. 21. august 1953. 
  16. ^ a b «Norskættet guvernør besøker Trondheim og Tr.lag». Adresseavisen: 1. 14. august 1953. 
  17. ^ «Guvernør Langlie forent med slekten over Innherreds-sådd og skjenning». Trønder-Avisa: 1 og 4. 26. august 1953. 
  18. ^ a b Scott, George W. (1973). «The New Order of Cincinnatus: Municipal Politics in Seattle during the 1930s». The Pacific Northwest Quarterly (på engelsk). 64 (4): 137–146. 
  19. ^ Hughes, John C. (2013). John Spellman: Politics Never Broke His Heart (på engelsk). Olympia: Washington State Heritage Center. s. 43. ISBN 978-1-889320-27-4. «… a cross between the Jaycees and the Salvation Army.» 
  20. ^ Pierard, Richard V. (1986). «Cacophony on Capitol Hill: Evangelical Voices in Politics». I Johnson, Stephen D. og Tamney, Joseph B. The Political Role of Religion in the United States (på engelsk). Boulder: Westview Press. s. 71–96. 
  21. ^ Sharlet, Jeff (2008). The Family: The Secret Fundamentalism at the Heart of American Power (på engelsk). HarperCollins. s. 116–122. ISBN 978-0-06-055979-3. 
  22. ^ Berner, Richard C. (1992). Seattle 1921–1940: From Boom to Bust. Seattle in the 20th Century (på engelsk). 2. Seattle: Charles Press. s. 398–401. ISBN 0-9629889-1-X. 
  23. ^ Oldham, Kit (12. februar 2014). «Voters elect Arthur B. Langlie mayor of the City of Seattle on March 8, 1938» (på engelsk). HistoryLink.org: The Free Online Encyclopedia of Washington State History. Besøkt 25. juni 2022. 
  24. ^ Berner, Richard C. (1992). Seattle 1921–1940: From Boom to Bust. Seattle in the 20th Century (på engelsk). 2. Seattle: Charles Press. s. 401–404. ISBN 0-9629889-1-X. 
  25. ^ Schive, Jens og Olav, Hans (1939). Med Kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land. Oslo: Aschehoug. s. 200ff. 
  26. ^ «Store forsamlinger fra kyst til kyst hører kronprinsen». Nordisk Tidende. New York. 7. mai 1942. 
  27. ^ «Guvernør Langlie hos Kronprisen». Adresseavisen: 5. 22. august 1953. 
  28. ^ Williams, David B. (2021). Homewaters: A Human and Natural History of Puget Sound (på engelsk). Seattle og London: University of Washington Press. s. 82–85. ISBN 978-0-295-74861-0. 
  29. ^ a b c Scates, Shelby (2012). Warren G. Magnuson and the Shaping of Twentieth-Century America (på engelsk). Seattle og London: University of Washington Press. s. 167–176. ISBN 978-0-295-80221-3. 
  30. ^ Smith, Payton (1997). Rosellini: Immigrants’ Son and Progressive Governor (på engelsk). Seattle: University of Washington Press. s. 76–86. ISBN 978-0-295-97595-5. 
  31. ^ Richardson, Elmo (1973). Dams, Parks and Politics: Resource Development and Preservation in the Truman-Eisenhower Era (på engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. s. 72–80. ISBN 978-0-8131-6436-6. 
  32. ^ Rajala, Richard A. (1998). Clearcutting the Pacific Rain Forest: Production, Science, and Regulation (på engelsk). Vancouver: UBC Press. s. 171, 174 og 182. ISBN 978-0-7748-4223-5. 
  33. ^ Richardson, Elmo (1973). Dams, Parks and Politics: Resource Development and Preservation in the Truman-Eisenhower Era (på engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. s. 32–33. ISBN 978-0-8131-6436-6. 
  34. ^ Brooks, Karl Boyd (2009). Public Power, Private Dams: The Hells Canyon High Dam Controversy (på engelsk). Seattle og London: University of Washington Press. s. 69, 74, 130 og 148. ISBN 978-0-295-98976-1. 
  35. ^ Kirkendall, Richard S. (1994). «The Boeing Company and the Military-Metropolitan-Industrial Complex, 1945–1953». Pacific Northwest Quarterly (på engelsk). 85 (4): 137–149. 
  36. ^ Sell, T.M. (2001). Wings of Power: Boeing and the Politics of Growth in the Northwest (på engelsk). Seattle og London: University of Washington Press. s. 19–25. ISBN 0-295-98049-4. 
  37. ^ a b Newton, Jim (2011). Eisenhower: The White House Years (på engelsk). New York: Doubleday. s. 61–65. ISBN 978-0-385-53453-6. 
  38. ^ Eisenhower, Dwight D. (1963). The White House Years: Mandate for Change, 1953–1956 (på engelsk). New York: Doubleday and Company. s. 46. 
  39. ^ «Picking the Veep». Time (på engelsk). 13. juni 1955. 
  40. ^ Newton, Jim (2011). Eisenhower: The White House Years (på engelsk). New York: Doubleday. s. 219. ISBN 978-0-385-53453-6. 
  41. ^ Mooney, Booth (1970). The Politicians, 1945–1960 (på engelsk). Philadelphia og New York: J.B. Lippincott & Co. s. 250. «Eisenhower turned sharply to Sherman Adams, and wondered aloud, “Who let him say that?”» 
  42. ^ White, William S. (21. august 1956). «Langlie Bids Voters Back Party for 'Finer America'». The New York Times (på engelsk): 1. 
  43. ^ Smith, Payton (1997). Rosellini: Immigrants’ Son and Progressive Governor (på engelsk). Seattle: University of Washington Press. s. 88–92. ISBN 978-0-295-97595-5. 
  44. ^ «Salvation Army Citation Awarded Johnson, Langlie». Longview Daily News (på engelsk). AP: 7. 10. desember 1965. 
  45. ^ Protokoll fra generalforsamlingen i Den presbyterianske kirke (USA) i Chicago i 1944, s. 131. «… Governor Arthur B. Langlie, an elder in the University Presbyterian Church, Seattle.»
  46. ^ Beers, Carole (14. januar 2000). «Evelyn Langlie, former state first lady». The Seattle Times (på engelsk). Besøkt 26. juni 2022. 
  47. ^ Thompson, Lynn (26. mai 2002). «Arthur S. Langlie continued father's legacy of service». The Seattle Times (på engelsk). Besøkt 23. juni 2022. 
  48. ^ Brunner, Jim (11. mai 2021). «Art Langlie, grandson of former Seattle mayor and governor, announces mayoral run». The Seattle Times (på engelsk). Besøkt 23. juni 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Scott, George William (1971). Arthur B. Langlie: Republican Governor in a Democratic Age (doktorgradsavhandling) (på engelsk). Seattle: University of Washington. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arthur_B._Langlie&oldid=24461878»